Oslo Filharmoniske Kor 100 år

Den 8. september 2021 er det nøyaktig 100 år siden daværende Filharmonisk Selskab vedtok å opprette sitt eget kor: Filharmonisk Selskabs Kor. Denne begivenheten vil feires gjennom sesongen 2021/22, og et høydepunkt blir jubileumskonserten 9. desember 2022. Konserten var opprinnelig planlagt 22. januar 2022, (men pandemi-utsatt), nesten på dagen nøyaktig 100 år etter korets aller første konsert den 7. januar 1922, dengang med Cherubinis Requiem på repertoaret.

Oslo Filharmoniske Kor er idag en vital del av Oslo-Filharmonien. Med 80 dedikerte sangere bidrar koret på Oslo-Filharmoniens produksjoner der korverk står på programmet, og i tillegg holder de årlig egne a cappella-konserter både utenlands og innenlands med sin dirigent gjennom de siste 15 årene, Øystein Fevang, for slik å møte et bredere publikum.

Olav Egil Aune i Vårt Land 27/8-2021: «Oslo Filharmoniske kor har under Øystein Fevangs ledelse utviklet seg til et kor det står høy musikalsk respekt av. Jeg reiser meg for én som kan få et opp imot 100 manns/kvinners kor til å låte så distinkt og med slikt mozartsk, musikalsk overskudd.»

Magnus Andersson i Klassekampen: «… innsatsene er gjennomgående treffsikre og tydelige. Øystein Fevang, korets kunstneriske leder, har skapt en musikalsk sett disiplinert klangkropp, og koret fungerer ypperlig sammen med orkesteret. Fevang krever at de leverer i den dynamikken som skal til for å fungere med instrumentalistene. Dessuten gjennomfører de musikalske poenger litt på musikernes premisser, noe som gjør at kor og orkester kan gå opp i en høyere enhet.»

Kanskje var det litt stormannsgalskap, eller en ide utklekket i lystig lag i den grad Mahler deltok i sånt, men Mahler må uansett ha hatt en svært oppløftet stund da han skisserte opp besetningen for sin åttende symfoni. To orkestre, to kor, og hele åtte sangsolister.

Mahler var en anerkjent dirigent, kjent for å ønske å holde et fast grep om den kunstneriske helhet. Han søkte storhet og satte nærmest uoppnåelige mål for sin musikk. Men det er likevel beundringsverdig og herlig befriende å få lov til å delta på et av musikkhistoriens kanskje mest krevende oppsetninger – nemlig «De tuseners symfoni», hans åttende symfoni fra 1907.

OFK har vært med på å fremføre Mahlers 8. symfoni flere ganger. Sist i samarbeid med, og fremført på scenen ved, Den Norske Opera og Ballett (DNOB) i anledningen Oslo Filharmoniske orkesters 100-årsjubileum høsten 2019. Dirigent var Jukka-Pekka Saraste, og sammen med det store orkesteret var podiet var fylt av strålende sangsolister – og bakerst et stort kor sammensatt av OFK, Operakoret og Operaens barnekor – 200 sangere totalt. Det ble tre utsolgte konserter med stor jubel! Dagbladet ga konserten terningkast 6!

«Hvordan Mahler bygger opp klimaksene er helt utrolig. Jeg får frysninger når jeg snakker om det.» (Jukka Pekka Saraste)

Som sanger er denne symfonien og musikalske festen en svært minneverdig opplevelse. Man håper bare at man rekker å oppleve det en gang til. Av praktiske grunner er det ikke så ofte denne settes opp. Mens vi håper på et gjenhør, varmer vi oss med verkets inderlige budskap -

Alles Vergängliche

Ist nur ein Gleichnis;

Das Unzulängliche,

Hier wird's Ereignis;"

Alt er forgjengelig ... Dette utrolige sluttkoret i Mahlers 8. symfoni, "Chorus Mysticus." Finn en innspilling og nyt!

Oversikt fra orkesterets arkiv – tidligere fremføringer av Mahlers 8. symfoni:

2019 Jukka Pekka Saraste

2012 Jukka Pekka Saraste

2005 Leif Segerstam

1991 Kent Nagano

1982 Okku Kamu

1979 Okku Kamu

Espen Selvik i Dagbladet 9/01-2019: "Oslo Filharmonisk kor (dir. Øystein Fevang) får mer enn godkjent. Det nytter ikke å være tilbakeholden i korpartier i Beethovens 9. der stemmene må beherske et stort register og utføre krevende dynamiske kontraster. Koret sang med musikalsk friskhet og stort mot, samt med varm formidling av Schillers berømte tekst «An die Freude»."

Erling E. Gulbrandsen i ballade.no: «Koret leverte hundre prosent (ypperlig innstudert av Øystein Fevang). De store øyeblikkene satt, og stedet ble til en operasal med gåsehud.»

Da Øystein Fevang overtok det musikalske ansvaret for OFK i 2006, hadde han allerede hatt ansvaret for Tattoo-koret på Norsk Militær Tattoo en gang. Så det var naturlig at han da tok med OFK da han igjen ble spurt om å stille med kor i . Siden da har OFK vært fast Tattoo-kor på til sammen 5 produksjoner og 20 konserter i Oslo Spektrum! Denne storsalen rommet 4800 publikummere pr forestilling. Norsk Militær Tattoo samler mellom 800 og 1000 utøvere fra hele verden, samt hester, motorsykler og løpende trompeter!

Og for en fest det har vært! Vi har sunget masse flott musikk, og sunget med artister som Helene Bøksle, Henrik Engelsviken, Mari Eriksmoen, Knut Magnus Sørum, Jannike Kruse, Frode Vassel og Tor Endresen.

Vi har sunget for rundt hundre tusen publikummere, og konsertene sendes alltid i julen på NRK, og da gjerne med diverse repriser. Så disse opptredenene har vært, og er fortsatt, et fint ansikt utad for å vise fram Oslo Filharmoniske Kor sine kvaliteter og allsidighet.

Tattoo-oppdragene medfører lange dager i Oslo Spektrum, mange prøver og mye venting, men det er kanskje noe av det mest underholdende vi gjør. Konsertene er alltid utsolgt, og etterpåfesten på Akershus festning er den beste! Og det er alltid like gøy for koristen å prøve noen rare uniformshatter av de utenlandske militærmusikerne.

Tattoo i 2021 ble utsatt pga Covid, men vi håper vi igjen får står på scenen sammen med alle de dyktige militære musikerne fra hele verden i 2022.

Det knirker når vi setter skoene i den kalde snøen, det er minus fem grader og folk glir lydløst rundt på sparkstøtting i gatene. Den hvite kirken med ornamentene troner øverst i Kjerkgata i Bergstaden og minner om Kobberverkets makt og storhet på 1780 tallet. Denne vinterdagen i februar 2018 venter Rørosingene på at Oslo Filharmoniske Orkester, med kor og solister, inntar kirken som av Johan Falkberget ble kalt «Fjellets katedral».

Tekst: Anette Dietrichson Bruun

Ziir

Selve Røros by har stått på UNESCOs verdensarvliste siden 1980. Bergstadens kirke, også kalt Ziir etter det særegne spiret, ble innviet i 1784 og er en av Norges største. Å komme inn i Ziir etter å ha vandret i Røros gater, er en kontrastfylt opplevelse. Hit kom arbeiderne fra gruvens dyp til kirkerommet med sin hvelvede trehimling og gallerier i to etasjer, understøttet av prøyssiskblå-marmorerte søyler. Arbeidernes plass var derimot i båsene, langs kirkens ytterkant, mens de mer priviligerte satt i det store kirkerommet. Det gamle orgelet som kom tilbake til kirken i 1914, etter et opphold på Norsk Folkemuseum, troner nå som gullkantede kanelstenger over alter og prekestol. En Rørosing forteller at det i kobbergruvenes og smelteverkets storhetstid var møteplikt for alle borgerne og mulig å få inn 1600 mennesker i kirken og om den nylige restaureringen av kirken med prislapp på 72 millioner.

Fra Paris til Røros

Hundre år etter kirken blir bygget, komponerer Gabriel Fauré sitt requiem i Paris, en by fjernt fra Røros gruvesamfunn. Han insisterer på å følge sin sanne natur og vil ikke komponere en dyster og mørk dødsmesse. Faurés requiem er lett, forsonende og lyst og er betegnet som verdens vakreste musikk.

Fauré skriver selv:

" It has been said that my Requiem does not express the fear of death and someone has called it a lullaby of death. But it is thus that I see death: as a happy deliverance, an aspiration towards happiness above, rather than as a painful experience…….I wanted to write something different" (Orledge p 115)

Oslo-Filharmonien i Ziir

Seksti korister, et 20-talls musikere, sopranen Magnhild Korsvik og baryton Halvor Melien står i kirken i Bergstaden en februardag i 2018. Til tross for at vinterfestspillene på Røros bare er en måned unna i tid og Røros-Martnan starter om få dager, har rundt 250-300 mennesker funnet veien til kirken denne februardagen. Organisten ser ut som en miniatyr der han sitter i et eventyraktig tablå over inngangen. Under den enkle trehvelvingen i den barokke og teatralske kirken klinger kor og orkester sammen i verdens vakreste musikk.

Beethoven og Bartok

Når tonene av Faurés reqiuem ebber ut, tar et 50 talls musikere plass på scenen og spiller Beethovens 4. symfoni. Erling Dahl Jr fra Vinterfestspillene på Røros presenterer verket med Schumanns ord om symfonien; «som en slank, gresk gudinne mellom to nordiske kjemper - Eroica’ (nr. 3) på den ene siden og ’Skjebnesymfonien’ (nr. 5) på den andre»

Dirigenten Gergely Madaras er fra Ungarn og ekstranummeret er Rumenske danser av Bartok, det minner om hardingfeler og folkedans, men med et umiskjennelig ungarsk preg, og er en leken og energisk avslutning av kvelden.

Bergstadens og Faurès

Det er stille vinterkveld etter konserten, men stemningen er lys og lett. Kontrasten fra de små stuene i de laftede trehusene til kirkerommet er stor. Røros gater leder opp mot gruvene og danner et trehusmiljø som bærer i seg mye av de fineste i norsk tradisjon. Byen ble bygget med parallelle gater og rettvinklede kvartaler, etter renessanseprinsipper; en plantype som preget norske byanlegg fra Christian IV’s tid. Funnet av kobber må ha båret løfter om rikdom, velferd og optimisme for det største gruvesamfunnet nordafjells. For selv om det ikke akkurat var Paris, var det likevel et mangfoldig og selvforsynt miniatyrsamfunn der alle samfunnslag og mennesker var representert. Det føles passende å fremføre Faurés requiem, et verk komponert etter komponistens natur, her på Røros, og la tankene vandre til hvordan det var å være gruvearbeider i denne byen en kald vinterdag. Kanskje noen på Røros, i likhet med Fauré, så på døden som lykkelig overføring fremfor en trist og dyster hendelse.

Vang kirke

Hele ensemblet reiser neste dag til Hamar og fremfører samme repertoar i Vang kirke. I likhet med Ziir er Vang kirke også en åttekantet kirke, men med et klassisk, lyst og enkelt murinteriør. Publikum tar imot kor, orkester og solister med begeistring. Det er mange unge mennesker i publikum som tydeligvis kjenner verkene godt. Det lover godt for den klassiske musikkens fremtid.

Anmeldelse av konserten på Hamar kan leses her:

http://www.h-a.no/kultur/ga-sitt-publikum-en-real-energiboost

Ein Deutsches Requiem står mange korsangere nær med sin inderlighet i både tekst og musikalsk uttrykk. Da korets internavis Cantabile i 1999 intervjuet dirigenten Gary Bertini om hvorfor han fremførte 1. sats i Brahms’ Requiem mye langsommere enn det Brahms selv hadde angitt, svarte han: ‘Jeg kan ikke forholde meg til slike ting intellektuelt. Det må føles. Jeg tar satsen ca. ♫ = 50. Jeg gjør det med følelse av 4 slag i takten. Jeg føler når man kommer opp mot 60, at man mister følelsen av fred som er så viktig i dette verket.’

Verket fremføres regelmessig av Oslo-Filharmonien, sist gang i mars 2016 med Eivind Aadlands som dirigent. Da verket ble fremført i 1998 under Gary Bertinis’ ledelse, ba Cantabile-redaksjonen noen korsangerne, daværende kordirigent Tore Erik Mohn og korrepetitør Trond Lindheim om å komme med sin tolkning av de 7 satsene i Ein Deutsches Requiem. Skribentene fikk relativt frie tøyler – resultatet varierer fra det strengt saklige til det sterkt personlige.

I. Selig sind, die da Leid tragen

Ziemlich langsam und mit Ausdruck (Chor)

Skrevet av Hugo Lauritz Jenssen

Jeg tror musikken i Brahms’ Requiem starter der sørgemarsjen slutter, etter at graverne har satt sine spader i skjulet for kvelden. Etter at siste blomsterkrans er lagt ned i det våte gresset. Månen er på vei opp. Menneskene som er igjen på jorden lider i sin sorg. Men det er bare de gjenlevende som nå kan nås - og trøstes - av musikken. Første sats er en omfavnelse. Og kanskje er det ikke Gud som omfavner - kanskje er det Brahms? Og siden vi er hans forlengede sjelesørgere anno 1998, så blir det vår oppgave å omfavne menneskeheten på vegne av Johannes B.?

Brahms har skapt en trøstevise for menneskene, og bruker første sats til å streke opp det landskapet han vil la sin ”dødsmesse” utspille seg i. Han gir allerede i sitt presise valg av tyskspråklige (ikke latinske) bibelsitater en rekke beskjeder: Gud eller Jesus nevnes ikke her; det er altså ikke nødvendigvis en religiøs tekst bare for de troende. Brahms vil nå alle mennesker, hans trøst er ikke en ekskluderende gave. Hører man bare teksten, og ikke vet at den tilfeldigvis stammer fra Bibelen, kunne den like gjerne være skrevet av en munk som av en ateist. Hvor sorgen utspiller seg på kartet vet vi ikke ennå - det kan være hvor som helst; fra Golgata til Gjøvik. De som sørger er salige, og de skal trøstes, understreker Brahms.

”Anslaget” i Brahms' Requiem til menneskene er uhyre lavmælt, han vandrer varsomt opp fra de dypeste strykerne, fra kontrabass (og et orgel nede i avgrunnen) via cello og bratsj. Følg med hva som skjer i orkesteret de to taktene før vi kommer inn, altså i takt 13 og 14. Her skaper Brahms en heftig dissonerende smerte uten å gripe til billig rabalder, som for å gjøre den salve han så forsiktig smører på fra takt 15 desto mer lindrende og nødvendig.

Effekten av tekstens gjentagelser blir som besvergelser, nesten som en suggesjon: Vi skal ikke være i det minste tvil om at trøsten faktisk finnes. Komponisten - som fikk klebet på seg et litt vemmelig uttrykk som skaper av ”Brahms-tåken” - er seg uhyre bevisst en slags sjelelig ”soloppgangseffekt” nøyaktig på de tre utvalgte nøkkelordene i teksten: Tröstet. Freuden. Edlen.

Første sats er en inderlig hymne som bare kan formidles med et stort alvor, og samtidig med en vilje til å uttrykke nettopp jubelen over livet når vi kommer til Freuden etter at vi har møtt de som sår med tårer. Nå er ikke dette noen vilter tensing-jubel, akkurat. Også gleden er like inderlig som sorgen - og viser nettopp slik at dette henger uløselig sammen. Vår sang må ikke bryte karakteren av inderlighet. Men denne inderligheten er mangfoldig.

Den uhøflige, ubehøvlete nesten-lasaronen Brahms har bredt sitt ullteppe over den som gråter. Alt i denne satsen er oppadstigende (bare hør etter). Brahms åpner en dødsmesse - med håpet.

II. Denn alles Fleisch, es ist wie Grass

Langsam, marschmässig - Un poco sostenuto -

Allegro non troppo (Chor)

Skrevet av Nigel Parker

Sørgemarsjen som sluttet før første sats er tilbake med full kraft i annen. Alle andre sørgemarsjer jeg kjenner til går i 4-takt. Brahms bruker 3/4. Marsjen går dermed litt raskere. Uten at situasjonens alvor på noen måte undertrykkes, synes musikken å bære et budskap av trøst. Som om Brahms skulle si: det er ikke nødvendig å skritte så langsomt, alt håp er ikke ute. Høytidelighet uttrykkes ved hjelp av unisonsang i koret (”Denn alles Fleisch es ist wie die Grass”), og ved bruk av en fyldigere orkesterklang enn i første sats.

Som et intermesso kommer litt Gess-dur avslapning i form av en tekst som beskriver bonden som tålmodig venter på avlingene som er avhengige av Guds regndråper. Denne delen tas for fort på nesten samtlige innspillinger (Brahms foreslo fjerdedel = 80). Hver gang bondens tålmodighet omtales i teksten, holder koret seg til en trygg B i påvente av et værskifte. Til slutt kommer morgen- og aften-regnet fra solo fløytisten, og vi forstår at regnet er av den myke fløyelstypen.

Sørgemarsjen gjør gjenvisitt, og avslutter med et bilde av den fallende blomsten. I kontrast med menneskets forgjengelighet tegnes det et avsluttende bilde av hvordan Herrens ord varer til evig tid. Denne delen av verket er det nærmeste Brahms kommer til et kristent budskap i verket: Jesus er bemerkelsesverdig fraværende i de tekstene som Brahms valgte. Den siste delen av sats 3 er basert på en tekst fra Esaias som maler et bilde av gleden som oppstår når Messias kommer for å frelse menneskeheten.

III. Herr, lehre doch mich

Andante moderato (Bariton und Chor)

Skrevet av Tom-Erik Falla

Sats 3 begynner med noen hardt tiltrengte hvileskjær for korets vedkommende etter de uendelig lange linjene med fullt trøkk i sats 1 og 2. Her introduseres nemlig baryton-solisten for 1. gang - med de innledende ordene fra Salme nr. 39, vers 5: ”Herr, lehre doch mich, dass ein Ende mit mir haben muss”. Koret repeterer både melodi og tekst etter solisten, og - i motsetning til tidligere i verket (og forsåvidt også senere) er Brahms ”rimelig” i forhold til koret - det er både tid og anledning til å puste mellom frasene(!) Tenorene skal riktignok ha med seg en A i forte (takt 61-62), men antydningen til at trykket igjen skal øke, får vi ikke før i takt 144 hvor bassene slår til med molto crescendo: ”Nun Herr, wes soll ich mich trøsten”.

Triolbevegelsene, som introduseres av sopranene i takt 166 (”Ich hoffe auf dich”), crescenderer gjennom hele koret frem til tenorene slår til med fugetemaet i 173: ”Der Gerechten Seelen sind in Gottes Hand”. Alter, sopraner og basser introduseres suksessivt og rundt takt 185 er koret igjen i ”full kamp” med orkesterets klangmasse. Men det er absolutt håndterbart for koret; ikke en gang i sluttakkorden (takt 208) er kraftprestasjonen umulig - selv om det er fortissimo aldri så mye!

Det blir verre i kommende satser...

IV. Wie lieblich sind Deine Wohnungen

Mässig bewegt (Chor)

Skrevet av Vigdis Simonsen

Davids salme 84, 2-3: Hvor elskelige dine boliger er, Herre, Allhærs Gud! Min sjel lengtet, ja, fortærtes av lengsel etter Herrens tempelgårder. Nå jubler hjerte og kropp mot den levende Gud.

Brahms har selv fortalt at hver morgen, idet han satte seg til sin komponist-gjerning, spurte han seg selv (eller sin Gud): ”Wovon? wozu? wohin?” - og straks begynte det å synge og bruse i ham. (Ikke at det gjorde komponeringen noe lettere, han forteller at han slet minst like tungt som noen annen med arbeidet.)

I sats 4 er han kommet til Herrens evige boliger, de som David kaller elskelige. I Guds boliger finner sjelen sitt mål - her er svarene, oppfyllelsen. I det hele tatt skiller Brahms' Tyske Requiem seg fra det katolske, latinske ved et personlig perspektiv: som det er sagt i Luthers protestantiske ånd. Den katolske sjelemessen kunne kjøpes av den avdødes slektninger for å korte ned sjelens tid i skjærsilden. Sjelemessen var for den avdødes skyld. Men Luther avskrev skjærsilden, etter hans tanke sover og hviler de døde til oppstandelsens dag.

Brahms har valgt tekster til sin egen, og vår, trøst. Det er de levende som trenger det - Gud er de levendes Gud, nå jubler hjerte og kropp mot den levende Gud. Gud tar oss inn i sine tempelgårder her og nå, og lar oss smake den fred og oppfyllelse som sjelen fortærtes av lengsel etter. Satsene 4 og 5 danner kjernen i verket, her er vi kommet fram.

V. Ihr habt nur Traurigkeit

Langsam (Sopran und Chor)

Skrevet av Vigdis Simonsen

Joh. 16.22: Nå er dere bedrøvet, men jeg skal se dere igjen, og deres hjerte skal bli fylt av glede, og ingen skal ta gleden fra dere. I det foregående vers sammenlikner Jesus disiplenes sorg med en fødende kvinnes, hun sliter og ”sørger” i fødselen, men etterpå er alt glemt i gleden over at et menneske er født. Det er kanskje denne sammenlikningen som har fått Brahms til å la en sopransolo synge Jesu ord.

Enhver av oss er vel i dette bildet både den fødende og det nyfødte menneske. Ordet trøst gjentas i begge sammenhenger: jeg har en kort stund hatt arbeid og møye, og har funnet stor trøst - og koret repeterer: jeg skal trøste dere, som en mor trøster sitt barn.

Vi er midt i den jødiske forestillingen om Abrahams fang, som tiggeren Lazarus fikk ligge i og bli trøstet etter et vondt jordeliv. I Guds favn - som i begrepet shalom : harmoni, legemlig og sjelelig fred og helse, frihet. I tillegg kommer vel det Jesus sier til disiplene i samme kapitel- da skal dere ikke lenger spørre meg om noe. Altså også innsikt, oppfyllelse, se Gud ansikt til ansikt.

VI. Denn wir haben hie keine bleibende Statt

Andante - Vivace - Allegro (Bariton und Chor)

Skrevet av Tore Erik Mohn (kordirigent)

For her på jorden har vi ingen by som består, men vi lengter etter den som skal komme. (Hebr. 13,14.) De av oss som har lest litt om Brahms finner fort ut at han ikke var av de som fant seg best til rette her på jorden. I et brev til Clara Schumann fra Wien 18. november 1862 har han bl.a. skrevet: Nå som jeg er her hvor så mye vakkert gleder meg, så føler jeg likevel, og vil alltid komme til å føle, at jeg er en fremmed og ikke har noen ro. Og senere i brevet: For sånne som oss finnes det sjelden et blivende sted.

For meg er denne satsen blitt et bilde på Brahms' lengsel mot det som er på andre siden. På det personlige plan var Brahms kjent for å ha et vanskelig gemytt, og var nok både gretten og nokså barsk i sin fremtoning. Men bak denne fasaden fantes en svak og ubesluttsom person som var avhengig av sine venners omsorg og meninger om hans komposisjoner.

På samme måten finnes det i nesten all musikk av Brahms en tung og uforløst grunnstemning. Likevel aner man bak den ”tunge” masken en optimisme. Det er også denne satsen et eksempel på.

Det rastløse og urolige åpningstemaet med den smertefulle teksten følges av apostelens trøstende og hemmelighetsfulle ord: Vi skal ikke alle dø, men vi skal alle forvandles og til slutt det jublende kor: Verdig er du, vår Herre og Gud til å motta all pris og ære og makt.

VII. Selig sind die Toten

Feierlich (Chor)

Skrevet av Trond Lindheim (repetitør)

Rent musikalsk er det ikke mye som skiller sistesatsen i Brahms’ Requiem fra de andre satsene; ikke mye å påpeke: En slående fascinasjon for rytmiske forskyvninger og andre ”utrygge” prinsipper fanatisk gjennomført døyves av en tung jovialitet som stabber avgårde på sine parallelle sekster og andre intervaller fra den tyske bondekommersialismen. En innsiktsfull venn av meg sa en gang: ”Dette er gorillamusikk”. Kanskje har han rett. Kanskje er det til og med et kompliment.

Derimot kan det kanskje heller være på sin plass å spørre: Kan man se Gud gjennom en sekst? Eller to, eller tusen? Jeg har aldri fatt noe svar på dette. Hvis svaret er ”nei”, i såfall hvorhen? Slik det fortoner seg for meg, Trond Lindheim, nå, i mitt liv, i februar 1998: I de øyeblikkene hvor alt reduseres til ett punkt, når brennglasset konsentrerer alt og antenner det tørre, visne løvet.

Som i duskregn med en myk hånd i tykk tåke; ved rekker av uimotsigelige sammentreff, under enstemt langsom sang i store haller; å ha sviende kjærlighetssorg mens Oslo Filharmoniske Kor øver på Rakhmaninovs Vesper; eller ved å stå i et gatekryss i Harlem badet i blendende solskinn tidlig en søndags formiddag, helt folketomt, alle parkerte biler er nye og vaskede mens husene langs fortauene har førtidspensjonert seg som ruiner og er på vei hjem. Da.

Kort om Brahms

Johannes Brahms ble født i Hamburg 7. mai 1833. Den unge Johannes fikk sin aller første musikalske opplæring fra sin far, men studerte piano fra 7-årsalder med Otto Friedrich Willibald Cossel. Han viste tidlig svært lovende takter på dette instrumentet (hans yngre bror Fritz ble også pianist senere) og bidro til en ganske så mager familieinntekt ved å spille på restauranter og teatre; etter hvert også ved undervisning.

Tidlig i tenårene startet han også med å dirigere kor og ble etter hvert en svært så dyktig kor- og orkesterdirigent. Han begynte også å komponere veldig tidlig, men ødela senere mange av sine første verk – bl.a. nevner Marxsen i sine memoarer en pianosonate som Brahms hadde spilt eller improvisert 11 år gammel.

Ein Deutsches Requiem ble uroppført i Bremen i 1868, og bekreftet og befestet hans ry i Europa som en stor komponist - noe Robert Schumann hadde spådd mange år tidligere. Dette styrket hans selvtillit i den grad at mange verk, som han hadde slitt utilfreds med i årevis, endelig fikk sin fullførelse; kantaten Rinaldo, hans første strykekvartett, tredje pianokvartett og - sist, men ikke minst - hans første symfoni. Denne siste var påbegynt tidlig i 60-årene, men ble første gang fremført i 1876.

Den ubestridte mester og hans store korverk - Messe i h-moll, Juleoratoriet, Johannespasjonen og Matteuspasjonen - er faktisk ganske så sjeldne på plakaten for Oslo Filharmoniske Kor i moderne tider. Riktignok synges som oftest “Jauchzet, frohlocket” på de årvisse julekonsertene, men selve Juleoratoriet har ikke vært fremført siden desember 1999, den gang dirigert av Marcus Creed. Også ti år før det; i desember 1989, dirigert av Richard Hickox.

Johannespasjonen er fremført av koret bare én gang (tre fremføringer, riktignok) i løpet av 40 år, dirigert av Okku Kamu i mars 1978.

H-mollmessen ble sist fremført under Herbert Böck i desember 2000; det er over 20 år siden. Nå står den riktignok på programmet i 100-års sesongen, til påske, 7. og 8. april 2022 - la oss håpe at det ikke blir 20 år til neste gang!

Og et lite tankekors kan det vel være å reflektere over at den ble fremført seks(!) ganger for fulle hus i mars 1969, under Øivind Fjeldstad. Og tre ganger i november 1974, under Miltiades Caridis. Og ytterligere ved to forskjellige anledninger i 1976. Og etter dét - ingenting før i 2000...

Pasjonen over alle pasjoner er kanskje Matteuspasjonen, som ble glemt etter Bach (urfremført 1727 eller 1729), og gjenoppdaget av Mendelssohn i en forkortet utgave hundre år senere, i 1829. Riktig så lenge har det ikke vært mellom hver fremføring i Filharmonien, den ble fremført i mars 2002 under Tonu Kaljustes ledelse, i april 2010 under Andrew Manze og i mars 2015, da ledet av daværende sjefdirigent i Oslo-Filharmonien Vasilij Petrenko.

Da pasjonen ble innøvd i mars 2002 (med Tore Erik Mohn) og fremført under Tonu Kaljustes ledelse, gjorde et tidligere medlem i OFK, Ann Kristin Torp, seg noen personlige tanker rundt sine inntrykk i korets internavis, Cantabile, under overskriften “Vårens vakreste maraton”:

Lange løp oppover og nedover hvor jeg virkelig kan få muligheten til å leke solist i trygge omgivelser omgitt av gode korkolleger som holder stand der jeg puster. Triller er det også. Vakre koraler hvor jeg kan vrenge sjela mi i tekst. Heftige partier hvor jeg kan utdype den slemme siden av meg. Deilig!

Derfor skred jeg til notene med glede og entusiasme, og det fikk jeg sannelig bruk for underveis. Nyervervede overarmsmuskler etter en uke på Nationaltheatret er heller ikke å forakte når Roy Albin [Bylund] forteller oss hvordan notene (ikke) skal holdes. Men tilbake til selve musikken. Fort oppdaget jeg at dette ble ganske mye å fordøye. Da er det kjekt med eget kontor på jobb og CD-spiller med diskrete ørepropper. Ikke alltid like kjekt når jeg lar meg rive med, og dobler profesjonistene på innspillingen. Sjefen og kollegene har begynt å venne seg til det, men jeg er litt mer tvilende til alle de ukjente jeg kjører T-bane med - som også har fått sin del på perrongen både tidlig og sent. Jesu lidelseshistorie surrer og går i de fleste av mine våkne timer, jeg sleper rundt på noter og trippel-CD innspilling.

Korpartiene og solistariene synger i hodet mitt fra jeg står i dusjen om morgenen til jeg smører kveldsmat til de tre gutta mine. Stereoanlegget er helt okkupert av meg, og av en eller annen grunn fordufter kompisene på 12 ganske raskt når jeg kommer hjem. Eldstemann høster nok en god del (fortjent?) medlidenhet, men jeg synes egentlig de takler det bra, når jeg uten sjenanse setter alt inn på å prøve å følge den stemmen jeg etter hvert skal synge vakkert og med innlevelse …

Familien lider - jobben forsømmes - men hva gjør vel det, når Maestro Tönu Kaljuste ser ut som en slektning av Liam Neeson, ankommer Lille sal i lett krøllete hverdagsantrekk, sjarmerende fri for både slips og - så vidt jeg kan se fra min uvante framskutte posisjon i første rekke - den vanlige dirigentkulemagen.

Det er et eller annet genuint barokt ved mannen, uten at det er mulig å sette fingeren på akkurat hva. I tillegg starter han presis, uten å la oss sitte i timevis og vente på tur, og sender oss hjem fra hver prøve - før tiden er ute? Enkelte av oss diskuterer lett bekymret: Enten er dette dødsbra, eller så er det så dårlig at det ikke er noe særlig å gjøre med det.

Vi velger første mulighet og noterer flittig ned at fermatene i koralene er der for å brukes (takk!) og det Maestro kaller “knakk”, som Tore-Erik oversetter med glottis-støt. Personlig sniker jeg meg unna med rett og slett å sette an hver vokal i starten av et ord og synes det funker greit. Noen p’er og f’er blir også fordelt, noen “thank you, good” og en “please sopranos try to hit that high note, it will be so beautiful” og det er det. Vi er klare for orkester og konsert.

Maestro Kaljuste viste seg altså å være en lavmælt fyr. Han ga sine instruksjoner, og forventet at vi deretter gjorde som han hadde sagt. Ingen ny gjennomkjøring etter korreksjonen, ingen “filing” å vanskelige partier. Svært behagelig, men også litt skummelt. Kraft og utstråling hadde han da likevel, selv om han verken ropte eller skjelte - vi var flere som rettet oss litt ekstra opp da han plutselig reiste seg fra dirigentkrakken han satt sammenfoldet på, for å understreke et ekstra dramatisk parti. Skjønte hvor han ville, ja.

Generalprøve - på et verk på over tre timer? Det var med en viss gru jeg stilte til onsdagens gjennomkjøring. Alle solister var endelig på plass, også en “guttunge” (Anders J. Dahlin) i stripete fjortis-genser og “stålugg”. Hmmm - med den største rollen av alle; evangelisten. Han var helt fantastisk, viste det seg, noe jeg ikke unnlot å nevne for ham da vi tilfeldigvis møttes i kantina. Gud vet hvor gammel han er, men rødme kunne han visst ennå.

Alt-solisten derimot, brakte noe usikkerhet i første rekke i kor 2. Vi skulle smyge vakkert inn i en av hennes arier, med grasiøse “wo” og “wohin”. Men hun sang ikke så høyt som i hvert fall jeg hadde planlagt, og dermed måtte jeg øve enda mer på innsatsene mine her - eller stole på at Maestro ville sette oss inn. Klok av skade fra andre store sjefer, spilte jeg “vår” sats så mange ganger i de påfølgende timer før konsert, at det skulle sitte av seg selv, uten både dirigent og solist - men med orkester selvfølgelig. Dem kan vi nemlig alltid stolte på.

Men tilbake til en generalprøve av de virkelig lange - Maestro ville tydeligvis også hjem til rødvinen, og hadde løsningen klar - “For each choral you must sing the start, to the first comma, and then the last accord”. Dette brakte mye munterhet underveis, både for orkester og kor, men resultatet var egentlig at vi faktisk ikke hadde sunget gjennom verket i sin helhet noen gang før første konsert. Men, vi er da profesjonelle! I hvert fall ble vi denne gangen behandlet som om vi var det.

Selve konsertene var maratonøvelser av det store, men praktfulle, slaget. Hvis jeg skulle utsette noe på den store fader Bach, måtte det være hans flittige bruk av da Capo. Ariene kan sende noen og enhver inn i drømmeland når klokka begynner å nærme seg 23:00 en torsdags eller fredags kveld. Å lukke øynene en liten stund, kan være fatalt når en er så langt unna puta - utrolig hvor fort det går an å synke helt hen i egen indre verden. men det gikk bra denne gangen også.

Orkesteret spilte fantastisk og Maestro lot solistpartiene både hos sangere og orkester gå nesten uten å dirigere, bare noen innsatser her og der ble markert. Når dirigentens fakter generelt er svært moderate, virker det ekstra sterkt når han “trår til” med et levende kroppsspråk. Når han slo ut med armene for å sette inn de denne gang svært tålmodige Sølvguttene, var det ingen nøling i innsatsene.

Stod vi løpet ut? Publikum syntes tydeligvis det. De som ble igjen etter pause på torsdag, var over seg av begeistring. Rykter fra “egne tropper” i salen meldte at noen nok trodde alt var over til pause, og tok frakken og gikk hjem. De gikk glipp av den beste delen, spør du meg.

Det skal ikke stikkes under en stol at jeg var svært sliten da notemappa omsider kunne lukkes for kveldens forestilling. Å holde konsentrasjonen over så lang tid er en stor utfordring, og det hendte noter og dirigent svømte litt foran øynene. Når så applausen og tilropene runget gjennom salen torsdag kveld, var det en deilig følelse som sildret gjennom meg. Uvant, men svært tiltalende med en Maestro som helst står blant musikerne og tar imot applaus.

Hva har dette gitt meg? En fantastisk konsertopplevelse med en utrolig behagelig og dyktig dirigent - kom gjerne igjen! Et nytt notestativ, som er meget praktisk når jeg øver på kjøkkenet mens jeg lager mat. Og enda mer klengete unger, og en mann som tydeligvis synes han har gjort sitt med hensyn til kveldsmat og legging til langt utpå sommeren.

Og - ville jeg gjøre det igjen hvis jeg fikk sjansen?

JA!

Maren Ørstavik i Aftenposten 12/4-2014: "Med et rent fransk program bestående av Debussy og Fauré hadde Folharmonien gjestedirigent Jun Märkl på podiet, og flere solister men det var koret som skapte magi i Konserthuset.… Og Oslo Filharmoniske kor trykket på alle de riktige knappene. I Faurés mange og lange melodiske strekk kan det være vanskelig å holde flyten og den overordnede, musikalske linjen. Men gjennomtenkte fraseringer og bemerkelsesverdig samlet klang og diksjon gjorde den musikalske opplevelsen så slående som den kan bli.… men la det være sagt en gang til: dette var korets kveld."

Ida Habbestad i Aftenposten 8/11-2012: «I Norge har korene langt fra samme vilkår som orkestrene. En konsert som dette er nødt til å finne sted på to nivåer, hvor den ene grupperingen er profesjonell og den andre består av amatører. Når det er sagt, er det gøy å høre hvordan Oslo- Filharmoniens kor stadig løfter seg. Både Orff og Poulenc byr på krevende parti, med melodier som ikke er opplagte.... Koret overbeviste med intensitet i Carmina burana, mens stemmegruppenes homogene solistiske partier imponerte i Gloria.»

Benjamin Brittens storslagne verk War Requiem er fremført av Oslo-Filharmonien tre ganger: Første gang 24.-25. november 1977 med Miltiades Caridis som dirigent, andre gang 25.-26. mars 1999 med Gary Bertini som dirigent, og sist 21.-22. oktober 2010 med Juanjo Mena som dirigent.

Tidligere kormedlem Keith Price sang som guttesopran War Requiem under Benjamin Brittens ledelse. Under innstuderingen av verket i 2010 delte han sine minner fra dengang med oss andre i OFK:

“Første gang jeg sang noe av Britten, var det som en 12 år gammel korgutt i et lokalt kirkekor. Det jeg husker var at vi syntes at musikken var vanskelig, i hvert fall i forhold til det vi var mer vant til – middelaldermusikk av Gibbons, Tallis, Byrd o.a. Likevel vil jeg for min egen del si at jeg ble fenget av hans musikk uten at jeg (som den tolvåringen jeg var) tenkte særlig mer over det.

Første gang jeg sang War Requiem var i 1963, og da var Britten dirigent for kammerorkesteret. Solistene var Galina Visjnevskaja, Dietrich Fischer-Dieskau og Peter Pears. Jeg tror Guilini var hoveddirigent. Det var i Royal Albert Hall i London, og guttekoret sang fra øverste «promenade-område» (galleri) høyt over orkesteret (High up in the Gods). Det hele ble ekstra spennende fordi ensemblets plassering i denne store salen krevde ikke mindre enn tre dirigenter som helst skulle være koordinerte!

Jeg husker at det var en fantastisk stemning for oss oppe på galleriet. Vi hadde så lite å synge, men opplevde allikevel hele verket som utrolig spennende p.g.a. den noe uvante kombinasjonen av dikt og vanlig Requiem-tekst.

Jeg opplevde å synge under Britten flere ganger. I det berømte Wandsworth School Choir, ble vi invitert at Britten til å delta i den årlige Aldeburgh-festivalen opptil flere ganger. Han dirigerte selv ved flere anledninger, og her lærte vi ham å kjenne, til en viss grad. Det jeg husker er at han hadde et varmt og vennlig vesen. Han var tålmodig, åpen og blottet for primadonnafakter. Faktisk virket det som om han trivdes med å arbeide sammen med oss unge «musikere». Jeg tror det var gjennom hans anbefaling at vi senere ble invitert til å synge War Requiem i Amsterdam under Bernard Haitink.

Vi fikk et nært forhold til Britten, ikke minst på grunn av hans avslappede stil, og det at han gjerne kom ned til oss guttene for å forklare ting i notene, og det sier mye om hans forhold til koret som han takket ja til å være den høye beskytter for. Han brukte koret både i konsertsammenheng og til fjernsynsproduksjoner, b.a. av hans barneopera The Golden Vanity.

Spesielt husker jeg at han i forbindelse med at han skulle dirigere oss på en konsert under en Aldeburgh-festival inviterte hele koret hjem til seg til «åpent hus» (og tennisbane!). Dette var selvsagt stor stas for oss guttene.

Tilbake til selve verket War Requiem. Jeg har vært så heldig å få synge dette verket også her i Oslo med Filharmoniske kor, og føler at jeg kjenner verket rimelig godt. Jeg opplever diktene og musikken som så typisk engelske, nesten som soldatsanger – i skarp kontrast til den latinske kirkemusikalske teksten. Jeg synes denne vekselvirkningen forsterker budskapet om krigens forferdelse og ødeleggelse. Særlig fordi diktene ble skrevet av Wilfred Owen som selv var offiser i den engelske hæren, og måtte bøte med livet kort tid før første verdenskrigs slutt i 1918.

War Requiem var et bestillingsverk til gjenåpningen av katedralen i Coventry i 1962. Denne katedralen ble bombet under 2. verdenskrig. Det hører til historien at Galina Visjnevskaja ble nektet utreisetillatelse til nettopp denne begivenheten av de sovjetiske myndigheter, som følge av at gjenreisningsarbeidet ble støttet av den vesttyske stat. Dette kunne, av en eller annen grunn, russerne ikke akseptere.

Det ble derfor først i 1963 at den opprinnelige tenkte oppsetningen, med en russisk sopran, en tysk baryton og en engelsk tenor kunne bli gjennomført.

Benjamin Britten ble regnet som en pasifist med en meget sterk aversjon mot krig. Jeg føler at det ligger mye ironi i dette verket, da det nettopp skildrer krigens meningsløshet. En ironi som blir meget synlig opp mot det faktum at Storbritannia tradisjonelt sett ofte, og med rette, er blitt ansett som en krigersk nasjon.

Selv etter to verdenskriger, Korea-krigen, Vietnam-krigen og en hel del lokale kriger, har verden tilsynelatende ennå ikke fullt ut forstått hva som ligger i Brittens budskap.”

Under innstuderingen av verket i 1999 ble dirigenten Gary Bertini intervjuet av korets internavis Cantabile. På spørsmål om han kjente Benjamin Britten, svarte han:

Jeg traff Britten for første gang på 60-tallet hjemme hos ham i Aldeburgh. Jeg vil ikke si at jeg kjente ham godt – jeg var for ung og sjenert. Men jeg var der mange ganger. Han var en meget tilbaketrukket person, varm men innadvendt. Jeg hørte ham spille kammermusikk og 4-hendig klaver. Han var en meget god pianist.

Hvilket forhold har du til Brittens musikk?

Jeg har en dyp kjærlighet til og respekt for hans musikk. Jeg har dirigert de fleste av hans vokale verker, med unntak av Cantata misericordium, War Requiem mange ganger. Jeg forsøker å komme tilbake til dette verket hvert annet eller tredje år. Musikk – i likhet med mennesker – tåler aldringsprosessen mer eller mindre godt. Det har vist seg at Brittens musikk tåler tidens tann meget godt. Du vet, det var ikke alle som var begeistret da verket kom på 60-tallet. Av den tidens modernister ble han betraktet som gammeldags og konservativ. Men selv om jeg også var dypt engasjert i moderne musikk, elsket jeg verket fra første stund. Jeg har senere møtt mange som var kritiske den gangen, som nå sier at de forstår og respekterer verket.

Man oppdager stadig nye ting. Britten hadde en dyp følelse og forståelse for litteratur. Årsaken til at verket griper oss, er Brittens utvalg av tekster fra to forskjellige verdener som hele tiden kaster lys på hverandre. Det som slår meg spesielt er: i dette verket må messen betraktes som et tilleggselement til diktene og ikke omvendt. Det er som om man leser diktene og i bakgrunnen – et annet sted – foregår en gammel seremoni. Vidunderlig!”

Som Keith Price skriver ovenfor, ble War Requiem skrevet for en spesiell anledning, nemlig gjeninnvielsen av Coventry Cathedral, som ble bombet av tysk Luftwaffe 14. november 1940. Katedralen hadde stått der siden den ble gjenoppbygget i 1373. Arkitekt for gjenoppbyggingen var Sir Basil Spence, som valgte å la skallet av den gamle katedralen stå – både som et ”Fugl Fønix”-symbol, men også for å minne om krigens lidelser.

War Requiem var ikke ment fra Brittens side å være en pro-britisk glorifisering av britiske soldater, men et offentlig uttrykk for hans antikrigsholdning; B. var pasifist hele livet. Det faktum at B. faktisk skrev verket med tanke på 3 spesielle solister – en tysk baryton (Dietrich Fischer-Dieskau), en russisk sopran (Galina Vishnevkaya) og en britisk tenor (Peter Pears) – understreker at han hadde mer enn det engelske folkets tap og lidelser i tankene; et symbol for viktigheten av forsoning.

Britten skrev til Fischer-Dieskau – sitert i Humphrey Carpenters bok fra 1992 ”Benjamin Britten: A Biography” - 16. februar 1961 (da han inviterte ham til å ta del i verdenspremieren 30. mai 1962): "Please forgive me for writing to such a busy man as yourself.... Coventry Cathedral, like so many wonderful buildings in Europe, was destroyed in the last war.... [F]or the reconsecration of the new building... I have been asked to write a new work... I think [it] will be one of my most important works. It is a full-scale Requiem Mass for chorus and orchestra (in memory of those of all nations who died in the last war), and I am interspersing the Latin text with many poems of a great English poet, Wilfred Owen, who was killed in the First World War. These magnificent poems, full of the hate of destruction, are a kind of commentary on the Mass; they are, of course, in English. These poems will be set for tenor and baritone, with an accompaniment of chamber orchestra, placed in the middle of the other forces. They will need singing with the utmost beauty, intensity and sincerity...."

Etter at Britten hørte Galina Vishnevskaya synge i Aldeburgh senere det året, la han til deler også for sopran. Siden hun ikke(!) kunne synge engelske tekster, var han utspekulert nok til å gi henne avsnitt kun på latin. På premieren ble det likevel slik at Vishnekaya ikke kunne stille (Sovjet trakk hennes utreisetillatelse tilbake); hun ble derfor erstattet av Heather Harper, som lærte sitt parti på 10 dager. 8 måneder senere fikk Vishnekaya anledning (Sovjet-PR?) til å delta på plateinnspilling i England – den ”legendariske” med London Symphony Orchestra, Britten selv som dirigent og solistene Fischer-Dieskau og Pears.

Britten dediserte verket til fire britiske venner som alle hadde deltatt i 1. verdenskrig:

• Roger Burney, Sub-Lieutenant, Royal Naval Volunteer Reserve

• Piers Dunkerley, Captain, Royal Marines

• David Gill, Ordinary Seaman, Royal Navy

• Michael Halliday, Lieutenant, Royal New Zealand Volunteer Reserve

Teksten til War Requiem er den “tradisjonelle” messen for de døde på latin, men innimellom er ni dikt av Wilfred Owen plassert. Dette er ikke lettbent og lettlest poesi, men tildels ganske kraftig stoff med tema fra krigens absurde, fryktelige hverdag og følger.

På tittelbladet til War Requiem, siterer Britten Owen:

"My subject is War, and the pity of War.

The Poetry is in the pity…

All a poet can do today is warn."

Etter flere fantastiske samarbeid med Maestro Nello Santi i Oslo konserthus med produksjonene Verdis “Requiem”, Verdis opera “Louisa Miller” og Verdis “Quattro Pezzi Sacri” ble Oslo Filharmoniske Kor og vår dirigent Tore Erik Mohn invitert til å komme til Sveits, besøke Zürich Opera, og delta i en stor veldedighetskonsert i katedralen i Einsiedeln. Alle kostnader dekket, intet mindre. På programmet; Verdis “Quattro Pezzi Sacri”.

En minneverdig helg er tilbrakt i den europeiske kulturens vugge, i verdensbyens Zürich, i suset av den store Maestro, i ekstase over denne overveldende invitasjonen til å synge på en veldedighetskonsert i en stor katedral som ingen hadde hørt om, men hvor Zürich Operas kor ikke var blitt engasjert, men heller dette store koret fra Norge. Da invitasjonen kom så lurte vi jo litt, og regnet litt på det, - hvor mye kostet det dem egentlig å få oss nedover? Og hvordan kunne det lønne seg? Også til en veldedighetskonsert – skal man ikke tjene mest mulig penger på slike ting? Men vi forstod det da vi kom ned. Vi, altså Oslo Filharmoniske Kor, er jo et av Europas ledende kor! Det var i alle fall det sesongprogrammet for Zürich Opera påstod. Vi kjente litt etter og fant ut at jo, vi er nok det – et av Europas ledende kor. En tittel som med stor entusiasme ble flettet inn i omtrent alle beskjeder, alle taler og alle gode historier som ble fortalt i løpet av denne strålende helgen (og vi kan legge til at selv mange år etter dukker den fortsatt opp i en og annen sammenheng – medfulgt av et stort smil). Til slutt var vi hjernevasket nok til å uten blygsel stå der ranke i ryggen bak kormappene i den mektige katedralen i Einsiedeln; OFK - et av Europas ledende kor. Klar for å levere tidenes Quattro Pezzi Sacri av Verdi.

Og hva ble skrevet om konserten vår etterpå? Vi fikk store ovasjoner i Roman Kühnes anmeldelse i Einsiedler Anzeiger (vår oversettelse fra tysk).En konsert på toppnivåAllerede i det firstemte Ave Maria, sunget a capella av det hundremanns store Oslo Filharmoniske Kor, fikk vi et innblikk i en verden vi ikke ante fantes. Det utfoldet seg en sfærisk musikk, komponert over den korte tonerekken dess-e-fiss-giss-aiss-b, der melodien ble båret fra bass til alt, for så en kvart tone høyere å bli overtatt av tenorene som elegant gir den videre til sopranene, og slik skaper et crescendo, der sol lik torden langsomt smyger seg innpå en, tårner seg opp i en spenning som sprenger alle grenser, for deretter å forsvinne fredelig i det fjerne i en pianissimo C, den mest europeiske av alle europeiske toner, og ved det spenne en bue tilbake til begynnelsen.

Et perfekt kor Oslo Filharmoniske Kor bidro i stor grad til denne vibrerende musikken, og selv mesterdirigent Nello Santi kunne ikke ha ønsket seg mer. Til og med da volumet var på sitt høyeste i siste sats (Sanctus) og orkesteret til dels forsvant ut av lydbildet, var det en flott balanse i klangen, et fargespill i lydbildet og en klarhet i uttalen som vanskelig lar seg beskrive. De lave områdene var helt fantastiske, som et mikrokosmos av akustiske bølger, og med en varme som må ha fått hjertene til selv de mest blaserte lyttere på bakerste benk til å slå fortere.

Alle fire satser viser hvordan Verdi vendte seg mot den italienske renessanse. Dette kom hos ham særlig til syne i en hommage til hans forbilde Giovanni Pieruigi da Palestrina (16. århundre), ved at han innførte dennes polyfoni og stemmeføringskunst, som i datiden virket svært umoderne. Fremfor alt den siste, veldig satsen (Te Deum) begynte med en rolig enstemmig koral der «Sanctis» jubelen brøt inn med en sanglig og orkestral kraft som kunne få en til å frykte for de nyrestaurerte stukkmaleriene, alt mens Santi gjennom lange dramaturgiske pauser og lot den storartede klosterakustikken få virke, før det påfølgende det orkestersuset desto sartere hyllet sansene inn i dis.

Alt var klart for tidenes konsert, men akk, for en nedtur den startet med! En hel tone for lavt faktisk! Det er vel den tonen vi vil huske best. Det involverte en utpekt klarinettist, og vi lærte alle at en B på klarinetten er ikke det samme som en B i natura, for koret startet opp første sats, a capella og i god tro - men en tone for lavt. Men herrene i et av Europas ledende kor justerte seg opp – mesterlig håndtert i et «Sa-anctus» med en innlagt sekund-stigning. Verdi får unnskylde oss denne lille omskrivingen, gjort med så stor overbevisning at selv ikke kveldens anmelder merket seg denne.

Denne opplevelsen ble en av mange som er smeltet inn i korets dna. Sammen med minnene om en fantastisk og fullsatt katedral, der billettene visstnok kostet over 1000 NOK pr stykk. Men også et varmt møte med sveitsiske vakre landskap, en spennende hovedstad, solid husmannskost, stoooore ølflasker, og et begeistret publikum. Og for tid tilbrakt sammen med Nello Santi kan vi gjerne reise langt av sted, særlig når vi kan komme hjem igjen utropt som et av Europas ledende kor. For en opplevelse, for en tur, og for en Maestro (RIP – Nello Santi gikk ut av tiden 6. februar 2020).

I Oslo Filharmoniske Kor møtes sangerne til fast øvelse hver mandag, uke etter uke, år etter år. De har alle ulik bakgrunn og kommer fra ulike yrker, de er lærere, leger, trailersjåfører, tannleger, ingeniører, journalister, jurister, datakonsulenter … Felles for dem alle er kjærligheten til musikken, og de fleste har fra barndommen av hatt musikk som hobby; i korps, ved pianokrakken, i strykeorkestre. I 1999 skrev kormedlem Ragnhild Magnussen om sin vei til musikken og hvordan den til slutt ledet henne til Oslo Filharmoniske Kor, hvor hun var aktiv sanger i 40 år:

Det første jeg husker om musikk? Tidlig søndag morgen. Ro over huset. Far spilte Eccosaisen. Lykken var fullkommen. Spill mer. Så en dag bebudet det 10-årige barnet: Jeg vil lære å spille piano. Mor sa nei. Trassigpompen sang annenstemmen i klassens kor på Kimer I klokker.

Iherdig øving i heimen på pianoet når hun trodde seg alene. Venstrehånden behersket etter en stund annenstemmen. Så var det samkjøringen med høyre hånda. Husk nå: Begynn på den hvite tangenten rett over nøkkelhullet. Så den store dagen, etter middagen, ved kaffen. Ante mor og far noe? Debuten var en suksess.

Snart etter bar det avsted til spillelærerinnen, Ruth Wessel Nielsen, i Oscarsgate en iskald januardag. Det har aldri vært en kaldere vinter enn den i 1942. Fru Wessel Nielsen frøs også. Hun satt på en hagekrakk med ullteppe rundt seg. Under stolen stod en elektrisk varmeovn på for fullt. Og så malte hun rare bilder. Fru Wessel Nielsen var en storartet pedagog. Ingen Lisa gikk til skolen for naturtalentet. Rett på Chopins valser. Fingerøvelsene kom naturlig inn. Tolkingen av de sorte prikkene med stilker plassert på de 5 linjene ga også ny erfaring. Tempi og følelsene ble dirigert at fru Wessel Nielsen. På elevoppvisningene var barnet som regel en av de siste på programmet. Å sitte der og vente på tur var et mareritt. Sommerfuglene gjorde saltomortaler. Kvalmen steg i halsen. Senere avanserte tenåringen etter mye øving til å fremføre 1. sats av Haydns klaverkonsert. Fru Wessel Nielsen på det andre flygelet. Grenseløs applaus.

Fru Wessel Nielsen så som sitt mål å gi oss en musikalsk oppdragelse. Under krigen gikk man ikke på offentlige konserter. Vi ble isteden halt med på huskonserter og til Konservatoriets elevaftener. Mye lærte vi ved det.

Etter freden i 1945 kom skolegangen i orden igjen. Hittil hadde vi holdt til på forskjellige steder i byen, tyskerne hadde jo okkupert skolebygningen. På Nissens Pikeskole var det orden. Der startet Ingeborg Kindem skolekoret. Ingeborg startet også Speiderkoret. 14-åringen ble med i begge korene. Ingeborg var det store forbildet. Men så dro Ingeborg på Fullbright-stipend til Amerika og 16-åringen var knust av sorg og korene lagt ned.

Igjen gikk det noen år. Så startet Arnold Johnstad koret på Kunst- og håndverkskolen i 1949. Dette var gøy. Vi dro til Lillehammer og hadde konsert i kirken der. Vi hadde med en ung farmasistudent som solist, hun het Ingrid Bjoner. Vi spådde henne en stor fremtid som sanger. I 1951 dro koret til London med Brann V og hadde konsert i Sjømannskirken. I London kjøpte vi notene til Bachs Messe i h-moll. På båten hjem startet de første øvelser for dem ikke var sjøsyke. Våren 1952 fremførte vi deler av messen i Trefoldighetskirken, med et sammensatt orkester og solister fra Konservatoriet. Denne fremførelsen er vel en av de største lykkestundene i den unge tegnestudentens liv. Så fikk Arnold sitt Fullbright-stipend og så dro han til Amerika. Det gikk 16 år uten sang og spill.

Høsten 1968 averterte Oslo Filharmoniske kor etter stemmer. Man skulle fremføre H-mollmessen. Minner fra 1952 strømmet på. Det ble holdt familieråd. Kan mor være borte 2 kvelder i uken? Den gang var det prøver mandager og tirsdager. Flertallet stemte ja. Så bar det opp alle trappene til loftet i 5. etg., til Oscar Raaums studio for prøvesang. Naturtalentet hadde innøvd Der ånder en tindrende sommerluft. Den ble fremført. Det gikk godt. 5. september 1968 ble hun innskrevet i korets matrikkel med nummeret 995. Hun ble plassert på 2. sopran-gruppen, ved siden av Grete. Confiteor i Messen var en nøtt. Sammen med Grete kom den til slutt på plass. Og så kom konserten!

Etterpå feiret hele familie; ektefelle, barn og foreldre med stor middag på Blom. Slik startet det store koreventyret med OFK. Og musikkdannelsen, de tallrike gleder og opplevelser. Første gang med Brahms var en utfordring. Den hele tiden skiftende harmoniseringen. Vanskelig, men etter hvert kom tonebildet inn. Brahms åpnet for tonespråket til Mahler. Etter Mahler fulgte Stravinskij. Og Honegger. Det gikk, det også. Verdis Requiem og Beethovens 9. ble som nasjonalsanger, dem kan vi utenat, det samme med Beethovens Missa Solemnis, Mozarts Requiem og Brahms Requiem og en rekke andre store, sentrale korverk.

Det holdt ikke lenger med å være et naturtalent, det ble nødvendig med sangundervisning i tillegg. Og notekurs. Orkester og kor flyttet fra Aulaen hvor vi hadde 6 fremførelser av en produksjon, til Konserthuset med to fremføringer, et fremskritt for alle aktørene og musikklivet. Og alle de forskjellige store dirigenter og solister som vi har opplevd! Hvem har stått hjertet nærmest? Det må være dirigenten Miltiades Caridis. Og så reiste vi: til Nadderudhallen, til Athen, til Royal Albert Hall, til Mercatorhalle i Duisburg, til Trondheim, Riga, Leningrad, Stockholm og mange andre steder. Vi spilte inn plater. Og vi dro på seminarer. I dag har hun som ikke lenger er et naturtalent stått på podiet i konsertsammenheng 281 ganger. Den gang i Oscar Raaums studio i 1968 spurte han: Har du tenkt å slutte eller fortsette etter h-mollmessen? Kanskje fortsette dersom jeg liker meg, var svaret han fikk. Tenke det! Hva innbiller hun seg? Det er hittil blitt et fantastisk OFK-liv i 30 år.

[og det ble 10 år til …]

Tore Erik Mohn ble korets faste dirigent i 1998 etter tre år som assistent under Stefan Sköld fra 1995. Han prøvedirigerte for en ny periode 26. oktober 1998 og var engasjert fast frem til juni 2005.

Et høydepunkt under Tore Erik var korets tur til Trondheim i 1998 med fremføringen av Rachmaninovs Vesper i Nidarosdomen, hvor han selv dirigerte. Men det er veldig mye annet å minnes også - f.eks. Brahms’ “Ein Deutsches Requiem” i 1998 (dir. Gary Bertini), Brittens “War Requiem” i 1999 (dir. Gary Bertini), Bachs “Messe i h-moll” i 2000 (dir. Herbert Böck) og - ikke minst - Verdis “Requiem” (dir. Nello Santi. Koret fikk et spesielt forhold til Maestro Santi, og det var nok gjensidig, for i oktober 2003 ble koret invitert (med alt betalt!) til Einsiedeln klosterkirke i Zürich, Sveits for en uforglemmelig fremføring av Verdis “4 Pezzi Sacri”, som koret hadde gjort i Oslo med ham i november 2002.

Her er Tore Eriks hilsen til koret.

Mitt første møte med Oslo Filharmoniske Kor var Salmesymfonien av Stravinskij dirigert av Mariss Jansons. Det ble kjærlighet ved første blikk.

Dette var i februar 1995. Jeg studerte korledelse hos Stefan Sköld på den tiden og ble spurt om å være kordirigent-vikar på dette prosjektet. Kombinasjonen av Stravinskijs særegne tonespråk, Mariss´ innlevelse på grensen til desperasjon og klangen av Filharmoniens kor og orkester gjorde uutslettelig inntrykk på meg. Heldigvis fikk jeg anledning til å fordype meg i det filharmoniske formatet de kommende årene. Det ble en periode jeg både er svært stolt av og dypt takknemlig for.

Høydepunktet var jo ofte første møtet med konsertdirigenten. Etter at vi hadde øvd i uker og måneder var det «lämna över». Søndag eller mandag kveld kom den store orkesterdirigent med aura fra konserthusene på kontinentet. Han (i 99% av tilfellene) lyttet intenst til oss, ga tilbakemelding på arbeidet vi hadde gjort og instruerte og inspirerte. Litt som å gå opp til eksamen. Ofte gikk det svært bra. Igjen står Mariss Jansons personlighet og dype innlevelse for meg med de sterkeste minnene. Opplevelsen av at ting løftet seg enda et par hakk etter at vi hadde krystet ut alt vi trodde vi hadde.

Frem til jeg begynte i OFK hadde mitt fokus vært på kortere stykker og småskalaproduksjoner. Nå fikk jeg anledning til å dykke ned i de store verkene. Etterhvert kom Verdis Requiem, Brahms Ein Deutsches Requiem og Brittens War Requiem med mer. Mye død, men alltid en musikalsk fest. Og apropos fest, sjelden var det vel mer liv enn når vi fikk besøk av Nello Santi. Dårlig i engelsk, men briljant på det meste annet. Tok oss alle med storm når han entret Lille sal med sitt entourage. Og at begeistringen var gjensidig fikk vi bevis for da han inviterte oss til Einsiedeln for å synge Verdis Quattro Pezzi Sacri i den store katedralen. Uforglemmelig opplevelse.

Og så var det så flott at Nello Santi i beste operatradisjon kalte Trond Lindheim for maestro. Han var jo virkelig det for både meg og oss.

Samarbeidet med Trond var, og er, en av grunnpilarene for det daglige arbeidet i koret. Tronds allsidighet; leser kompliserte notebilder rett fra bladet, sterk musikalsk innlevelse, kan ta de fleste låter på gehøret (som er absolutt forøvrig) og ikke minst hans helt særegne personlighet gjør at bare Trond er Trond.

Det er vi jo alle, helt særegne personligheter altså. Det er mange sangere med i OFK, og alle har sin helt egne personlighet og stemme. Det dirigenten prøver på er å få alt dette til å dra i samme retning og skape følelser av gylne øyeblikk sammen. Noen ganger får vi det til helt maksimalt (o jubel), andre ganger; ikke så mye. Men vi er alltid sammen om det. Litt som i et ekteskap kanskje, bortsett fra at det er det ikke. Det er mer som en stafett. Du gjør ditt aller beste når du har stafettpinnen og så leverer du den videre. Jeg har alltid følt meg som en del av laget med OFK, og gjør det fremdeles. Er derfor svært takknemlig for anledningen som bød seg i desember 2016. Det var planlagt tur til Palestina. Øystein måtte kaste inn håndkleet og spurte om jeg kunne steppe inn. Det ble et herlig gjensyn og gjenhør. Fantastiske konserter i Jerusalem og ikke minst fødselskirken i Betlehem. Der samarbeidet vi med et lokalt barnekor hvor majoriteten var muslimer. Her viste OFK seg fra sin beste side med profesjonell standard på musiseringen i kombinasjon med varme og innlevelse på tvers av alder og livssyn. Det er slikt som gir fornyet tro på musikkens kraft og evne til å endre verden til det bedre.

Kjære Oslo filharmoniske kor, nåværende og tidligere sangere, dirigenter og repetitører:

Gratulerer med 100-årsdagen!

Stefan Sköld startet som vikardirigent våren 1990; hans første korøvelse var 8. januar. Han ble fast tilsatt fra høsten samme år.

Det fulgte definitivt et nytt løft for koret med Stefans inntreden. Antall sangere passerte 100 i løpet av hans periode som dirigent. Han introduserte raskt og ganske systematisk a capella sang som trening bl.a. for intonasjon. Noe vi fikk et ganske håndfast bevis på i form av en CD-innspilling allerede i 1991: “Norge, mitt Norge”. Her figurerer en ganske annerledes neddempet, og gripende, versjon av “Ja, vi elsker” - det måtte altså en svenske til! Men han fikk kritikk for den, selvfølgelig!

Det spilles fra platen på NRK årvisst, nå sist i mai 2021 i programmene “Ring inn musikken” og “Rebus”. Men aldri “Ja, vil elsker”...

Det ble mange minnerike begivenheter med Stefan, men vi overlater til ham selv å fortelle om noen av dem nedenfor i hans 100-årshilsen til koret. Pluss endel andre innsiktsfulle kommentarer som er ganske typiske for hans musikalske energi og klokskap.

Stefan ble utnevnt til Æreskommandør i korets orden, “Den gyldne Strube” i 1996 og han avsluttet sin periode med OFK på seminaret på Sundvollen 22.-24. august 1997.

Her er Stefans hilsen til koret:

Teoretiskt borde inte en humla kunna flyga men hon flyger väldigt bra!

Ett problem för en professionell symfoniorkester är att skapa kvalitativ balans mellan det instrumentala och vokala musicerandet. Verk för orkester och kör är en otroligt rik repertoar som ingen orkesterinstitution kan undvika. Därför strävar orkesterinstitutionerna med att bygga sin egen kör, sitt eget vokalmusicerande tillsammans med symfoniorkestern.

Men det nordiska symfoniska musiklivet är inte byggd på motsvarande sätt som andra västliga länder med professionella vokalensembler eller körer. Operahusen däremot har sin egen professionella operakör som inte bara sjunger utan också spelar teater som en viktig del i dramaturgin och operaverkets framdrift.

Oslo Filharmoniske Orkester (OFO) och dess administration har insett och därför prioriterat utvecklingen av Oslo Filharmoniske Kor men också – under vissa decennier – sett behovet av en mindre vokalensemble som kan ansvara för vår tids musik i ett mer kammarmusikaliskt perspektiv.

Under Trond Okkelmo sin ledning av OFO ombad han mig starta Filharmoniens Kammerkor som lade huvudvikten på ny norsk musik och blev en frekvent gäst och företrädare för institutionen Oslofilharmonien vid festivalerna Ultima och Festspillene i Bergen bl.a. tillsammans med mindre ensembler från OFO.

Dessa två vokala kropparna – OFK med 125 medlemmar och FKK med sina 32 medlemmar – levde ett utvecklande liv tillsammans med undertecknad som sin gemensamma dirigent. Många produktioner i samarbete men också tydligt separerade för att stärka respektive grupps självständighet och egenvärde.

Det unika med att samla ett stort kollektiv bestående av brinnande entusiaster med stort intresse och god förmåga att sjunga är att det kan bli otroligt god kvalitet. Kvalitetsbegreppet kan mätas på många sätt; en professionell sångare/instrumentalmusiker håller både högsta möjliga kvalitet men får också betalt. En välutvecklad körsångare, som har sjungandet som sin hobby, kan nå relativt sett en hög nivå på sitt musicerande men utan betalning.

Rösten är det enda instrument som vi bär inne i vår egen kropp, alla andra instrument är utanför kroppen. Att sjunga gör vi alla från det vi är riktigt små och den vokala traditionen är ett starkt och naturligt uttryck som alla kan, även om alla testas för att vara med i OFK. Kanske det är en av orsakerna till att vissa körer håller ”professionell nivå” trots att de är ”amatörer”?

Humlans kropp är stor och vingarna små. Det verkar inte möjligt att den kan flyga – men det gör hon. Och hon flyger bra!

Att samla över 100 sångare i en kör för att matcha en av nordens mest framträdande symfoniorkester kan ibland verka som en utopi. Kan denna humla verkligen flyga? Ja, hon kan flyga och hon flyger riktigt bra!

Som i allt musicerande är det ett samspel mellan kropp och själ och hårt slit med massor med övning. Skillnaden mellan en ”amatörkör” och en professionell orkester är att körsångarna måste börja ett par steg lägre ner på utvecklingsskalan än en orkestermusiker. Vi måste först lära oss noterna, rätt rytm, sedan kommer intonation, balans, uttryck, artikulation etc. medan orkestermusiker – när de samlas tutti – slipper de första stegen och kan direkt börja jobba med balans, intonation, frasering, dynamik, uttryck, artikulation etc. Därför behöver en kör en längre startsträcka/inlärningstid.

När man sjunger har man ytterligare en konstform som stärker motivationen, nämligen texten, poesin. Det är också en viktig bidragande orsak till att en ökad förståelse av texten ger styrka i uttrycket. Där har det vokala ett försteg före det instrumentala… kanske?

Nog med kulturpolitiska infallsvinklar, men det ger en slags förklaringsmodell av varför det faktiskt är möjligt att balansera en professionell symfoniorkester med en kör som har sjungandet som hobby. Och man jobbar lika hårt som en professionell instrumentalmusiker trots att man inte har den utbildning och erfarenhet som dem.

Humlan flyger och OFK sjunger och sjunger. I hundra år har de deltagit i att skapa musikaliska upplevelser för de som kommer till Konserthuset i Oslo. Gratulerer!

Några korn av våra gemensamma upplevelser

Penderecki´s Requiem

Vi skulle få äran och glädjen av att delta i uppförandet av Penderecki´s Requiem. Efter många och tuffa repetitioner började vi inse att vi kanske kommer att klara det. Det var bara en sats som både OFK-sångarna och jag ansåg vara i det närmaste omöjlig att sjunga. Tempoangivelsen i partituret var extremt snabbt och jag bedömde att inte ens Radiokören i Stockholm (professionellt musikutbildade) skulle klara detta.

Vi skapade en utformning av den snabba satsen som låg någorlunda nära sanningen men i ett betydligt långsammare tempo.

Konserten skulle dirigeras av kompositören själv, Maestro Penderecki. Söndagen före konsertuken anlände Penderecki för att delta i vårt helgseminar. Timmarna innan Maestro skulle glida in genom dörrarna i Lille Sal försökte vi spekulera i vilken sats han kommer att starta med. Sannolikheten att han startar mitt i mässan är liten, och ännu mindre att han börjar med den ”djävulska” satsen.

En strålande glad Penderecki anlände och startade prøven efter en kort prat med mig. Och han startade med den snabba satsen! 125 sångare inklusive körledaren fick panik. Vi gjorde så gott vi kunde, men fick nog inte med alla löpningarna i den förfärliga koloraturen som varje stämma hade.

När satsen var över sa Penderecki: ”Strålande! Bravo! Den här satsen går egentligen inte att sjunga men Ni gjorde det strålande!”

Humlan flög!

”Norge, mitt Norge”

Plateopptak av Norges mest älskade och sjungna sånger inklusive Nasjonalsangen.

1991 i Riis Kirke hade vi en stark gemensam upplevelse. Vi skulle sticka ut näsan och spela in de sånger som alla i Norge kan, inklusive ”Ja, vi elsker dette landet”.

Vi hade en härlig och stressande vecka och resultatet blev väldigt bra.

Några veckor senare skulle jag delta i en direktsändning i Radio där de skulle spela några sånger från vår inspelning. De avslutade med att spela ”Ja, vi elsker”. Direkt efter frågade journalisten vad jag menade med att tolka den norska nationalsången på det viset. Därefter spelade hon upp en inspelning som var gjord av en kör som jag tror heter Sjømannskoret (?).

”Så är vi vana att höra och sjunga vår nationalsång”.

Jag fick gå i försvarsställning och försökte berätta om mina bevekelsegrunder för vår tolkning, att jag inte är uppflaskad med den sången och därför följer partituret. Jag blev kyligt avtackad för att jag ställde upp på intervjun.

Andra viktiga händelser

Att få vara en del av en verksamhet som har som uppgift att skapa så god musikalisk upplevelse som möjligt, tillsammans med härligt dedikerade människor, i en professionellt driven miljö av fantastiska medarbetare i OFOs administration tillsammans med musikerna i en symfoniorkester på världsnivå, det är en gåva och skapar givetvis en massa spännande och härliga upplevelser.

Vi har återinvigt de restaurerade slussarna i Telemark – vem har sjungit för en sluss?

Vi skulle uppföra Mozarts Requiem under ledning av en israelisk dirigent. Tillsammans med styrelsen i OFK bestämde vi att studera in Requiet med ”barockartikulation” efter en dialog med orkesterns programkomité och gästdirigenten.

Jag har haft glädjen att göra flera produktioner med Concentus Musicus (ensemble som specialiserat sig på att spela äldre musik på autentiska instrument med autentisk artikulation) när jag var sångare i Radiokören i Stockholm. Det var en lärorik period. Dessutom har jag spelat in Mozarts Requiem på skiva. Därför kände jag mig trygg på att ge Requiet en artikulation och ett uttryck som stämde med Mozarts tid.

Instuderingen var en härlig period och vi gladde oss till dirigentens ankomst. Nu var det var dags för ”överlämnandet”. OFK, dirigenten och vår fantastiska pianist Trond Lindheim var på plats.

Efter att dirigenten hört några satser bestämde han sig för att göra om hela vår instudering/artikulation/frasering. Han gjorde om instuderingen som om Requiet var ett romantiskt verk.

Detta var nog min största besvikelse under perioden som ledare för OFK. Konserterna blev relativt mediokra, men kvar satt en känsla av meningslöshet. Inte ta för många individuella initiativ…

Genomgången och inspelningarna i 1993 av Griegs samlade korverk var en spännande utmaning. Med hjälp av OFK, FKK & Gli Scapoli, Kjell Magnus Sandve och Per Vollestad fick vi på bästa sett dokumenterat de flesta av Griegs kormusikk i samband med Grieg-Jubileet. Det blev verkligen fina inspelningar som finns dokumenterat på en skivinspelning.

Men det som är vackert det är att samlas för musikaliska internat tillsammans med Oslo Filharmoniske Kor; Den värmen som omger ett internat med OFK är påtaglig. Ändå är det öva, öva och öva på den repertoar vi står inför den kommande säsongen. Medlemmarna i OFK skapar en otrolig gemenskap där vi alla inkluderas.

Personligen har jag fått så många mycket nära vänner genom vårt gemensamma arbete.

Sångarna i OFK betalar sin medverkan med tid, engagemang och ibland med konkreta pengar för att sjunga tillsammans – ett socialt kapital som är oersättligt!

Gratulerar med 100 års Dagen OFK!

Med kärlek från Stefan

Stefan Sköld

Emeritus:

• Lärare i dirigering vid Kungliga Musikhögskolan i Stockholm

• Körledare i S:t Jacobs Kyrka

• Dirigent för Mikis Theodorakis

• Førsteamanuensis ved Norges Musikkhøgskole

• Kormester OFO

• Kormester ved DNO&Balett

• Direktör för Helsingborgs Symfoniorkester & Konserthus

• Teaterchef & Direktör för Malmö Opera

• Opera & Programsjef ved Trondheim Symfoniorkester

• Direktør för Kristiansand Symfoniorkester

• Kapelchef för Det Kongelige Kapel ved Det Kongelige Opera i København

Erik Westberg kom med ungdommelig entusiasme til koret i 1987. Han førte videre arven fra Eric Ericsson, som han hadde studert kordireksjon hos i Stockholm, der utvikling av korklangen sto sentralt.

En særlig minneverdig konsert under Erik Westberg var for mange av koristene William Waltons “Belshazzar's Feast” i 1989, dirigert av Vernon Handley. Et fyrverkeri av et verk som koret vokste på!

Mats Nilsson var vikar-dirigent for Erik fra høsten 1989. Oslo-Filharmonien spilte inn Gustav Mahlers Symfoni nr. 2 i 1989 og Riga-koret sang sammen med Oslo Filharmoniske Kor, alt under ledelse av Mariss Jansons. Innspillingen ble belønnet med Spellemannprisen for beste klassiske plate 1990.

Erik Westbergs hilsen til koret:

Bästa OFK

Innan repetitionen med Oslo Filharmoniske Kor, satt jag i rummet bredvid, förberedd som inför ett 100-meterslopp. Detta hade jag längtat efter under hela veckan! Exakt på minuten öppnade jag dörren och kunde starta. Det var fantastiskt – att få arbeta med en stor kör, i ett professionellt sammanhang – jag var en lycklig dirigent!

Jag hade förmånen att vara dirigent för Oslo Filharmoniske Kor 1987-1989. För mig personligen var perioden med kören mycket utvecklande. Det var första gången som jag var kormästare – jag hade ansvar för att skapa förutsättningar för de bästa musikaliska samarbeten med orkestern som var känd som en av Europas främsta.

Det fanns en smittande musikalisk körglädje i OFK och en strävan att utvecklas. Med värme tänker jag på ordförande James Brown som med sin klangfulla andrabasstämma liksom bar kören som vore han en stadig oljeplattform.

Dirigenten Rafael Frübeck de Burgos gav tummen upp till kören efter framförandet av Mahlers 3 Symfoni ”Very well done – They are so much better” – en kort kommentar som jag än i dag bär med mig med stolthet. Andra dirigenter som gav starka intryck var bland andra Vernon Handley och Richard Hickox i verk som Belshazzar’s Feast och A Child of Our Time.

Jag känner stor tacksamhet till OFK, för sångarnas hängivna arbete och till alla dem som arbetade bakom kulisserna.

Hatten av och ett rungade jubilosograttis för Oslo Filharmoniska Kor!

Erik Westberg

I årene 1986-1990 sang Oslo Filharmoniske Kor sammen med det latviske Statlige akademiske kor, Riga-koret, ved flere anledninger. Samarbeidet kom i stand etter initiativ fra Oslo-Filharmoniens sjefdirigent Mariss Jansons, selv oppvokst i Riga. Ved to anledninger, i 1986 og 1989, besøkte Riga-koret Oslo. Første gang fremførte Oslo-Filharmonien Verdis Requiem, og andre gangen Mahlers symfoni nr. 2. Sistnevnte ble også spilt inn på plate, utgitt i 1990, som vant en Spellemannspris for beste klassiske innspilling.

To ganger reiste OFK utenlands for å synge sammen med Riga-koret, første gang i 1987 til Riga, andre gang i 1990 til daværende Leningrad, der begge korene igjen sang Mahlers symfoni nr. 2 sammen med Leningrad Symfoniorkester, ledet av Mariss Jansons.

Kormedlem Bjørn Vadholm begynte i koret omtrent samtidig med at dette samarbeidet kom istand. Han forteller her om sin inntreden i koret og om inntrykkene fra reisen til Riga i 1987:

For meg begynte denne turen allerede høsten 1986.

Etter oppussing av leilighet, meldte behovet for musisering med andre seg. Annonsen fra Oslo-Filharmonien på Aftenpostens forside om opptak til koret ble lest med interesse, og vips så var det prøvesang for Terje Kvam i Domkirken.

«Kirken den er et gammelt hus» ble avsunget, og dirigent Kvam, han var fornøyd. De praktiske vilkårene for opptak var imidlertid oppmøte på seminar på Sundvollen påfølgende helg, samt å avsette tid førstkommende sommer for turné til Riga, i daværende Sovjetunionen.

For en offisersønn lød tur til Sovjet nesten i overkant spennende, men etter et vellykket seminar føltes det å få muligheten til å reise på tur med den hyggelige gjengen helt trygt.

At det var andre tider den gang fikk vi et forvarsel om da vi oppførte Verdis Requiem sammen med Rigas Statlige akademiske kor i Oslo høsten 1986. Til festen i Lille sal etter konserten hadde festkomiteen pyntet bordene med latviske flagg. Maestro Janssons ble aldeles blek da han sjekket lokalet før konserten, og beordret umiddelbar fjerning av flaggene. Det var en gryende glasnost, men det fikk da være grenser.

Det skulle selvfølgelig benyttes fly til Riga, som den gang kun hadde en militær flyplass. Det gjorde at Aeroflot, som skulle fly oss over, benyttet jagerpiloter for å fly vår Tupolev til Riga. Det var i sannhet litt av et fly. Bagasjehyllene var byttet ut med nettinghyller, og det ristet og knaket. Jagerpilotene gjorde imidlertid jobben, og maken til stuplanding har jeg ikke opplevd, verken før eller siden. Men ned kom vi, og vi ble møtt av Riga-koret, med ordfører og TV på slep, utenfor flyplassen. Betagende vakker sang, så vakkert at Else Haug og Trond Halstein Moe, våre medbrakte solister, ble helt målløse. Og vi fikk den vakre nasjonalhymnen Put Venji som en favoritt i vår hjerter for alltid.

Vi ble innkvartert i, for anledningen, utflyttede boligblokker. Skikkelige bomaskiner, med god lufting langs gulvene og lakkert avispapir som baderomsbelegg. Noen av oss var så heldige at vi fikk «tårnsuiten» med særs god ventilasjon.

Vi skulle holde to konserter i løpet av uken i Riga. En a cappella-konsert i Universitetets aula, og en storslått konsert med det latviske symfoniorkester i Rigadomen, som den gang var avvigslet og ble benyttet som kulturhus og konsertsal.

I Universitetets aula la vi opp til et godt norsk og nordisk program med Griegs 4 salmer, Landkjenning og Bjørn Kruses bearbeiding av norske folkeviser som konsertens høydepunkter. Det var fullt hus, masse applaus, og en mengde rørende tilbakemeldinger, sammen med klemmer og blomster fra publikum . Vi fikk også veldig gode kritikker i Rigas presse. Det siteres fra avisen Cîna; «Aftenen i Universitetets Aula samlet en full sal av tilhørere. Vårt ellers så tilbakeholdne publikums applaus-storm vitnet om at gjestene var velkomne og at fremførelsen ble satt pris på».

I Rigadomen skulle Franz Schuberts Messe i Ess-dur framføres sammen med Rigas Statlige opera- og ballettorkester, samt organisten Tâlivaldis Deksnis. Dette oppførte vi med vårt eget orkester i Oslo domkirke høsten før vi reiste, slik at de aller fleste hadde dette under huden. Våre medbrakte solister, Else og Trond, var selvsagt med. I tillegg medvirket de lokale solistene Antra Bigaca og Alexander Pjaternov. Terje Kvam, eller Kvams som han het i Latvia, dirigerte begge konserter med stø hånd. Det ble en stor opplevelse for oss sangere og for et fulltallig publikum. Litt pussig var det at konserten hadde en halvtimes pause etter Credo-satsen, men det virket ikke som det la noen demper på publikums begeistring. For en nokså nybakt korsanger var det ganske overveldende med så mange håndtrykk og klemmer fra folk man absolutt ikke kjenner. Men moro var det. En skikkelig gåsehudopplevelse. Igjen siteres det fra avisen Cîna: «Korklangens mykhet og dens tilsynelatende letthet er prisverdige egenskaper hos dette koret». Noen av oss fikk også gaver i form av noter med sanger fra Riga.

Den øvrige tiden gikk med til øving og turistvirksomhet. Riga var - og er - en fabelaktig by med fine omgivelser. Vi ble busset rundt om i området og ble kjent med Jurmala, hvor det bades, og holdes korfestivaler med 3500 sangene i samme kor, på samme scene. Vi fikk med oss et storslagent folkemuseum hvor vi ble servert utrolige mengder grillmat av Riga-koret og utvekslet folkedanser. Og for ikke å forglemme et skjellsettende besøk på Salaspils konsentrasjonsleir, et gripende minnesmerke etter 2. verdenskrig. Dette gjorde et dypt inntrykk på oss alle.

Mye tid ble også brukt på omvisninger i Riga, og på byens mange markeder og platesjapper. De fleste hadde nok med seg en god overvekt med LP-plater (vinyl) på flyet hjem.

Det ble for meg starten på et langt korliv i OFK, hvor jeg har hatt det mye moro og truffet masse hyggelige folk, noen litt hyggeligere enn andre. Det har seg nemlig slik at Riga-turen medførte at Helga og jeg fortsatt er på «Rigatur» etter 33 år. Så får det heller være at hun startet i et annet kor i Oslo ved hjemkomst. Greit å synge i hvert sitt kor, tenker jeg.

Det ble definitivt en minneverdig tur med wienerschnitzel, eller Riga-schnitzel som den etter hvert ble døpt, og Selters til alle måltider og rosa Champagne hver kveld. Ikke minst var det spesielt med besøk bak jernteppet i en gryende glasnost, som skulle slå ut i full blomst kun 2 år etter, med murens fall. En hendelse Helga og jeg fikk med oss på TV etter en korøvelse i Son Servera på Mallorca, hvor vi bodde ett år, og sang i det lokale koret.

Terje Kvam begynte i Oslo Filharmoniske Kor våren 1983, og første fremføring for koret under hans ledelse var jubileumskonserten i anledning kong Olavs 80 år. På repertoaret sto en urfremføring av Arne Nordheim, Venit Rex, som Nordheim kalte et “nabovarsel”; han flyttet selv inn i Grotten omtrent samtidig.

Terje arbeidet systematisk og grundig med korinnstuderingen. Hans ambisjon var ganske “nådeløs” når det gjaldt notelesing: “Syng det riktig første gangen”, var hans credo på øvelser. Det sa ganske mye om hvor listen ble lagt.

Blant høydepunkter med Terje Kvam kan nevnes Johann Sebastian Bachs Magnificat i 1984 Georg Friedrich Händels Salomo i 1985, der han selv dirigerte både kor og orkester på begge. Dessuten Guiseppe Verdis Requiem i 1986, som ble sunget sammen med Riga-koret under Mariss Jansons ledelse. OFK reiste på gjenvisitt til Riga i august 1987, og Terje dirigerte her et lokalt orkester sammen med OFK i Franz Schuberts Messe i Ess-dur i Riga Domkirke.

Oslo-Filharmoniens julekonserter ble regelmessig fremført fra denne perioden, og Terje har laget arrangementet til Deilig er jorden som fortsatt spilles som avslutning til julekonsertene. Koret ble i disse årene introduserte til mange tradisjonelle Christmas Carols i beste engelske tradisjon. Terje dirigerte selv deler av Oslo-Filharmoniens julekonserter i Konserthuset.

En avisartikkel i VG våren 1982 om misnøye blant enkelte kormedlemmer, skapte uro innad i Filharmonisk Selskap. Orkesterkomiteen ønsket en avklaring fra korets styre om dette var offisielle synspunkter fra korets side. Korets daværende styre hadde vondt for å ta denne avisartikkelen på alvor, men la seg, etter den vurdering det selv gjorde, rimelig flat stilt overfor denne henstillingen fra orkesterkomitéen. Men - ikke flat nok, skulle det vise seg. Etter en måneds tids korrespondanse mellom orkesterkomiteen og korets styre, der også korets kvalitet ble tema, samt ytterligere avisoppslag, ble saken behandlet på Filharmonisk Selskaps styremøte 21. juni 1982. Koret var representert ved korstyrets formann.

I protokollen heter det blant annet: “Styret tok til etterretning at orkesterets representanter ga uttrykk for at orkesteret ikke kunne fortsette arbeidet med koret med den organisering koret i dag har. Representanten for koret ble anmodet om å meddele dette til koret.”

Det ble innkalt til ekstraordinær Generalforsamling i koret 24. august. Kormedlemmene ble bedt om å ta stilling til ett av følgende tre alternativer:

1. Koret oppløses

2. Koret opprettholdes med det nåværende styre

3. Koret opprettholdes, men med nytt styre

Generalforsamlingen vedtok pkt. 3, som var ment som et kompromiss i den hensikt å bedre kommunikasjonen med orkesteret. Nytt styre ble valgt.

Det ulmet fortsatt noe utover høsten med ytterligere avisoppslag, men dialogen mellom kor og orkester var nok mer konstruktiv og saklig bak kulissene enn det kunne se ut som i media. Og snipp, snapp - 2. februar 1983 skriver Aftenposten under overskriften “Nytt Filharmoni-kor” at Oslo Filharmoniske Kor får ny dirigent. Oscar Raaum-epoken var over etter nesten to tiår - og Terje Kvam, kor-trollmannen fra Nordstrand kirkekor og Oslo Domkor - overtok. Etter prøvesang av alle kormedlemmene reiste et (delvis) nytt kor seg fra asken, og en ny gullalder var på gang…

“Man har i alle år stått og stått, så trangt at det ikke engang har vært plass til å besvime”, skrev korets formann, Arve Scheen, om Universitets Aula, Filharmoniens tilholdssted gjennom nesten 60 år.

Våren 1977 kunne det endelig holdes prøvekonsert for å teste det nye konserthusets akustikk og ventilasjonsforhold. Pistolskudd, røyk og senking av podiet sto på programmet. Filharmonisk kor møtte i kapper for å ta offisielle bilder, men sang av uforklarlige grunner ikke én tone. Det var nok en skjebnesvanger feil…

Torkil Baden skrev i Dagbladet 16. november 1976, i forbindelse med korets siste konsert i Universitetets aula, Beethovens “Missa Solemnis”, under ledelse av Okku Kamu:

“Når Filharmoniens prektige kor (instruert av Oscar Raaum), solistkvartett fra Operaen og filharmonikerne selv, til sammen nærmere 200, setter i for fullt, går man gjennom lydmuren i den altfor lille Aulaen. Nå er det bare fire måneder igjen til Konserthuset åpner, så forhåpentligvis var dette siste gang med oratorium i Aulaen.”

Men det ble fire travle måneder for korets del:

Vi gjestet Duisburg med “Missa Solemnis” 24. og 25. november, under ledelse av (og invitasjon fra) Miltiades Caridis. Og formatet var større enn hva vi var vant med: 5000 publikummere fordelt over to dager; helt fullt!

Og julekonsert - i Aulaen i desember - da vi var vel hjemme igjen; Honegger: “Julekantate”, igjen ledet av Okku Kamu. “Mottatt med varmt og langvarig bifall”, som Thoralf Norheim skrev i Aftenposten 17. desember.

Vår høyt elskede Miltiades Caridis hadde atter invitert oss med til NASOL-konsert. Først i Store Maihaugsal på Lillehammer 5. mars 1977 og så nok en gang i Aulaen 6. mars - og verket var Mahler: “Symfoni nr. 2”. Mange minner strømmet på for de som hadde vært med å synge verket i Herodes Atticus i Athen, i 1975, også med Caridis.

Også var vi innom finalen i Kontrapunkt med Sten Broman i februar, på Chateau Neuf. En interessant opplevelse, må vel være mest dekkende å si. Men gøy var det; også på farve-TV inn i de tusen hjem over det ganske land! Tegneren Hammarlund hadde følgende tekst i Dagbladet, 7 februar 1977: “Broman i burgunder i går kveld. Det må ha vært litt av et sjokk for Broman at alle jentene i Filharmoniskes kor har kjoler i makan stoff som dressen hans!”

Så - åpnet Oslo Konserthus 22. mars. Men - vi var ikke på før 11. og 12. mai; til gjengjeld med et verk med spilletid på drøyt to og en halv time, Haydn: “Årstidene”, uavkortet, under ledelse av Karsten Andersen.

Og det ble en blandet opplevelse, sett - og hørt, ikke minst - med korets øyne og ører. Nemlig nesten ikke hørt; det var uvant for oss å ikke få noe “hjelp” fra akustikken i lokalet, slik vi var vant med fra Aulaen. Vi følte oss veldig overlatt til oss selv, hver og én, avstanden til dirigenten var større, og vår egen lydstyrke mistet vi følelsen av.

Riktignok skrev Reimar Riefling i VG at “til å begynne med overdøvet det massive koret (det mestret ellers sine partier strålende) mye av finessene i orkestret, men det bedret seg etter hvert.”

Finn Arnestad i Vårt Land og Harald Herresthal i Aftenposten hadde også kritiske kommentarer - og spørsmål - overfor det akustiske, både for kor og orkester. Harald Herrestahl skrev: “Korsatsene var … en fryd å høre, og årsaken var ikke minst å finne i den heldige plasseringen av koret rundt orkestret på begge sider. På baksiden har akustikken vist seg å være mer lunefull”.

Det skulle ikke bli siste gang med akustiske utfordringer i Oslo Konserthus, men enn så lenge var vi uvitende om dét...

Oskar Raaum ble ansatt som korets instruktør høsten 1965, etter å ha vært tilknyttet koret som sangpedagog siden høsten 1964. Han hadde et uovertruffent samarbeid med orkesterets sjefdirigent, Miltiades Caridis, på 1970-tallet. Denne perioden kan nok med rette betraktes som en “gullalder” i korets historie, med turnéer i inn- og utland (Athen, Duisburg; Tyskland).

Krevende storverk som Bachs Matteuspasjon og Messe i h-moll, Beethovens Missa solemnis og Verdis Requiem var nærmest som “standardrepertoar” å regne. Og ikke minst en fantastisk fremføring av Brittens War Requiem høsten 1977, dirigert av Miltiades Caridis i et flunkende nytt Oslo konserthus.

Det ble gjort en unik plateinnspilling i London i 1978; en komplett Peer Gynt-musikk hvor aldeles ukjente brokker var med for første gang i musikkhistorien. Per Dreier hadde gjort arkeologiarbeidet og ledet London Symphony Orchestra - og koret - i London, bl.a. i Royal Albert Hall.

Oskar ble Æreskommandør i korets orden, Den Gyldne Strube, i 1971. Han gikk av for aldersgrensen i mai 1983.

Æresmedlem Tom-Erik Falla har bladd i et minne fra et korseminar med Oskar og Johann Sebastian Bach, så langt tilbake som i 1979:

Treklanger og firklanger øves oppover og nedover. Støtten i mellomgulvet må opparbeides så vi er sikre på å treffe tonene nøyaktig når vi om et øyeblikk åpner partituret til Johann Sebastian Bachs store messe i h-moll. Den elendige tritonus, også kalt djevlespranget, volder litt bry. Er det ikke litt urenhet i altene?

Oskar Raaum, repetitøren, gir seg ikke: “Holder ikke, folkens! Teknikken må være i orden. Vi prøver en gang til!”

Og vi tar fatt på ny: A-a-e-i-o-å….. Etterhvert sitter det som det skal. Slik det pleier. Tross Alt. Vi har høstet suksesser med konserter både i inn- og utland. Elementær teknikk er et tilbakelagt studium for Filharmonisk Selskaps kor.

Bachs messe, et av musikklitteraturens mesterverk, står på korets repertoar, men det er en håndfull år siden vi har hatt det fremme. Samtlige sangere er spente på hvor rustent det er blitt i mellomtiden.

Heldigvis viser det seg ved første forsøk at passasjene sitter - Kyrie eleison runger ut i lokalet. Herre miskunne deg! Mesterens første del ble skrevet som en arbeidsprøve for ansettelse om hoffmusiker. Bach selv var glødende protestant. Hvorfor skrev han denne kirkemusikken med den katolske liturgiske messens tekst?

Hele fredag ettermiddag holder vi på. Synger og prater om tidenes største korverk. Ved nitiden avbryter Oskar: “Når får det være nok, folkens!” Protest - det er så gøy å synge! Etter gjentatte oppfordringer gir han seg: “Vel, vel - la oss holde på til en time før midnatt. Men da er det marsj i seng. Nytter ikke å stille trett og uopplagt i morgen.” Repetitøren pleier å være meget streng under konsertperioder og på turnéer. Har han ikke tenkt å se litt gjennom fingrene nå når vi bare har forpliktelser overfor oss selv?

Dagen etter er det på’n igjen med friskt mot. Etterhvert som vi synger oss gjennom messen og diskuterer oppbyggingen av satsene, blir vi slått av med hvilken frapperende stringens og konsekvens Bach har konstruert verket. Dreier teksten seg om Gud Den Allmektige, bruker han den kraftige og overskyggende dominans-tonearten, A-dur. Synger koret eller solistene om Hans Sønn, Jesus Kristus, legger han melodien ned i subdominansen.

Gloria in excelsis Deo. Messedelen består av ialt satser. Gratias agimus - Herre vi takker Deg for Din store herlighets skyld. Finnes det vakrere bønnetekst? Vi tramper (bare ørlite!) takten i Bachs himmelstormende takksigelse. Straks vi blar om til satsen: Qui tollis peccata mundi - Du som bærer verdens synder - stilner det av. Rette rygger, blikkstille kropper. Bare musikken er levende. En omvendt h-moll treklang anslår stemningen i første takt.

Ved middagen har stemningen ennå ikke forlatt oss. Dempet fører vi samtalene. Låner hverandre øre og nynner de strofene som mest har appellert til oss. Om kvelden samles alle til en gjennomgåelse av et opptak av messen fra en konsert vi selv ga i 1972. Vi lytter og kritiserer. Sangteknisk gjorde vi det ikke så verst den gang heller. Men alle vet med seg selv at den fulle forståelse av verkets grunnidé ikke var tilstede for syv år siden.

Ny morgen, ny dag.

“Kan jeg få høre skikkeligere innsats fra bassene og lettere koleraturer fra sopranene?” Oskar Raaum pisker på. Han vet at bare først når verket sitter fullkomment rent teknisk, er det mulig for sangerne å nå dybden i Johann Sebastian Bachs “Hohe Messe”.

“Kan annensopranene gå rett inn i takt 44 på to-slaget?”

“Få frem kanonbevegelsen! Og pass på synkopen i tredje siste takt.”

Detaljbearbeidelsen av messen kaster av seg. Koleraturene sklir lekende lett unna. Jo mer vi arbeider, jo mer får vi å gi. Vi er utrettelige. Dette får utløp i den store Sanctus-satsen. Kanskje den største lovsangen som er skrevet i kormusikkens historie? To kor roper til hverandre: Hellig, hellig, hellig!

Først over tyve år senere, i desember 2000, kom “Messe i h-moll” igjen på spilleplanen. Undertegnede hadde den store glede av å være med på innstuderingen også denne gang. Og ikke minst fremføringene i Grønland kirke i Oslo og i Fredrikstad kirke, dirigert av Herbert Böck - tre glimrende konserter.

Men de fleste sangerne fra helgeseminaret på LO-skolen i Sørmarka var ikke lenger å finne i korets rekker. Ei heller Oskar Raaum…

Til påske 2022 står “Hohe Messe” atter på planen; denne gang uten meg. Dét er vemodig… Men - det store flertall i verden får aldri noen gang i livet oppleve å synge frasen som Knut Nystedt kalte det mest fantastiske og mystiske i musikken: “Et incarnatus est…”

Kilde: Artikkel av Liv Hegna i Aftenposten 10. november 1979: “Teach-in i h-moll”. Seminar på Sørmarka, ledet av Oskar Raaum.

Oslo Filharmoniske Kor har bidratt på utallige innspillinger og opptredener i radio og TV. I de fleste tilfellene opptrer koret sammen med Oslo Filharmoniske Orkester, først og fremst i Konserthuset, men også for eksempel i Holmenkollen under Oslo-Filharmoniens sommerkonsert.

Koret har også opptrådt i andre sammenhenger, slik som under åpningsseremonien under OL på Lillehammer i februar 1994, som pauseinnslag under 2. semifinale i Eurovision Song Contest på Fornebu i mai 2010, eller som Tattoo-kor under Norsk Militær Tattoo i Oslo Spektrum i en årrekke.

Listen over korets radio- og TV-opptak er utarbeidet av kormedlem Hilde Tosterud. Først listes radiofremføringene, deretter TV-opptredenene.

Radiofremføringer

• 17.12.2020 - Beethovens 9. symfoni (opptak fra 04.01.2019) med Oslo Filharmoniske orkester og kor dirigert av Klaus Mäkelä.
• 07.11.2019 - Gustav Mahlers 8. symfoni fremført i Den norske Opera og Ballett 2. november
• 23.12.2017 - Händels Messias Dirigent: Nathalie Stutzmann Opptak fra Oslo Konserthus 23. november 2017.
• 27.09.2019 - Direktesendt festforestilling fra Oslo Konserthus, der vi feirer Oslo-filharmoniens 100 år
• 14.09.2016 - Oslo Filharmoniske Orkester og Kor. Dirigent: Vasilij Petrenko. Symfoni nr 9, av Ludwig van Beethoven. Fra Oslo konserthus 11. september.
• 10.11.2016 - Oslo Filharmoniske Orkester og Kor Dirigent: Jukka-Pekka Saraste. Glagolittisk messe, av Leos Janácek. Fra Oslo konserthus 27. oktober.
  
• 28.09.2014 - Radioteatret: "Himmeldronningen" av Silje Holtet og Tommy Bredsted
• 17.04.2014 - Oslo Filharmoniske Orkester og Kor. Requiem, av Gabriel Fauré. Fra Oslo konserthus 10. april.
  
• 31.05.2013 - Symfoni nr 2, av Gustav Mahler.Dirigent: Jukka-Pekka Saraste.. Fra Oslo konserthus 24. mai
  
• 27.03.2013 - Verdis Requiem. Oslo Filharmoniske Orkester og Kor. Dirigent: Jukka-Pekka Saraste
  
• 08.11.2012 - Oslo Filharmoniske Orkester og Kor. Sølvguttene. Dirigent: Marc Soustrot. Gloria, av Francis Poulenc. Carmina burana, av Carl Orff
  
• 05.04.2012 - Musikk i P2: Mozarts c-mollmesse. Ved Mari Lunnan. Musikk i programmet: (NRK-opptak) Adagio fra Symfoni nr 9, av Anton Bruckner. Messe i c-moll, K 427, av Wolfgang Amadeus Mozart. Oslo Filharmoniske Orkester og Kor. Dirigent: Fra Oslo konserthus 29 mars.
  
• 09.02.2012 - «Symfoni nr. 8» (G. Mahler) Direkte fra Oslo konserthus. Oslo Filharmoniske Orkester og Kor. Sølvguttene. Dirigent: Jukka-Pekka Saraste.
  
• 13.10.2011 - Oslo Filharmoniske Orkester og Kor. Follo kammerkor. Kammerkoret KORiOSLO. Oslo kammerkor. Sølvguttene. Barnekoret ved Den Norske Opera og Ballett. Trefoldighet jentekor. Dirigent: Eivind Gullberg Jensen.»Te Deum» (H. Berlioz)
  
• 23.04.2011 - «Matteuspasjonen» (J.S. Bach) Oslo Filharmoniske Orkester og Kor. Dirigent: Andrew Manze. Fra Oslo konserthus 14 april
  
• 20.12.2010 - Julekonsert med Oslo filharmoniske orkester og kor. Dirigent: Rune Bergmann.
  
• 25.03.2010 - Oslo konserthus. Oslo Filharmoniske Orkester og Kor. Dirigent: Jukka-Pekka Saraste. Skolekoret ved Rud videregående skole. Ein Deutsches Requiem, op 45" (Johannes Brahms)
  
• 21.01.2010 - Oslo Filharmoniske Orkester og Kor. Sølvguttene. Dirigent: Rafael Frühbeck de Burgos. "Carmina Burana" (Carl Orff). Inntekter fra kveldens konsert gikk til jordskjelvofrene i Haiti.
  
• 08.10.2009 - Oslo konserthus. Oslo Filharmoniske Orkester og Kor. Dirigent: Michail Jurowski. Symfoni nr 13, op 113, b-moll "Babij Jar"" (D Sjostakovitsj),
  
• 27.08.2009 - Oslo konserthus - sesongåpning. Ved Stein Eide. Oslo Filharmoniske Orkester og Kor. Dirigent: Jukka-Pekka Saraste. Symfoni nr 2, Oppstandelsen, av Gustav Mahler
  
• 09.04 2009 - Oslo konserthus: Oslo Filharmoniske Orkester og Kor. Dirigent: Muhai Tang. Opptak fra 2 april 2009. Intervju med kordirigent Øystein FEVANG (mv) etter konsertslutt. Requiem, K 626, d-moll" (W A Mozart)
  
• 08.01.2009 - Oslo Konserthus. «Symfoni nr.3» (G. Mahler) Dir: Jukka-Pekka Saraste
  
• 01.01.2009 - På konsert: Julekonsert i Oslo konserthus. Ved Stein Eide. Oslo Filharmoniske Orkester og Kor. Dirigent: Peter Szilvay. Opptak fra 16 desember
  
• 24.01.2008 - På konsert: Oslo konserthus. Ved Stein Eide. Oslo Filharmoniske Orkester og Kor. Dirigent: Jukka-Pekka Saraste. Salmesymfoni (Igor Stravinsky)
  
• 27.12.2007 - Opptak fra Oslo konserthus 15.november. «Paukemesse» (J. Haydn) Dir: Manfred Honeck
  
• 18.10.2007 - På konsert: Oslo konserthus. Oslo Filharmoniske Orkester og Kor. Dirigent: Jukka-Pekka Saraste. Kullervo (J Sibelius)
  
• 12.07.2007 - På konsert: Oslo konserthus. Ved Stein Eide. Oslo filharmoniske kor. Solist: Maxim Mikhailov, bass. Dirigent: Michail Jurowski. Konsertopptak fra 26 april 2007 (20070426). Musikk i programmet: (orig. opptak - se musikkbasen) 1. "Symfoni nr 6, op 54, h-moll" (D Sjostakovitsj) 29'40" 2. "Symfoni nr 6, op 19 "Sinfonia Dolorosa"" (H Sæverud) 13'30" 3. "Kaznj Stepana Razina, op. 119
  
• 21.06.2007 - Oslo konserthus. Oslo filharmoniske orkester og kor. Opptak fra februar 2007. Dirigent: Rafael Frübeck de Burgos. 1. "Nänie, op. 82" (J Brahms) 12'00" 2. "Gesand der Parzen, op. 89" (J Brahms) 8'20" 3. "Schicksalslied, op. 54" (J Brahms) 14'45"
  
• 24.12.2005 - Julekonsert med Oslo Filharmoniske Orkester og Kor. Dirigent: Ole Kristian Ruud.
  
• 29.11.2005 - Midt i musikken. Intervju med Rolf Petter BERGESEN (mv), tenor i Oslo filharmoniske kor gjennom 27 år.
  
• 15.09.2005 - Oslo konserthus. Oslo Filharmoniske Orkester med kor og solister. Dirigent: André Previn. Oslo domkirkes guttekor. Majorstuen barnekor. Trefoldighetskirkens jentekor. Dirigent: André Previn.Benjamin Britten: "Spring Symphony
  
• 24.12.2004 - Julekonsert med Oslo Filharmoniske Orkester og Kor Dirigent: Arvid Engegård.
  
• 08.04.2004 - Oslo Konserthus. "Stabat Mater, op 58" av Anton Dvorak. Oslo Filharmoniske Orkester og Kor. Dirigent: Jiri Belohlavek.
  
• 17.04.2003 - Opptak fra Oslo konserthus 10.04.2003. «Requiem» (H. Berlioz) Dir: Michael Plasson
  
• 24.12.2003 - Julekonsert med Oslo Filharmoniske Orkester & Kor. Dirigent: Arvid Engegård.
  
• 14.09.2003 - På sporet - nytt på CD. Ved Ragnhild Veire Berg og Erling Sandmo. Bla. om ny CD med piratopptak fra NRK: Fra "Rapsodi for altstemme, mannskor og orkester, op. 53" (J Brahms), Kathleen Ferrier, medl. av Filharmonisk Selskaps kor, Filharmonisk Selskaps Orkester, dir: Erik Tuxen
  
• 04.10.2002 - Åpningskonsert Ultima-festivalen. Direkte fra Oslo konserthus. «Kálã – konsert for to solister, kor og orkester (Unsuk Chin)
  
• 24.08.2001 - Konsertopptak med Oslo filh ork og kor, Randi Stene og sølvguttene. Dirigent: Mariss Jansons. "Symfoni nr. 3, d-moll" (G Mahler)
  
• 24.12.2001 - Julekonsert med Oslo Filharmoniske Orkester og Kor. Dirigent: Eivind Aadland
  
• 23.05.2000 - Oslo filharmoniske kor på egne ben i Frogner kirke. Hear my prayer" (F Mendelssohn), Oslo filh kor, Kåre Nordstoga, orgel, Tore Erik Mohn, dirigent. Blåsere fra Norges musikkhøgskole
  
• 03.03.2000 - Oslo filharmoniske orkester. Dirigent: Rafael, Frühbeck de Burgos. (Carmina Burana" (C Orff)
  
• 20.07.2000 - Konsertopptak med Oslo Filharmoniske orkester og kor. «Skapelsen» av J.Haydn. Dir: Manfred Honeck
  
• 24.12.1999 - Julekonsert med Oslo Filharmoniske Orkester. Opptak fra Oslo Konserthus 15 desember 1999 og Ullern kirke i Oslo 8 november 1999. dirigent Bjarte Engeset; Oslo Filharmoniske Kor med dirigent Tore Erik Mohn
  
• 21.03.1997 - På konsert. Med Oslo Filharmoniske orkester og Oslo Filharmoniske kor. Heinz Wallberg, dirigent, Messe nr. 5 (F Schubert)
  
• 18.12.1997 - Julekonsert med Oslo filharmoniske kor og orkester
  
• 01.12.1980 - Programleder: Mentz SCHULERUD. (6'25") Operakonsert bygget over Faust-motivet. Oslo Filharmoniske kor og orkester. Dirigent: Per Dreier. Opptak 29.08.1980. På sporet - nytt på CD. Ved Ragnhild Veire Berg og Erling Sandmo. Bla. om ny CD med piratopptak fra NRK: Fra "Rapsodi for altstemme, mannskor og orkester, op. 53" (J Brahms), Kathleen Ferrier, medl. av Filharmonisk Selskaps kor, Filharmonisk Selskaps Orkester, dir: Erik Tuxen
  
• 11.02.1952 - Olympiahymnen. Filharmonisk selskaps orkester og kor.
  

TV-fremføringer

• 15.08.2019 - Oslo-Filharmonien 100 år.
• Stor folkefest og feiende flott bursdagskonsert på Slottsplassen med både Oslo-Filharmoniens orkester og kor. Dirigent Vasily Petrenko. Solister er Mari Eriksmoen og Bror Magnus Tødenes.
• 31.03.2013 - Hovedscenen: Requiem (G.Verdi)
  
• Oslo Filharmoniske Kor og Orkester samt koret Schola Cantorum.
• Dirigent: Jukka-Pekka Saraste. Opptak fra Oslo Konserthus forrige lørdag.
• 04.08.2012 - Gustav Mahler symfoni nr. 8
  
• Oslo Filharmoniske Orkester og Kor, Sølvguttene, Grex Vocalis, Kammerkoret NOVA, Oslo Domkor, Vestre Aker kammerkor
• Dirigent: Jukka-Pekka Saraste.
• 19.12.2010 - Norsk militær tattoo 2010
  
• 27.05.2010 - Eurovision Song Contest 2010 - Semifinale 2
  
• ESC BOY Interval Act Semi 2
• Artist: Ole Jørn Myklebust, Atle Halstensen, Svein Schultz, Herman Rundberg, Karianne Flåten, Oslo Filharmoniske Kor, Bårdar danseakademi
• 24.12.2008 - Julekonsert i Oslo konserthus.
  
• Opptak fra 19.12.2007.
• Dirigent: Johannes Gustavssson
• 11.02.2008 – 12.07.2008 - Den syngende bydelen. Norsk dokumentarserie.
  
• Å danne et kor av amatører som bare har det til felles at de er glade i å synge, er ikke noe problem. Det store spørsmålet er om det er mulig å gjøre dem gode nok for en stor offentlig konsert i løpet av bare tre måneder?
• Dirigenten Øystein Fevang vil sette hele sin internasjonale prestisje på spill for å bevise at det er mulig å lage gull av gråstein.
• 25.12.2007 - Julekonsert i Oslo Konserthus
  
• Oslo Filharmoniske Orkester og Kor.
• Dirigent: Johannes Gustavsson.
• 16.06.2002 - Sommerkonsert i Holmenkollen 2002.
  
• Årets Sommerkonsert preges av ungdom på spranget ut til de store scenene. Den 15-årige fiolinisten Catharina Chen, sangkometen Malena Ernman fra Stockholm, hundrevis av unge musikere fra Barratt Dues Musikkinstitutt og artister fra Cirkus Event inntar podiet i Holmenkollen sammen med Oslo Filharmoniske Orkester og kor. Et mylder av en ny generasjon kunstnere, fulle av sjarm og gnistrende entusiasme.
• 17.06.2001 - Sommerkonsert i Holmenkollen 2001.
  
• Velkommen til en ellevill og dristig konsert i Holmenkollen. Oslo Filharmoniske Orkester er på plass med dirigent Manfred Honeck, og i år stiller også hundre sangere fra Oslo Filharmoniske Kor.
• 16.04.2000 - Musikk på søndag. Haydn: Skapelsen
  
• Oslo Filharmoniske kor og orkester.
• Dirigent: Manfred Honeck.
• 01.09.2000 - Kringlebotn og Stene på samme scene.
  
• Fra Oslo Filharmoniske Orkesters store nyttårsgalla (Opptak i Oslo Konserthus, onsdag 5. og torsdag 6. januar 2000) Med verker av bl.a. Mahler og Strauss. Oslo Filharmoniske Kor.
• Dirigent: Manfred Honeck
• 12.06.1998 - Musikk på søndag. Mahlers Symfoni nr.3
  
• Oslo Filharmoniske Orkester, Sølvguttene, Oslo Filharmoniske Kor,
• Dirigent Manfred HONECK og Dagmar PECKOVA solist.
• Opptak i Oslo Konserthus torsdag 5. og fredag 6. mars 1998.
• 28.11.1998 - Bruckners Messe i f-mollI
  
• Oslo Filharmoniske Kor og Orkester
• Dirigent: Manfred Honeck
• 18.05.1997 - Musikk på søndag. Messe nr. 5 av Franz Schubert.
  
• Oslo Filharmoniske Kor og orkester.
• Dirigent: Heinz Wallberg.
• Opptak fra Oslo Konserthus.
• 14.11.1995 - Igor Stravinski Salmesymfoni
  
• Oslo Filharmoniske Kor og Orkester
• Dirigent: Mariss Jansons.
• 24.02.1993 - Månedens Edvard - Grieg-oppføringer. Ris kirke, Oslo.
  
• Oslo Filharmoniske Kor, Per Vollestad
• Dirigent Stefan Sköld
• 25.12.1988 - Et opptak fra en julekonsert i Oslo Konserthus julen 1988.
  
• Oslo Filharmoniske Kor og Orkester
• Dirigenter er Karsten Andersen og Erik Westberg
• 23.12.1987 - Julesanger i Oslo konserthus.
  
• Oslo Filharmoniske Kor og orkester.
• Dirigenter: Erik Westberg og Karsten Andersen.
• 25.12.1987 - Fra en julekonsert i Oslo Konserthus.
  
• Oslo Filharmoniske Kor og orkester.
• Dirigent: Karsten Andersen.
• 23.12.1986 - Lille-Julaften forberedelser med gjester i studio,
  
• Oslo Filharmoniske Kor og orkester.
• Dirigent: Karsten Andersen.
• Div. filminnslag, musikk og hygge for hele familien + gjennomgang av hele julekjøkkenet.Vertskap Jorunn Hope og Henry Notaker.
• 04.07.1985 - En dirigent og hans orkester.
  
• Film del 2: Fra Holmenkollkonserten - forberedelser. Fra NRK-regiboksen i Holmenkollen. Pan området rundt Holmenkollbakken. Orkesteret. Applaus - publikum. Gjestedirigenten Rafael Frühbeck De Burgos dirigerer orkesteret. Oslo Filharmoniske Kor synger til orkesteret. Dirigenten uttaler seg om orkesteret og musikken av Manuel de Falla som de arbeider med.
• 01.07.1983 - Festkonsert i Oslo Konserthus i anledning 80-årsdagen til Kong Olav V.
  
• 28.04.1961 - Heimferd, dramatisk symfoni for Soli, kor og orkester
  
• Oslo Filharmoniske Kor og orkester, Randi Helseth, Else Nedberg, Bjarne Bunz, Kolbjørn Høyseth, Richard Floer, Olav Eriksen, Odd Woldstd
• Dirigent: Odd Grüner-Hegge