Oslo Filharmonien, 2021

Utforsk historien vår ved å søke på år/temaer eller ved å scrolle nedover. Trykk på plusstegn for å lese.

Oslo Filharmoniske Kor 100 år !

Den 8. september 2021 er det nøyaktig 100 år siden daværende Filharmonisk Selskab vedtok å opprette sitt eget kor: Filharmonisk Selskabs Kor. Denne begivenheten vil feires gjennom sesongen 2021/22, og et høydepunkt blir jubileumskonserten 22. januar 2022 - nesten på dagen nøyaktig 100 år etter korets aller første konsert den 7. januar 1922, dengang med Cherubinis Requiem på repertoaret.


Oslo Filharmoniske Kor er idag en vital del av Oslo-Filharmonien. Med 80 dedikerte sangere bidrar koret på Oslo-Filharmoniens produksjoner der korverk står på programmet, og i tillegg holder de årlig egne a cappella-konserter både utenlands og innenlands med sin dirigent gjennom de siste 15 årene, Øystein Fevang, for slik å møte et bredere publikum.

Jubileumshilsen fra dirigenten

Kjære Oslo Filharmoniske Kor!


Det en sann glede å ta del i Oslo Filharmoniske Kors 100-års jubileum. Og hvilket jubileum det blir!


Når dette skrives er vi fortsatt i nedstengning pga. pandemien. Men vi har heldigvis godt håp om at jubileumssesongen vil gå som planlagt, med pangstart allerede i sesongåpningen med Mozarts c-moll messe med sjefdirigent Klaus Mäkelä. Andre musikalske høydepunkter er bl.a. Waltons «Belshazzar’s feast», Bachs h-moll messe og Mahlers 3. Og ikke minst vår egen festkonsert, med både urframføringer og «highlights» fra korets repertoar. Sesongen avsluttes med jubileumstur til Vilnius, hvor vi synger med Litauens nasjonale filharmoniske orkester.


Å synge i Oslo Filharmoniske Kor innebærer at man får være med på å fremføre musikkhistoriens aller største verk, med ett av verdens beste orkester. Det er et stort privilegium, og gir opplevelser som man bærer med seg for livet.


15 år som dirigent og kunstnerisk leder for Oslo Filharmoniske Kor har satt sine spor. Det er en spesiell jobb, da kordirigentens jobb først og fremst består i å forberede koret til konserter, for deretter å «gi bort» koret til orkesterdirigenten i produksjonsuken. Og jeg har blitt spurt mange ganger om det ikke er veldig frustrerende, det å ikke få dirigere koret på selve konserten. Men jeg ser det ikke slik. Å jobbe med Oslo Filharmoniske Kor, og være en del av Oslo-Filharmonien, er et stort privilegium. Med 85 dedikerte og dyktige sangere til rådighet, har jeg en utrolig spennende ressurs å lede og utvikle. Vi har en kultur hvor både koret og jeg setter vår stolthet i at vi aldri skal skuffe verken publikum, orkester eller maestro. Oslo Filharmoniske Kor er ikke som andre kor. Vi er større, vi fremfører musikkhistoriens største verk, og vi synger med et av Europas ledende orkestre. Spenningen når vi har første prøve med orkesteret på en mandag, og vi vet at det er kun tre (noen gang to) dager til konsert, er sitrende. Og krevende. Det er ikke til å stikke under stol at Oslo Konserthus byr på akustiske utfordringer. Noen steder i salen hører man koret godt, mens det på andre plasser er svært krevende for koret å høres gjennom orkesteret.


En liten anekdote i den forbindelse:


Vi skulle gjøre Faurés vakre requiem, med den franske maestro Michel Plasson. I en av satsene ønsket han at koret skulle synge virkelig dempet. Og koret ble dempet. Og dempet. Og dempet. Jeg satt i salen, slik jeg alltid gjør på tutti-prøvene. Og ble mer og mer fortvilet. Til slutt hørte jeg ingenting av koret. Ingenting! Men da var endelig Plasson fornøyd, og utbrøt til koret, med sin franske skarre-r: Brrravo! Jeg reiste meg opp og gikk bort og snakket med ham. «Ok, you conduct. I go listen!», var responsen. Så da stod jeg plutselig på dirigentpodiet foran orkesteret, og en av bratsjistene bemerket tørt: «Dette er din sjanse». Jeg stivnet naturligvis helt, og tok vel sånn sett ikke vare på sjansen. Men Plasson stod i salen og lyttet. Og skjønte heldigvis poenget med at koret faktisk ikke hørtes, og justerte deretter. Så da var jeg fornøyd. Mission accomplished!


Det er forresten ikke helt riktig at jeg ikke dirigerer koret på konserter. Oslo Filharmoniske Kor har regelmessige konserter på andre arenaer enn Oslo Konserthus. Og jeg har hatt gleden av å dirigere koret på utallige a cappella- konserter, samt rekviemer av Mozart, Fauré og Schnittke. Sterkt i minne står Rachmaninovs «All Night vigil» i Nidarosdomen, og konsertene fra våre korturnéer i England, Ungarn, Russland, Finland og Polen. Jeg er uendelig stolt av sangerne i Oslo Filharmoniske Kor. De leverer gode produksjoner, gang på gang. Hver enkelt gir enormt av sin tid og kunnskap, for å gi genuine konsertopplevelser til publikum.


Sangernes lønn er applaus, og store felles opplevelser.


Hvor går så veien de neste 100 år?


Vår, altså korets og min, ambisjon er å alltid heve oss. Og vårt ultimate mål er at koret skal matche orkesteret når det gjelder profesjonell musikalsk innstilling og musisering. Vi mener selv at vi er i god utvikling, og er stolte over at både kritikere og Oslo-Filharmonien har kommentert at Oslo Filharmoniske Kor holder stadig høyere kunstnerisk nivå.


Norsk korsang har opplevd en markant nivåheving de siste par tiårene, og profesjonalisering av flere kor og vokalensembler har skutt fart. Jeg har tro på at vi i fremtiden vil se en utvikling hvor Oslo-Filharmonien etablerer et fast samarbeid med en base av profesjonelle sangere, som vil være en del av vårt fantastiske Oslo Filharmoniske Kor. Ikke bare vil dette være med på å utvide antall gode sangere, det vil også gi inspirasjon til alle i koret om å løfte seg ytterligere. En slik kombinasjon av profesjonelle sangere og dyktige amatører (i ordets beste betydning) er allerede etablert i flere andre norske orkesterinstitusjoner. Og jeg vil jobbe for at dette også kan bli en realitet i Oslo-Filharmonien.


Jeg gratulerer Oslo Filharmoniske Kor med sine 100 år, og ønsker koret all mulig suksess både i jubileumssesongen og de neste 100 år.


Øystein Fevang, dirigent og kunstnerisk leder for Oslo Filharmoniske Kor

Øystein Fevang, dirigent Oslo Filharmoniske Kor Foto © NRK

Jubileumshilsen fra Ingrid Røynesdal

Gratulerer – flotte røster!


Oslo Filharmoniske Kor fyller 100 år i sesongen 2021/22. Coronapandemien satte en stopper for det aller meste av korkonserter i den 99. sesongen. Det er derfor med ekstra stor glede og forventning at vi i august 2021 gyver løs på korets 100-årsjubileum.


I Store Norske Leksikon forklares en «amatør» med en person som dyrker f.eks kunst uten å ha det som levevei: «…en kunstelsker, i motsetning til en profesjonell kunstner». Nå er det heldigvis slik at også mange profesjonelle kunstnere elsker kunst. Men det er samtidig ingen tvil om at det å vie mye av sin fritid til å synge i Oslo-Filharmoniens kor, fordrer stor kjærlighet til musikk og til det å synge. Dét høres på koret vårt. De nesten hundre sangerne er amatører i ordets aller beste forstand, og de holder et imponerende høyt nivå.


Oslo Filharmoniske Kor utvider Oslo-Filharmoniens aktivitet og uttrykk. Koret er viktige ambassadører, samtidig som de gang etter gang leverer kunstneriske resultater som får hårene til å reise seg. Oslo Konserthus er ingen lett sal å synge i. Det kreves mye av hver sanger for å bli hørt. Våre sangere bruker mye av sin fritid, investerer og forbereder seg grundig og over mange uker til hver produksjon de er en del av. De synger slik at man virkelig føler at noe står på spill, og det er nettopp dét som gir imponerende resultater.


Gratulerer til korets mangeårige dirigent og viktige inspirator, Øystein Fevang. Gratulerer til alle koristene som synger i koret i dag, men også til alle dem som har bygget stein på stein og bidratt til at koret etter hundre år er der de er i dag - i usedvanlig god form.


Fortsett å synge, kjære venner, og velkommen til nye sangere som har lyst til å musisere sammen med orkestret vårt i det neste århundret!



Ingrid Røynesdal


Administrerende direktør


Oslo-Filharmonien

Ingrid Røynesdal, direktør i Oslo-Filharmonien.
Ingrid Røynesdal, administrerende direktør Oslo-Filharmonien Foto © Rune Bendiksen/Oslo-Filharmonien

Mozart - Grosse Messe og Requiem

Koret har, selvfølgelig, hatt disse myteomspunne verkene på repertoaret. Men - kanskje ikke så ofte som man skulle tro. Og slett ikke alltid på hjemmebane, i Oslo Konserthus.


Grosse Messe c-moll fremføres i 100 års-jubileumssesongen, 26. og 27. august 2021, ledet av sjefdirigent Klaus Mäkelä.


Tidligere fremføringer har vært:


  • Mars 2012 med Manfred Honeck som dirigent

  • November 1996 med korets dirigent, Tore Erik Mohn (1961-) - i Lommedalen kirke og i Bragernes kirke i Drammen

  • Mars 1996 med Jesus(!) Lopez-Cobos (1940-2018). Dette var egentlig med OF kammerkor som var noe forsterket fra “storkoret” for anledningen. Vi sto helt framme rett bak orkestret (som var redusert); disse to forhold ga bra balanse! Idar Karevold, Aftenposten, skrev: ”Filharmoniens kammerkor [...] presenterte en overbevisende vokal tolkning av verket”. Ståle Wikshåland, vår “nemesis” i Dagbladet, var midt på treet, men slaktet oss ikke akkurat den gangen(!)

  • Mars 1991 med Yoav Talmi (1943-).


Og før det har vi ikke notater på at OFK, heller ikke Filharmonisk Selskaps kor, har fremført Grosse Messe.


I moderne tid (siste 50 år!) har det vært noen flere fremføringer av Requiem:


  • 31. oktober 2015 med korets dirigent, Øystein Fevang (1963-) i Artilleriverkstedet i Horten

  • 21. og 22. oktober 2015 med Alexander Shelley (1979-) som dirigent

  • April 2009, dirigent Muhai Tang (1949-)

  • Februar 2002, dirigent Manfred Honeck (1958-), i Universitetets aula. Dette var i forbindelse med korets 80-års jubileum. Fremføringen ble spesiell fordi Honeck gjorde to sterke grep, for å bringe stemningen tilbake til Mozarts tid: En gruppe på 8 herrer fremførte en gregoriansk sang før Requiem startet; i aulaens vestibyle, ute av syne for publikum. Dessuten tok han vekk alle kompletteringer utført av Franz Xaver Süssmayr. Og ganske dramatisk kuttet han verket etter 8. takt i Lacrymosa, som ifølge tradisjonen var alt Mozart rakk å fullføre.

  • April 1990, med den legendariske Sir Neville Marriner (1924-2016).

  • November 1981, dirigert av Dimitri Kitaenko (1940-).

  • November 1972, Miltiades Caridis (1923-1998).


Grosse Messe c-moll


Selv et bråmodent vidunderbarn som Mozart, gjennomgikk selvsagt også en kunstnerisk utvikling påvirket av mennesker han møtte, nye miljøer og kunnskaper om tidligere mestere. Etter bruddet med erkebiskopen i Salzburg (1781) kunne han nå for det første ikke regne med å få oppført kirkelige verker i samme grad som tidligere, noe som resulterte i svært liten produktivitet på dette området. Det var da heller ingen kirkelig foranledning til at han påbegynte c-mollmessen, men i et brev til sin far, Leopold - datert 14. januar 1783, nevner han ”en ed avlagt i dypet av sitt hjerte” om å skrive et verk som takk for at Constanze, hans forlovede på det tidspunkt, hadde frisknet til etter alvorlig sykdom. Det er heller ikke utenkelig at messen skulle bidra til å blidgjøre faren, som ikke var særlig begeistret for Constanze.


Da reisen til Salzburg endelig ble en realitet i 1783, etter flere utsettelser, hadde Mozart sannsynligvis med seg ferdig partitur av messen frem til og med Et incarnatus est-satsen. Sanctus og Benedictus eksisterte muligens i skisseform og ble bearbeidet i Salzburg. For i motsetning til hva som tidligere er blitt hevdet, ble messen uroppført i Salzburg 26. oktober samme år (i St. Peterskirken) - under hans ledelse og med Constanze som sopransolist.


Messen er ikke fullført fra Mozarts side. Av Credo finnes bare bruddstykker - alt mangler etter arien Et incarnatus est. Agnus Dei ble - etter det man vet - ikke engang påbegynt og Sanctus mangler også noe.


C-mollmessens dimensjoner og intense musikalske uttrykk skiller den fra den tidligere typiske Mozartmesse (han skrev i alt 19). Hans inngående studier av Bach og Händels verker forut for messen, ga nye stilistiske impulser som her blir tydelige i form av bl.a. kontrapunktiske kor- og orkesterstemmer, åttestemmige dobbeltkor (Qui tollis) og stort anlagte fuger (Cum Sancto Spiritu og Hosanna) - barokke teknikker som Mozart brukte og utnyttet på sin helt personlige og geniale måte. Og like naturlig skriver han i Laudamus te en italiensk operaarie med glitrende koloratur.


Og et lite poeng til slutt: Kanskje ikke så kjent(?) er at Mozart også gjenbrukte musikken fra Kyrie og Gloria - nesten uten endringer, bortsett fra teksten, som er skrevet av Saverio Mattei (1742-95) - i kantaten Davidde peninente (KV 469) - uroppført 13. mars 1785. Verket var bestilt av Wiener Tonkünstler-Societät. Wolfgang hadde nok dårlig tid som alltid og trengte vel penga…


Requiem d-moll


Requiem-messen (KV 626) må nok kunne beskrives som Mozarts, om ikke musikkhistoriens, mest myteomspunnede verk. Ikke bare er det fra hans siste leveår (1791), men døden hindret ham også å fullføre komposisjonen; det antas at knapt to tredjedeler av verket er hans egen original - resten er, på oppdrag av hans enke, Constanze, videreført av Joseph Eybler og fullført av Mozarts elev, Franz Xaver Süssmayr.


Tradisjonen sier at verket ble bestilt anonymt av grev Franz von Walsegg, som visstnok hadde en plan om å fremføre det som sin egen komposisjon for å hedre og minnes sin kone, som døde i februar samme år.


Det signerte manuskriptet antas å vise hva som faktisk var ferdig før Mozart døde, men det er ikke kjent hvor mye Süssmayr kan ha benyttet av det nå tapte utkast for resten av komposisjonen. Han hevdet at han helt selvstendig skrev Sanctus og Agnus Dei.


Det sies også at Constanze, Mozarts enke, forpurret von Walseggs komposisjonstyveri ved at hun fikk verket fremført offentlig.


Skuespillet, og senere filmen, Amadeus, har nok også i moderne tid medvirket til mytedannelsen rundt reviemet. Budbringeren til bestilleren var en maskert Antonio Salieri, som ønsket å kalle verket sitt eget.


Det er anledning til å dvele ved, og filosofere over, på ny denne tolkningen i februar 2022 - da fremfører Oslo Filharmoniske Kor og Orkester Amadeus-filmen, med musikken live, i Oslo Konserthus.


Og hvis historien ikke er sann (og dét er den nok ikke!) så er den i hvert fall knakende godt og dramatisk fortalt. Scenen hvor en døende Mozart dikterer musikken og Salieri skriver så blekket spruter og som føler Guds nærvær overveldende, kan knapt tenkes gjort bedre!

Foto © Rune Bendiksen/Oslo-Filharmonien

Mozarts Messe i C-moll

Olav Egil Aune i Vårt Land 27/8-2021: «Oslo Filharmoniske kor har under Øystein Fevangs ledelse utviklet seg til et kor det står høy musikalsk respekt av. Jeg reiser meg for én som kan få et opp imot 100 manns/kvinners kor til å låte så distinkt og med slikt mozartsk, musikalsk overskudd.»


Magnus Andersson i Klassekampen: «… innsatsene er gjennomgående treffsikre og tydelige. Øystein Fevang, korets kunstneriske leder, har skapt en musikalsk sett disiplinert klangkropp, og koret fungerer ypperlig sammen med orkesteret. Fevang krever at de leverer i den dynamikken som skal til for å fungere med instrumentalistene. Dessuten gjennomfører de musikalske poenger litt på musikernes premisser, noe som gjør at kor og orkester kan gå opp i en høyere enhet.»

Radio- og TV-opptak av Oslo Filharmoniske Kor

Oslo Filharmoniske Kor har bidratt på utallige innspillinger og opptredener i radio og TV. I de fleste tilfellene opptrer koret sammen med Oslo Filharmoniske Orkester, først og fremst i Konserthuset, men også for eksempel i Holmenkollen under Oslo-Filharmoniens sommerkonsert.


Koret har også opptrådt i andre sammenhenger, slik som under åpningsseremonien under OL på Lillehammer i februar 1994, som pauseinnslag under 2. semifinale i Eurovision Song Contest på Fornebu i mai 2010, eller som Tattoo-kor under Norsk Militær Tattoo i Oslo Spektrum i en årrekke.


Listen over korets radio- og TV-opptak er utarbeidet av kormedlem Hilde Tosterud. Først listes radiofremføringene, deretter TV-opptredenene.


Radiofremføringer


  • 17.12.2020 - Beethovens 9. symfoni (opptak fra 04.01.2019) med Oslo Filharmoniske orkester og kor dirigert av Klaus Mäkelä.

  • 07.11.2019 - Gustav Mahlers 8. symfoni fremført i Den norske Opera og Ballett 2. november

  • 23.12.2017 - Händels Messias Dirigent: Nathalie Stutzmann Opptak fra Oslo Konserthus 23. november 2017.

  • 27.09.2019 - Direktesendt festforestilling fra Oslo Konserthus, der vi feirer Oslo-filharmoniens 100 år

  • 14.09.2016 - Oslo Filharmoniske Orkester og Kor. Dirigent: Vasilij Petrenko. Symfoni nr 9, av Ludwig van Beethoven. Fra Oslo konserthus 11. september.

  • 10.11.2016 - Oslo Filharmoniske Orkester og Kor Dirigent: Jukka-Pekka Saraste. Glagolittisk messe, av Leos Janácek. Fra Oslo konserthus 27. oktober.

  • 28.09.2014 - Radioteatret: "Himmeldronningen" av Silje Holtet og Tommy Bredsted

  • 17.04.2014 - Oslo Filharmoniske Orkester og Kor. Requiem, av Gabriel Fauré. Fra Oslo konserthus 10. april.

  • 31.05.2013 - Symfoni nr 2, av Gustav Mahler.Dirigent: Jukka-Pekka Saraste.. Fra Oslo konserthus 24. mai

  • 27.03.2013 - Verdis Requiem. Oslo Filharmoniske Orkester og Kor. Dirigent: Jukka-Pekka Saraste

  • 08.11.2012 - Oslo Filharmoniske Orkester og Kor. Sølvguttene. Dirigent: Marc Soustrot. Gloria, av Francis Poulenc. Carmina burana, av Carl Orff

  • 05.04.2012 - Musikk i P2: Mozarts c-mollmesse. Ved Mari Lunnan. Musikk i programmet: (NRK-opptak) Adagio fra Symfoni nr 9, av Anton Bruckner. Messe i c-moll, K 427, av Wolfgang Amadeus Mozart. Oslo Filharmoniske Orkester og Kor. Dirigent: Fra Oslo konserthus 29 mars.

  • 09.02.2012 - «Symfoni nr. 8» (G. Mahler) Direkte fra Oslo konserthus. Oslo Filharmoniske Orkester og Kor. Sølvguttene. Dirigent: Jukka-Pekka Saraste.

  • 13.10.2011 - Oslo Filharmoniske Orkester og Kor. Follo kammerkor. Kammerkoret KORiOSLO. Oslo kammerkor. Sølvguttene. Barnekoret ved Den Norske Opera og Ballett. Trefoldighet jentekor. Dirigent: Eivind Gullberg Jensen.»Te Deum» (H. Berlioz)

  • 23.04.2011 - «Matteuspasjonen» (J.S. Bach) Oslo Filharmoniske Orkester og Kor. Dirigent: Andrew Manze. Fra Oslo konserthus 14 april

  • 20.12.2010 - Julekonsert med Oslo filharmoniske orkester og kor. Dirigent: Rune Bergmann.

  • 25.03.2010 - Oslo konserthus. Oslo Filharmoniske Orkester og Kor. Dirigent: Jukka-Pekka Saraste. Skolekoret ved Rud videregående skole. Ein Deutsches Requiem, op 45" (Johannes Brahms)

  • 21.01.2010 - Oslo Filharmoniske Orkester og Kor. Sølvguttene. Dirigent: Rafael Frühbeck de Burgos. "Carmina Burana" (Carl Orff). Inntekter fra kveldens konsert gikk til jordskjelvofrene i Haiti.

  • 08.10.2009 - Oslo konserthus. Oslo Filharmoniske Orkester og Kor. Dirigent: Michail Jurowski. Symfoni nr 13, op 113, b-moll "Babij Jar"" (D Sjostakovitsj),

  • 27.08.2009 - Oslo konserthus - sesongåpning. Ved Stein Eide. Oslo Filharmoniske Orkester og Kor. Dirigent: Jukka-Pekka Saraste. Symfoni nr 2, Oppstandelsen, av Gustav Mahler

  • 09.04 2009 - Oslo konserthus: Oslo Filharmoniske Orkester og Kor. Dirigent: Muhai Tang. Opptak fra 2 april 2009. Intervju med kordirigent Øystein FEVANG (mv) etter konsertslutt. Requiem, K 626, d-moll" (W A Mozart)

  • 08.01.2009 - Oslo Konserthus. «Symfoni nr.3» (G. Mahler) Dir: Jukka-Pekka Saraste

  • 01.01.2009 - På konsert: Julekonsert i Oslo konserthus. Ved Stein Eide. Oslo Filharmoniske Orkester og Kor. Dirigent: Peter Szilvay. Opptak fra 16 desember

  • 24.01.2008 - På konsert: Oslo konserthus. Ved Stein Eide. Oslo Filharmoniske Orkester og Kor. Dirigent: Jukka-Pekka Saraste. Salmesymfoni (Igor Stravinsky)

  • 27.12.2007 - Opptak fra Oslo konserthus 15.november. «Paukemesse» (J. Haydn) Dir: Manfred Honeck

  • 18.10.2007 - På konsert: Oslo konserthus. Oslo Filharmoniske Orkester og Kor. Dirigent: Jukka-Pekka Saraste. Kullervo (J Sibelius)

  • 12.07.2007 - På konsert: Oslo konserthus. Ved Stein Eide. Oslo filharmoniske kor. Solist: Maxim Mikhailov, bass. Dirigent: Michail Jurowski. Konsertopptak fra 26 april 2007 (20070426). Musikk i programmet: (orig. opptak - se musikkbasen) 1. "Symfoni nr 6, op 54, h-moll" (D Sjostakovitsj) 29'40" 2. "Symfoni nr 6, op 19 "Sinfonia Dolorosa"" (H Sæverud) 13'30" 3. "Kaznj Stepana Razina, op. 119

  • 21.06.2007 - Oslo konserthus. Oslo filharmoniske orkester og kor. Opptak fra februar 2007. Dirigent: Rafael Frübeck de Burgos. 1. "Nänie, op. 82" (J Brahms) 12'00" 2. "Gesand der Parzen, op. 89" (J Brahms) 8'20" 3. "Schicksalslied, op. 54" (J Brahms) 14'45"

  • 24.12.2005 - Julekonsert med Oslo Filharmoniske Orkester og Kor. Dirigent: Ole Kristian Ruud.

  • 29.11.2005 - Midt i musikken. Intervju med Rolf Petter BERGESEN (mv), tenor i Oslo filharmoniske kor gjennom 27 år.

  • 15.09.2005 - Oslo konserthus. Oslo Filharmoniske Orkester med kor og solister. Dirigent: André Previn. Oslo domkirkes guttekor. Majorstuen barnekor. Trefoldighetskirkens jentekor. Dirigent: André Previn.Benjamin Britten: "Spring Symphony

  • 24.12.2004 - Julekonsert med Oslo Filharmoniske Orkester og Kor Dirigent: Arvid Engegård.

  • 08.04.2004 - Oslo Konserthus. "Stabat Mater, op 58" av Anton Dvorak. Oslo Filharmoniske Orkester og Kor. Dirigent: Jiri Belohlavek.

  • 17.04.2003 - Opptak fra Oslo konserthus 10.04.2003. «Requiem» (H. Berlioz) Dir: Michael Plasson

  • 24.12.2003 - Julekonsert med Oslo Filharmoniske Orkester & Kor. Dirigent: Arvid Engegård.

  • 14.09.2003 - På sporet - nytt på CD. Ved Ragnhild Veire Berg og Erling Sandmo. Bla. om ny CD med piratopptak fra NRK: Fra "Rapsodi for altstemme, mannskor og orkester, op. 53" (J Brahms), Kathleen Ferrier, medl. av Filharmonisk Selskaps kor, Filharmonisk Selskaps Orkester, dir: Erik Tuxen

  • 04.10.2002 - Åpningskonsert Ultima-festivalen. Direkte fra Oslo konserthus. «Kálã – konsert for to solister, kor og orkester (Unsuk Chin)

  • 24.08.2001 - Konsertopptak med Oslo filh ork og kor, Randi Stene og sølvguttene. Dirigent: Mariss Jansons. "Symfoni nr. 3, d-moll" (G Mahler)

  • 24.12.2001 - Julekonsert med Oslo Filharmoniske Orkester og Kor. Dirigent: Eivind Aadland

  • 23.05.2000 - Oslo filharmoniske kor på egne ben i Frogner kirke. Hear my prayer" (F Mendelssohn), Oslo filh kor, Kåre Nordstoga, orgel, Tore Erik Mohn, dirigent. Blåsere fra Norges musikkhøgskole

  • 03.03.2000 - Oslo filharmoniske orkester. Dirigent: Rafael, Frühbeck de Burgos. (Carmina Burana" (C Orff)

  • 20.07.2000 - Konsertopptak med Oslo Filharmoniske orkester og kor. «Skapelsen» av J.Haydn. Dir: Manfred Honeck

  • 24.12.1999 - Julekonsert med Oslo Filharmoniske Orkester. Opptak fra Oslo Konserthus 15 desember 1999 og Ullern kirke i Oslo 8 november 1999. dirigent Bjarte Engeset; Oslo Filharmoniske Kor med dirigent Tore Erik Mohn

  • 21.03.1997 - På konsert. Med Oslo Filharmoniske orkester og Oslo Filharmoniske kor. Heinz Wallberg, dirigent, Messe nr. 5 (F Schubert)

  • 18.12.1997 - Julekonsert med Oslo filharmoniske kor og orkester

  • 01.12.1980 - Programleder: Mentz SCHULERUD. (6'25") Operakonsert bygget over Faust-motivet. Oslo Filharmoniske kor og orkester. Dirigent: Per Dreier. Opptak 29.08.1980. På sporet - nytt på CD. Ved Ragnhild Veire Berg og Erling Sandmo. Bla. om ny CD med piratopptak fra NRK: Fra "Rapsodi for altstemme, mannskor og orkester, op. 53" (J Brahms), Kathleen Ferrier, medl. av Filharmonisk Selskaps kor, Filharmonisk Selskaps Orkester, dir: Erik Tuxen

  • 11.02.1952 - Olympiahymnen. Filharmonisk selskaps orkester og kor.






TV-fremføringer



  • 15.08.2019 - Oslo-Filharmonien 100 år.
  • Stor folkefest og feiende flott bursdagskonsert på Slottsplassen med både Oslo-Filharmoniens orkester og kor. Dirigent Vasily Petrenko. Solister er Mari Eriksmoen og Bror Magnus Tødenes.

  • 31.03.2013 - Hovedscenen: Requiem (G.Verdi)
  • Oslo Filharmoniske Kor og Orkester samt koret Schola Cantorum.
  • Dirigent: Jukka-Pekka Saraste. Opptak fra Oslo Konserthus forrige lørdag.

  • 04.08.2012 - Gustav Mahler symfoni nr. 8
  • Oslo Filharmoniske Orkester og Kor, Sølvguttene, Grex Vocalis, Kammerkoret NOVA, Oslo Domkor, Vestre Aker kammerkor
  • Dirigent: Jukka-Pekka Saraste.

  • 19.12.2010 - Norsk militær tattoo 2010

  • 27.05.2010 - Eurovision Song Contest 2010 - Semifinale 2
  • ESC BOY Interval Act Semi 2
  • Artist: Ole Jørn Myklebust, Atle Halstensen, Svein Schultz, Herman Rundberg, Karianne Flåten, Oslo Filharmoniske Kor, Bårdar danseakademi

  • 24.12.2008 - Julekonsert i Oslo konserthus.
  • Opptak fra 19.12.2007.
  • Dirigent: Johannes Gustavssson

  • 11.02.2008 – 12.07.2008 - Den syngende bydelen. Norsk dokumentarserie.
  • Å danne et kor av amatører som bare har det til felles at de er glade i å synge, er ikke noe problem. Det store spørsmålet er om det er mulig å gjøre dem gode nok for en stor offentlig konsert i løpet av bare tre måneder?
  • Dirigenten Øystein Fevang vil sette hele sin internasjonale prestisje på spill for å bevise at det er mulig å lage gull av gråstein.

  • 25.12.2007 - Julekonsert i Oslo Konserthus
  • Oslo Filharmoniske Orkester og Kor.
  • Dirigent: Johannes Gustavsson.

  • 16.06.2002 - Sommerkonsert i Holmenkollen 2002.
  • Årets Sommerkonsert preges av ungdom på spranget ut til de store scenene. Den 15-årige fiolinisten Catharina Chen, sangkometen Malena Ernman fra Stockholm, hundrevis av unge musikere fra Barratt Dues Musikkinstitutt og artister fra Cirkus Event inntar podiet i Holmenkollen sammen med Oslo Filharmoniske Orkester og kor. Et mylder av en ny generasjon kunstnere, fulle av sjarm og gnistrende entusiasme.

  • 17.06.2001 - Sommerkonsert i Holmenkollen 2001.
  • Velkommen til en ellevill og dristig konsert i Holmenkollen. Oslo Filharmoniske Orkester er på plass med dirigent Manfred Honeck, og i år stiller også hundre sangere fra Oslo Filharmoniske Kor.

  • 16.04.2000 - Musikk på søndag. Haydn: Skapelsen
  • Oslo Filharmoniske kor og orkester.
  • Dirigent: Manfred Honeck.

  • 01.09.2000 - Kringlebotn og Stene på samme scene.
  • Fra Oslo Filharmoniske Orkesters store nyttårsgalla (Opptak i Oslo Konserthus, onsdag 5. og torsdag 6. januar 2000) Med verker av bl.a. Mahler og Strauss. Oslo Filharmoniske Kor.
  • Dirigent: Manfred Honeck

  • 12.06.1998 - Musikk på søndag. Mahlers Symfoni nr.3
  • Oslo Filharmoniske Orkester, Sølvguttene, Oslo Filharmoniske Kor,
  • Dirigent Manfred HONECK og Dagmar PECKOVA solist.
  • Opptak i Oslo Konserthus torsdag 5. og fredag 6. mars 1998.

  • 28.11.1998 - Bruckners Messe i f-mollI
  • Oslo Filharmoniske Kor og Orkester
  • Dirigent: Manfred Honeck

  • 18.05.1997 - Musikk på søndag. Messe nr. 5 av Franz Schubert.
  • Oslo Filharmoniske Kor og orkester.
  • Dirigent: Heinz Wallberg.
  • Opptak fra Oslo Konserthus.

  • 14.11.1995 - Igor Stravinski Salmesymfoni
  • Oslo Filharmoniske Kor og Orkester
  • Dirigent: Mariss Jansons.

  • 24.02.1993 - Månedens Edvard - Grieg-oppføringer. Ris kirke, Oslo.
  • Oslo Filharmoniske Kor, Per Vollestad
  • Dirigent Stefan Sköld

  • 25.12.1988 - Et opptak fra en julekonsert i Oslo Konserthus julen 1988.
  • Oslo Filharmoniske Kor og Orkester
  • Dirigenter er Karsten Andersen og Erik Westberg

  • 23.12.1987 - Julesanger i Oslo konserthus.
  • Oslo Filharmoniske Kor og orkester.
  • Dirigenter: Erik Westberg og Karsten Andersen.

  • 25.12.1987 - Fra en julekonsert i Oslo Konserthus.
  • Oslo Filharmoniske Kor og orkester.
  • Dirigent: Karsten Andersen.

  • 23.12.1986 - Lille-Julaften forberedelser med gjester i studio,
  • Oslo Filharmoniske Kor og orkester.
  • Dirigent: Karsten Andersen.
  • Div. filminnslag, musikk og hygge for hele familien + gjennomgang av hele julekjøkkenet.Vertskap Jorunn Hope og Henry Notaker.

  • 04.07.1985 - En dirigent og hans orkester.
  • Film del 2: Fra Holmenkollkonserten - forberedelser. Fra NRK-regiboksen i Holmenkollen. Pan området rundt Holmenkollbakken. Orkesteret. Applaus - publikum. Gjestedirigenten Rafael Frühbeck De Burgos dirigerer orkesteret. Oslo Filharmoniske Kor synger til orkesteret. Dirigenten uttaler seg om orkesteret og musikken av Manuel de Falla som de arbeider med.

  • 01.07.1983 - Festkonsert i Oslo Konserthus i anledning 80-årsdagen til Kong Olav V.

  • 28.04.1961 - Heimferd, dramatisk symfoni for Soli, kor og orkester
  • Oslo Filharmoniske Kor og orkester, Randi Helseth, Else Nedberg, Bjarne Bunz, Kolbjørn Høyseth, Richard Floer, Olav Eriksen, Odd Woldstd
  • Dirigent: Odd Grüner-Hegge

Plateinnspillinger OFK – Discografi

Oslo Filharmoniske Kor har sunget inn flere plater, både a cappella og sammen med andre orkestre. Nedenfor finner du en oversikt over alle innspillingene.



  • Gustav Mahler: Symphony No. 3 In D Minor
  • Randi Stene, Sølvguttene,
  • Oslo Philharmonic Choir, Oslo Philharmonic Orchestra
  • dir. Mariss Jansons
  • Simax Classics PSC 1272, 2 x CD
  • Utgitt: 27. september 2019

  • Julestemning
  • Solveig Kringlebotn,
  • Oslo Filharmoniske Kor, Kongelige Norske Marines Musikkorps
  • dir. Ingar Bergby
  • Musikkselskapet Forsvaret ‎– MSF2009001
  • Utgitt: 2009

  • Gregorian Key
  • Oslo Philharmonic Choir
  • dir. Tore Erik Mohn.
  • MTG ‎– MTG CD 80068,
  • Norsk kulturråd ‎– MTG CD 80068
  • Utgitt: 2006

  • Knut Nystedt: Apocalypsis Joannis
  • Mona Julsrud, James Gilchrist,
  • Oslo Philharmonic Choid, Oslo Philharmonic Orchestra,
  • dir. Arild Remmereit
  • Simax Classics ‎– PSC 1241, 2 x CD
  • Utgitt: 2003

  • Edvard Grieg: A Cappella
  • Per Vollestad, Kjell Magnus Sandve
  • Oslo Filharmoniske kor, Gli Scapoli
  • dir. Stefan Sköld.
  • Grappa
  • Utgitt: 1993

  • Norge, Mitt Norge.
  • Oslo Filharmoniske Kor
  • dir. Stefan Sköld
  • EMI ‎– 1375532
  • Utgitt: 1991

  • Gustav Mahler: Symfoni nr. 2
  • Felicity Lott, Julia Hamari
  • Oslo Philharmonic Choir, Latvian State Academic Choir, Oslo Philharmonic Orchestra,
  • dir. Mariss Jansons
  • Chandos
  • Utgitt: 1990.

  • Edvard Grieg: Sigurd Jorsalfar / Funeral March / Den Bergtekne
  • Kåre Bjørkøy,
  • Oslo Philharmonic Chorus, London Symphony Orchestra,
  • dir. Per Dreier
  • Unicorn-Kanchana ‎– KP 8003
  • Utgitt: 1984

  • H.M. Kong Olav V 80 års dag
  • Oslo Filharmoniske kor, Oslo Filharmoniske Orkester,
  • dir. Mariss Jansons
  • Utgitt: 1983

  • Rikard Nordraak: Musikken Til «Maria Stuart i Skotland» / Sanger For Mannskor
  • Knut Skram,
  • Oslo Filharmoniske Kor, Den Norske Operas Kor, Den Norske Operas Orkester
  • dir. Per Dreier
  • Norsk Kulturråds Klassikerserie ‎– NKF 30043
  • Utgitt: 1982

  • Edvard Grieg - Olav Trygvason og Landkjenning.
  • Toril Carlssen, Asbjørn Hansli,
  • Oslo Philharmonic Choir, London Symphony Orchestra
  • dir. Per Dreier
  • Unicorn
  • Utgitt: 1979

  • Edvard Grieg: Peer Gynt - komplett.
  • Toril Carlsen, Vessa Hansen, Asbjørn Hansli, Kåre Bjørkøy,
  • Filharmonisk Selskaps Kor, London Symphony Orchestra.
  • dir. Per Dreier
  • Unicorn, Utgitt: 1978.
  • NKF 30 034, Utgitt: 1979.

  • Edvard Grieg: Peer Gynt - utdrag
  • Barbara Hendricks.
  • Oslo Filharmoniske Kor, Oslo Filharmoniske Orkester
  • dir. Esa-Pekka Salonen
  • Sony Classical
  • SK 44528
  • Utgitt: 1993











Et lite utvalg av innspillinger med OFK.

OFK turnerer i egen regi

De senere år har koret gjennomført en rekke turneer i egen regi. Det øves inn et A capella program som tas med til konserthus, kirker og/eller katedraler. Korets egenproduksjoner er en verdifull anledning til å sammen med korets dirigent få anledning til å jobbe med korteknikk og fremføringer i mindre formater – dvs uten å skulle kjempe om lydbildet for å nå gjennom et stort orkester eller utsettes for krevende akustiske forhold hjemme i Oslo Konserthus. Turneene er selvsagt også viktig for det sosiale miljøet i koret. Vennskap og samsang, kulturopplevelser og vakre møter gjennom musikken. Vi ønsker å være gode ambassadører også for norsk kormusikk, og har hatt mange entusiastiske møter med publikum i en rekke europeiske land.


Koret har blant annet vært i:


  • Athen (1975 og 1977)

  • Duisburg (1976)

  • London (1977)

  • Riga (1987)

  • Leningrad (1990)

  • Einsiedeln, Sveits (2003)

  • København (2004)

  • Budapest (2009)

  • St. Petersburg og Helsinki (2013)

  • York, Durham og Manchester (2015)

  • Jerusalem og Bethlehem (2016)

  • Krakow og Warsawa (2019)


Konserter og turneer innenlands, med og uten orkesteret:


  • Grimstad og Ulefos (1992)

  • Trondheim, Nidarosdomen (1998)

  • Hamar (1999)

  • Lillehammer (2012)

  • Drammen og Kongsberg (2016)

  • Horten (flere ganger, sist 2017

  • Røros og Vang (2018)

  • Fredrikstad (flere ganger, sist i 2018)

På turné til St. Petersburg i 2013 Foto © Julia Broido

Oslo Filharmoniske Kor på reise i Polen

Med jevne mellomrom reiser Oslo Filharmoniske Kor ut av Oslo, ut av Norge, for å møte publikum på nye arenaer med sitt a cappella-repertoar. Sist koret reiste utenlands var i 2019, da Krakow og Warzsawa fikk besøk. Nedenfor har kormedlem Anette Dietrichson Bruun skildret denne reisen:



Det er varmt og litt regn i luften i Krakow by en junidag i 2019. På hovedplassen, Rynek Glowny, yrer det av turister, hester og kjerrer, iskrem og duer. Vi er sekstitre sangere som har reist til Polen, hjemlandet til Magdalena, en av våre sopraner.


Første øvelse og kirken i Krakow


St. Marys Basilica ligger øst-vest i et hjørne av Rynek Glowny og stikker seg ut fra den regulære husrekken rundt plassen. Det er smalt foran alteret der vi skal stå for generalprøven, og vi har fått tildelt lite øvingstid i kirken. Vi glir forsiktig inn på plassene våre blant folk som går ut og inn, og folk som sitter i benkeradene for en fredelig stund.


Øystein løfter armene. Vi synger:


«Peace».


Praten stilner i kirken.


«Peace».


Det blir enda litt stillere


«Peace - I leave with you».


Nå er det helt stille.


«Let not your heart be troubled, neither let it be afraid, neither let it be afraid».


Til selve konserten er kirken helt full. Når vi synger Knut Nystedts «Immortal Bach», følger folk oss med øynene, nikker og smiler, og noen tar hånden diskret opp i øyekroken.


«Komm süsser Tod, komm sel'ger Ruh», synger vi.


Spor fra fortiden


På hotellet finner vi ut at maten, ris med èn fisk, brokkoli og blomkål, kler svart-hvitt bildeformatet godt, og kanskje er det nærmeste vi kommer bildet av Polen som engang et grått østblokkland. Og søndag morgen sitter vi på bussen på vei mot Auschwitz. Guiden er polsk, men snakker svensk. «Ja, jag er arg», sier hun med kraft, når hun forteller om SS mennenes holdninger til fangene som undermennesker. Hun forteller om enkeltskjebner og om fangenes liv som en gang var som våre. Vi ser bilder av folk som skilles fra sine kjære og vi er alle helt stille. I Birkenau ser vi minnesmerker over jødene på alle språk, trekkfulle og kalde trebrakker med harde køyesenger, og togsporene som førte menneskene mot døden.


På veggen i Auschwitz står det:


«Those who do not remember the past, are condemned to repeat it»


-George Santayana


Tilbake i Krakow trenger vi en tur i det grønne strøket rundt Gamlebyen, for å komme tilbake til dagens virkelighet.


Warszawa


Vi fyller en hel togvogn på vei til Warszawa dagen etter. Det er minst 30 grader i byen, og vi skal synge i Cross Church, kirken der Chopins hjerte ligger begravet. Den lange etterklangstiden gjør at vi må være nøye med avslutninger og fraseringer. Etter generalprøven tar Magdalena oss med på Bristol bar, med sitt spesielle Art Deco interiør.


Warszawa har brede paradegater og stramme husrekker. Siden det meste ble bombet under krigen, og mye ble bygget opp på ny, er det ganske velholdt. Magdalena forteller at Polen er kjent for å være langt fremme med innovasjon og teknologi og at både sparkesykler og mathaller har vært i Polen lenger enn i Norge. Hun minner også om at de første demokratiske valgene ble holdt i Polen i juni 1989, etter at kommunistpartiet ble oppløst, og at det er viktig å merke seg at dette skjedde i god tid før Berlinmurens fall i november samme år.


Konsert i The Cross Church


Ved konserttid er det blitt enda varmere og kirken er stappfull. Lill-Ann, Grigory og Osvald synger solistpartiene med innlevelse og erfaring. Øystein dirigerer slik at det blir rom til klangene. Etter konserten kommer medlemmer av kirkekoret bort og sier at stemmene våre hørtes som om de «svevde i luften», og kaller det den lette, nordiske klangen.


Postludium på sykkel


Til tross for 35 grader viser det seg å være en god ide med en guidet sykkeltur dagen etter. Guiden forteller om Kulturpalasset som var en "gave" fra Stalin, og hvordan Warszawa nå forsøker å pakke inn Kulturpalasset i moderne skyskrapere, for å minske dets påvirkning og betydning i byen. I jødekvartalet, forteller Konrad om hvordan muren rundt ghettoen nå blir integrert i den nye bygningsmassen som et spor fra fortiden. Vi gjør oss noen tanker om det polske folks vilje og kompetanse til gjenoppbygging, før vi avslutter turen i den fredelige Łazienki-parken og triller hjem mot våre egne liv.

Mahlers 8. symfoni – "De tuseners symfoni"

Kanskje var det litt stormannsgalskap, eller en ide utklekket i lystig lag i den grad Mahler deltok i sånt, men Mahler må uansett ha hatt en svært oppløftet stund da han skisserte opp besetningen for sin åttende symfoni. To orkestre, to kor, og hele åtte sangsolister.


Mahler var en anerkjent dirigent, kjent for å ønske å holde et fast grep om den kunstneriske helhet. Han søkte storhet og satte nærmest uoppnåelige mål for sin musikk. Men det er likevel beundringsverdig og herlig befriende å få lov til å delta på et av musikkhistoriens kanskje mest krevende oppsetninger – nemlig «De tuseners symfoni», hans åttende symfoni fra 1907.


OFK har vært med på å fremføre Mahlers 8. symfoni flere ganger. Sist i samarbeid med, og fremført på scenen ved, Den Norske Opera og Ballett (DNOB) i anledningen Oslo Filharmoniske orkesters 100-årsjubileum høsten 2019. Dirigent var Jukka-Pekka Saraste, og sammen med det store orkesteret var podiet var fylt av strålende sangsolister – og bakerst et stort kor sammensatt av OFK, Operakoret og Operaens barnekor – 200 sangere totalt. Det ble tre utsolgte konserter med stor jubel! Dagbladet ga konserten terningkast 6!


«Hvordan Mahler bygger opp klimaksene er helt utrolig. Jeg får frysninger når jeg snakker om det.» (Jukka Pekka Saraste)


Som sanger er denne symfonien og musikalske festen en svært minneverdig opplevelse. Man håper bare at man rekker å oppleve det en gang til. Av praktiske grunner er det ikke så ofte denne settes opp. Mens vi håper på et gjenhør, varmer vi oss med verkets inderlige budskap -


Alles Vergängliche


Ist nur ein Gleichnis;


Das Unzulängliche,


Hier wird's Ereignis;"



Alt er forgjengelig ... Dette utrolige sluttkoret i Mahlers 8. symfoni, "Chorus Mysticus." Finn en innspilling og nyt!





Oversikt fra orkesterets arkiv – tidligere fremføringer av Mahlers 8. symfoni:


2019 Jukka Pekka Saraste


2012 Jukka Pekka Saraste


2005 Leif Segerstam


1991 Kent Nagano


1982 Okku Kamu


1979 Okku Kamu

Ludwig van Beethoven - symfoni nr. 9

Det er ingenting å diskutere - intet korverk er fremført oftere av Oslo Filharmoniske Kor enn Ludwig van Beethovens 9. symfoni. Allerede i korets første sesong, i mai 1922, ble verket fremført 3 ganger. Konsertene i mai bekreftet det gode inntrykk koret hadde gitt ved de foregående konserter og det skal ha blitt uttalt at bedre kor neppe tidligere var hørt i Kristiania. Antall fremføringer av symfonien i korets første femti år er notert til 53. Og i de derpå følgende femti år er det blitt mer enn ytterligere 30 fremføringer - flere av disse ute i friluft - som populære gratiskonserter på Rådhusplassen på sensommeren.


Siste fremføring så langt var 4. januar 2019 og dirigent var OFOs da tilkommende sjefdirigent, Klaus Mäkelä.


Symfoni nr. 9 i d-moll, opus 125, må - uten å fornærme et hvilket som helst velspillende orkester - kalles en korsymfoni. Den ble komponert i perioden 1822 - 24 og urfremført i Wien 7. mai 1824. Dette er første kjente eksempel hvor en stor komponist benytter stemmer i en symfoni. Teksten som synges i finalen (4. sats) er hentet fra An die Freude, et dikt skrevet av Friedrich Schiller i 1785, revidert i 1803 og med enkelte tillegg gjort av Beethoven selv.


En av korets absolutte nestorer, bassen Lasse Foss (Storkors i Den Gyldne Strube i 1999, Æresmedlem i 2003), skrev en høyst personlig betraktning i korets internavis Cantabile om Beethovens 9. i forkant av en fremføring med Mariss Jansons i desember 1990. Artikkelen bar den megetsigende overskriften:


Warum schreien die Sopranen so schrecklich?


Noen hver av oss har kanskje en eller annen gang – i barndommen for eksempel – viklet seg inn i et kriminelt foretagende av uoverskuelig rekkevidde. I vår kval vendte vi oss til en håndplukket voksen som ganske riktig raket kastanjene ut av ilden for oss, og forsikret at alt var som før. Og når vi deretter sprang ut for å leke, da var vår tilstand den såkalte henrykkelse. Vi var lettet over all måte.


Kanskje er fenomenet lettelse hva man bør ha for øye ved fremførelsen av Beethovens 9de, den beryktede blant sangere. Det er så sin sak å gjette en komponists hensikter allerede under innstuderingen av et verk. Hva har komponisten i dette tilfellet trodd var å oppnå ved å la sopranene synge over seg, rykke den hen, ut av og opp over deres normale stemmeleie? Inntil dette spørsmål blir tilfredsstillende besvart, er det vanskelig å ofre sitt stemmemateriale med glede. Man synger i vrede, får dårlig samvittighet og ender med å gi komponisten skylden. Han kunne ikke skrive for kor – han kjente ikke menneskestemmens begrensninger osv.


Hadde man visshet for at det kom noe godt ut av denne stemmemishandling, da skulle man lettere kunne levere velklang. Om f.eks. sopranenes høye leie sammenliknet med orkesteret gir et inntrykk av en henrykkelse som bare kunne oppnås på denne måte – og virkningen fortoner seg så overbevisende for en selv at tanken på den gjør en henrykket – hvor lett blir det ikke da å synge over seg? Er man henrykket, er det ingen kunst å spille henrykket. Da begynner man å undre seg over om sang egentlig skal sees på som et middel til å smøre stemmen med – slik man nærmest trodde før. Og man tenker: Hvem vet om jeg ikke er en bedre sanger nå som musikeren i meg begeistres over helhetsvirkningen? For å fremføre et verk best mulig, bør man nærme seg det fra den gunstigst mulige vinkel.


Derfor har Cantabile valgt å trykke hele Schillers An die Freude, det vil si også vers som vi ikke synger. Ting tyder på at det er diktet i sin helhet som har inspirert komponisten. Lest i sin helhet er det merkelig hvor det likner Fader Vår og Bergprekenen. Det er en forespeiling av Guds rikes komme. Og det er formanende: Duldet mutig, Millionen! Beethoven innleder satsen med hva man trygt kan kalle et allerhelvedes spetakkel. Det er utvilsomt ment å skulle illustrere menneskenes hittidige måte å omgås hverandre på. Jungelens lov hersker. Menneskene er som ulver mot hverandre. «Homo hominus lupus est.» Flokk står mot flokk.


Da bryter en stemme inn: Forsoningen røst. Den sier. Brødre – hvorfor ikke forsøke en annen tone – som er vennligere – og mer fylt av glede. Det er Beethoven selv som har føyet disse ord inn foran de deler av Schillers dikt som han har valgt å sette toner til.


Nå faller koret inn. Eller la oss si menneskeheten. Som gjennom en rift i skydekket får den øye på vandringens mål, de solbelyste tinder hvor gledens faner vaier.


Auf des Glaubens Sonnenberge


Sieht man ihre Fahnen wehn


En plutselig seiersvisshet griper den enkelte, og en almen henrykkelse løfter stemmene ut av deres leier:


Unser Schuldbuch sei vernichtet


Ausgesöhnt die ganze Welt!


Ode til gleden i 100 år


En liten kuriositet til slutt: OFK inviterte medlemmene i koret til å komme med kreative innspill til 100-årsjubileet i 2022. Idéen om å bestille et nytt verk til Schillers berømte tekst An die Freude fant gehør, en tekst som har fulgt OFK i hundre år i Beethovens 9. symfoni. Som nevnt ble dette verket fremført i mai 1922, og har siden blitt det verket koret har fremført desidert flest ganger. Med norsk tekst (André Bjerkes gjendiktning), og helt ny musikk, blir det et bestillingsverk som historisk peker både framover og bakover.


Komponist Eva Holm Foosnæs forteller selv om verket:


“Ode til Gleden er et 10 minutter langt verk med feirende og utadvendt karakter. Hovedrollen spilles av koret, som synger alt fra sarte glissandi, gruppeimprovisasjoner, 16-stemte langstrakte klangflater, unisone bravurpartier, osv. Orkestreringen er inspirert av fargene i teksten, og den forsøker å male kulissene til F. Schillers (og A. Bjerkes) visuelle ord om storheten i universet. Målet med verket er at sangerne skal elske å synge det, at hver stemme skal klinge ut, veve seg sammen og overgi seg like fullt til gledens kor”.

Beethovens 9. symfoni

Espen Selvik i Dagbladet 9/01-2019: "Oslo Filharmonisk kor (dir. Øystein Fevang) får mer enn godkjent. Det nytter ikke å være tilbakeholden i korpartier i Beethovens 9. der stemmene må beherske et stort register og utføre krevende dynamiske kontraster. Koret sang med musikalsk friskhet og stort mot, samt med varm formidling av Schillers berømte tekst «An die Freude»."




Erling E. Gulbrandsen i ballade.no: «Koret leverte hundre prosent (ypperlig innstudert av Øystein Fevang). De store øyeblikkene satt, og stedet ble til en operasal med gåsehud.»




Fra gruvens mørke til katedralens lys - Oslo-Filharmonien på Røros og Hamar

Det knirker når vi setter skoene i den kalde snøen, det er minus fem grader og folk glir lydløst rundt på sparkstøtting i gatene. Den hvite kirken med ornamentene troner øverst i Kjerkgata i Bergstaden og minner om Kobberverkets makt og storhet på 1780 tallet. Denne vinterdagen i februar 2018 venter Rørosingene på at Oslo Filharmoniske Orkester, med kor og solister, inntar kirken som av Johan Falkberget ble kalt «Fjellets katedral».


Tekst: Anette Dietrichson Bruun


Ziir


Selve Røros by har stått på UNESCOs verdensarvliste siden 1980. Bergstadens kirke, også kalt Ziir etter det særegne spiret, ble innviet i 1784 og er en av Norges største. Å komme inn i Ziir etter å ha vandret i Røros gater, er en kontrastfylt opplevelse. Hit kom arbeiderne fra gruvens dyp til kirkerommet med sin hvelvede trehimling og gallerier i to etasjer, understøttet av prøyssiskblå-marmorerte søyler. Arbeidernes plass var derimot i båsene, langs kirkens ytterkant, mens de mer priviligerte satt i det store kirkerommet. Det gamle orgelet som kom tilbake til kirken i 1914, etter et opphold på Norsk Folkemuseum, troner nå som gullkantede kanelstenger over alter og prekestol. En Rørosing forteller at det i kobbergruvenes og smelteverkets storhetstid var møteplikt for alle borgerne og mulig å få inn 1600 mennesker i kirken og om den nylige restaureringen av kirken med prislapp på 72 millioner.


Fra Paris til Røros


Hundre år etter kirken blir bygget, komponerer Gabriel Fauré sitt requiem i Paris, en by fjernt fra Røros gruvesamfunn. Han insisterer på å følge sin sanne natur og vil ikke komponere en dyster og mørk dødsmesse. Faurés requiem er lett, forsonende og lyst og er betegnet som verdens vakreste musikk.


Fauré skriver selv:


" It has been said that my Requiem does not express the fear of death and someone has called it a lullaby of death. But it is thus that I see death: as a happy deliverance, an aspiration towards happiness above, rather than as a painful experience…….I wanted to write something different" (Orledge p 115)


Oslo-Filharmonien i Ziir


Seksti korister, et 20-talls musikere, sopranen Magnhild Korsvik og baryton Halvor Melien står i kirken i Bergstaden en februardag i 2018. Til tross for at vinterfestspillene på Røros bare er en måned unna i tid og Røros-Martnan starter om få dager, har rundt 250-300 mennesker funnet veien til kirken denne februardagen. Organisten ser ut som en miniatyr der han sitter i et eventyraktig tablå over inngangen. Under den enkle trehvelvingen i den barokke og teatralske kirken klinger kor og orkester sammen i verdens vakreste musikk.


Beethoven og Bartok


Når tonene av Faurés reqiuem ebber ut, tar et 50 talls musikere plass på scenen og spiller Beethovens 4. symfoni. Erling Dahl Jr fra Vinterfestspillene på Røros presenterer verket med Schumanns ord om symfonien; «som en slank, gresk gudinne mellom to nordiske kjemper - Eroica’ (nr. 3) på den ene siden og ’Skjebnesymfonien’ (nr. 5) på den andre»


Dirigenten Gergely Madaras er fra Ungarn og ekstranummeret er Rumenske danser av Bartok, det minner om hardingfeler og folkedans, men med et umiskjennelig ungarsk preg, og er en leken og energisk avslutning av kvelden.


Bergstadens og Faurès


Det er stille vinterkveld etter konserten, men stemningen er lys og lett. Kontrasten fra de små stuene i de laftede trehusene til kirkerommet er stor. Røros gater leder opp mot gruvene og danner et trehusmiljø som bærer i seg mye av de fineste i norsk tradisjon. Byen ble bygget med parallelle gater og rettvinklede kvartaler, etter renessanseprinsipper; en plantype som preget norske byanlegg fra Christian IV’s tid. Funnet av kobber må ha båret løfter om rikdom, velferd og optimisme for det største gruvesamfunnet nordafjells. For selv om det ikke akkurat var Paris, var det likevel et mangfoldig og selvforsynt miniatyrsamfunn der alle samfunnslag og mennesker var representert. Det føles passende å fremføre Faurés requiem, et verk komponert etter komponistens natur, her på Røros, og la tankene vandre til hvordan det var å være gruvearbeider i denne byen en kald vinterdag. Kanskje noen på Røros, i likhet med Fauré, så på døden som lykkelig overføring fremfor en trist og dyster hendelse.


Vang kirke


Hele ensemblet reiser neste dag til Hamar og fremfører samme repertoar i Vang kirke. I likhet med Ziir er Vang kirke også en åttekantet kirke, men med et klassisk, lyst og enkelt murinteriør. Publikum tar imot kor, orkester og solister med begeistring. Det er mange unge mennesker i publikum som tydeligvis kjenner verkene godt. Det lover godt for den klassiske musikkens fremtid.



Anmeldelse av konserten på Hamar kan leses her:


http://www.h-a.no/kultur/ga-sitt-publikum-en-real-energiboost

Oslo Filharmoniske Kor og Norsk Militær Tattoo

Da Øystein Fevang overtok det musikalske ansvaret for OFK i 2006, hadde han allerede hatt ansvaret for Tattoo-koret på Norsk Militær Tattoo en gang. Så det var naturlig at han da tok med OFK da han igjen ble spurt om å stille med kor i 2008. Siden da har OFK vært fast Tattoo-kor på til sammen 5 produksjoner og 20 konserter i Oslo Spektrum! Denne storsalen rommet 4800 publikummere pr forestilling. Norsk Militær Tattoo samler mellom 800 og 1000 utøvere fra hele verden, samt hester, motorsykler og løpende trompeter!


Og for en fest det har vært! Vi har sunget masse flott musikk, og sunget med artister som Helene Bøksle, Henrik Engelsviken, Mari Eriksmoen, Knut Magnus Sørum, Jannike Kruse, Frode Vassel og Tor Endresen.


Vi har sunget for rundt hundre tusen publikummere, og konsertene sendes alltid i julen på NRK, og da gjerne med diverse repriser. Så disse opptredenene har vært, og er fortsatt, et fint ansikt utad for å vise fram Oslo Filharmoniske Kor sine kvaliteter og allsidighet.


Tattoo-oppdragene medfører lange dager i Oslo Spektrum, mange prøver og mye venting, men det er kanskje noe av det mest underholdende vi gjør. Konsertene er alltid utsolgt, og etterpåfesten på Akershus festning er den beste! Og det er alltid like gøy for koristen å prøve noen rare uniformshatter av de utenlandske militærmusikerne.


Tattoo i 2021 ble utsatt pga Covid, men vi håper vi igjen får står på scenen sammen med alle de dyktige militære musikerne fra hele verden i 2022.

Johannes Brahms’ Ein Deutsches Requiem

Ein Deutsches Requiem står mange korsangere nær med sin inderlighet i både tekst og musikalsk uttrykk. Da korets internavis Cantabile i 1999 intervjuet dirigenten Gary Bertini om hvorfor han fremførte 1. sats i Brahms’ Requiem mye langsommere enn det Brahms selv hadde angitt, svarte han: ‘Jeg kan ikke forholde meg til slike ting intellektuelt. Det må føles. Jeg tar satsen ca. ♫ = 50. Jeg gjør det med følelse av 4 slag i takten. Jeg føler når man kommer opp mot 60, at man mister følelsen av fred som er så viktig i dette verket.’


Verket fremføres regelmessig av Oslo-Filharmonien, sist gang i mars 2016 med Eivind Aadlands som dirigent. Da verket ble fremført i 1998 under Gary Bertinis’ ledelse, ba Cantabile-redaksjonen noen korsangerne, daværende kordirigent Tore Erik Mohn og korrepetitør Trond Lindheim om å komme med sin tolkning av de 7 satsene i Ein Deutsches Requiem. Skribentene fikk relativt frie tøyler – resultatet varierer fra det strengt saklige til det sterkt personlige.


I. Selig sind, die da Leid tragen


Ziemlich langsam und mit Ausdruck (Chor)


Skrevet av Hugo Lauritz Jenssen


Jeg tror musikken i Brahms’ Requiem starter der sørgemarsjen slutter, etter at graverne har satt sine spader i skjulet for kvelden. Etter at siste blomsterkrans er lagt ned i det våte gresset. Månen er på vei opp. Menneskene som er igjen på jorden lider i sin sorg. Men det er bare de gjenlevende som nå kan nås - og trøstes - av musikken. Første sats er en omfavnelse. Og kanskje er det ikke Gud som omfavner - kanskje er det Brahms? Og siden vi er hans forlengede sjelesørgere anno 1998, så blir det vår oppgave å omfavne menneskeheten på vegne av Johannes B.?


Brahms har skapt en trøstevise for menneskene, og bruker første sats til å streke opp det landskapet han vil la sin ”dødsmesse” utspille seg i. Han gir allerede i sitt presise valg av tyskspråklige (ikke latinske) bibelsitater en rekke beskjeder: Gud eller Jesus nevnes ikke her; det er altså ikke nødvendigvis en religiøs tekst bare for de troende. Brahms vil nå alle mennesker, hans trøst er ikke en ekskluderende gave. Hører man bare teksten, og ikke vet at den tilfeldigvis stammer fra Bibelen, kunne den like gjerne være skrevet av en munk som av en ateist. Hvor sorgen utspiller seg på kartet vet vi ikke ennå - det kan være hvor som helst; fra Golgata til Gjøvik. De som sørger er salige, og de skal trøstes, understreker Brahms.


”Anslaget” i Brahms' Requiem til menneskene er uhyre lavmælt, han vandrer varsomt opp fra de dypeste strykerne, fra kontrabass (og et orgel nede i avgrunnen) via cello og bratsj. Følg med hva som skjer i orkesteret de to taktene før vi kommer inn, altså i takt 13 og 14. Her skaper Brahms en heftig dissonerende smerte uten å gripe til billig rabalder, som for å gjøre den salve han så forsiktig smører på fra takt 15 desto mer lindrende og nødvendig.


Effekten av tekstens gjentagelser blir som besvergelser, nesten som en suggesjon: Vi skal ikke være i det minste tvil om at trøsten faktisk finnes. Komponisten - som fikk klebet på seg et litt vemmelig uttrykk som skaper av ”Brahms-tåken” - er seg uhyre bevisst en slags sjelelig ”soloppgangseffekt” nøyaktig på de tre utvalgte nøkkelordene i teksten: Tröstet. Freuden. Edlen.


Første sats er en inderlig hymne som bare kan formidles med et stort alvor, og samtidig med en vilje til å uttrykke nettopp jubelen over livet når vi kommer til Freuden etter at vi har møtt de som sår med tårer. Nå er ikke dette noen vilter tensing-jubel, akkurat. Også gleden er like inderlig som sorgen - og viser nettopp slik at dette henger uløselig sammen. Vår sang må ikke bryte karakteren av inderlighet. Men denne inderligheten er mangfoldig.


Den uhøflige, ubehøvlete nesten-lasaronen Brahms har bredt sitt ullteppe over den som gråter. Alt i denne satsen er oppadstigende (bare hør etter). Brahms åpner en dødsmesse - med håpet.


II. Denn alles Fleisch, es ist wie Grass


Langsam, marschmässig - Un poco sostenuto -


Allegro non troppo (Chor)


Skrevet av Nigel Parker


Sørgemarsjen som sluttet før første sats er tilbake med full kraft i annen. Alle andre sørgemarsjer jeg kjenner til går i 4-takt. Brahms bruker 3/4. Marsjen går dermed litt raskere. Uten at situasjonens alvor på noen måte undertrykkes, synes musikken å bære et budskap av trøst. Som om Brahms skulle si: det er ikke nødvendig å skritte så langsomt, alt håp er ikke ute. Høytidelighet uttrykkes ved hjelp av unisonsang i koret (”Denn alles Fleisch es ist wie die Grass”), og ved bruk av en fyldigere orkesterklang enn i første sats.


Som et intermesso kommer litt Gess-dur avslapning i form av en tekst som beskriver bonden som tålmodig venter på avlingene som er avhengige av Guds regndråper. Denne delen tas for fort på nesten samtlige innspillinger (Brahms foreslo fjerdedel = 80). Hver gang bondens tålmodighet omtales i teksten, holder koret seg til en trygg B i påvente av et værskifte. Til slutt kommer morgen- og aften-regnet fra solo fløytisten, og vi forstår at regnet er av den myke fløyelstypen.


Sørgemarsjen gjør gjenvisitt, og avslutter med et bilde av den fallende blomsten. I kontrast med menneskets forgjengelighet tegnes det et avsluttende bilde av hvordan Herrens ord varer til evig tid. Denne delen av verket er det nærmeste Brahms kommer til et kristent budskap i verket: Jesus er bemerkelsesverdig fraværende i de tekstene som Brahms valgte. Den siste delen av sats 3 er basert på en tekst fra Esaias som maler et bilde av gleden som oppstår når Messias kommer for å frelse menneskeheten.


III. Herr, lehre doch mich


Andante moderato (Bariton und Chor)



Skrevet av Tom-Erik Falla


Sats 3 begynner med noen hardt tiltrengte hvileskjær for korets vedkommende etter de uendelig lange linjene med fullt trøkk i sats 1 og 2. Her introduseres nemlig baryton-solisten for 1. gang - med de innledende ordene fra Salme nr. 39, vers 5: ”Herr, lehre doch mich, dass ein Ende mit mir haben muss”. Koret repeterer både melodi og tekst etter solisten, og - i motsetning til tidligere i verket (og forsåvidt også senere) er Brahms ”rimelig” i forhold til koret - det er både tid og anledning til å puste mellom frasene(!) Tenorene skal riktignok ha med seg en A i forte (takt 61-62), men antydningen til at trykket igjen skal øke, får vi ikke før i takt 144 hvor bassene slår til med molto crescendo: ”Nun Herr, wes soll ich mich trøsten”.


Triolbevegelsene, som introduseres av sopranene i takt 166 (”Ich hoffe auf dich”), crescenderer gjennom hele koret frem til tenorene slår til med fugetemaet i 173: ”Der Gerechten Seelen sind in Gottes Hand”. Alter, sopraner og basser introduseres suksessivt og rundt takt 185 er koret igjen i ”full kamp” med orkesterets klangmasse. Men det er absolutt håndterbart for koret; ikke en gang i sluttakkorden (takt 208) er kraftprestasjonen umulig - selv om det er fortissimo aldri så mye!


Det blir verre i kommende satser...


IV. Wie lieblich sind Deine Wohnungen


Mässig bewegt (Chor)


Skrevet av Vigdis Simonsen


Davids salme 84, 2-3: Hvor elskelige dine boliger er, Herre, Allhærs Gud! Min sjel lengtet, ja, fortærtes av lengsel etter Herrens tempelgårder. Nå jubler hjerte og kropp mot den levende Gud.


Brahms har selv fortalt at hver morgen, idet han satte seg til sin komponist-gjerning, spurte han seg selv (eller sin Gud): ”Wovon? wozu? wohin?” - og straks begynte det å synge og bruse i ham. (Ikke at det gjorde komponeringen noe lettere, han forteller at han slet minst like tungt som noen annen med arbeidet.)


I sats 4 er han kommet til Herrens evige boliger, de som David kaller elskelige. I Guds boliger finner sjelen sitt mål - her er svarene, oppfyllelsen. I det hele tatt skiller Brahms' Tyske Requiem seg fra det katolske, latinske ved et personlig perspektiv: som det er sagt i Luthers protestantiske ånd. Den katolske sjelemessen kunne kjøpes av den avdødes slektninger for å korte ned sjelens tid i skjærsilden. Sjelemessen var for den avdødes skyld. Men Luther avskrev skjærsilden, etter hans tanke sover og hviler de døde til oppstandelsens dag.


Brahms har valgt tekster til sin egen, og vår, trøst. Det er de levende som trenger det - Gud er de levendes Gud, nå jubler hjerte og kropp mot den levende Gud. Gud tar oss inn i sine tempelgårder her og nå, og lar oss smake den fred og oppfyllelse som sjelen fortærtes av lengsel etter. Satsene 4 og 5 danner kjernen i verket, her er vi kommet fram.


V. Ihr habt nur Traurigkeit


Langsam (Sopran und Chor)


Skrevet av Vigdis Simonsen


Joh. 16.22: Nå er dere bedrøvet, men jeg skal se dere igjen, og deres hjerte skal bli fylt av glede, og ingen skal ta gleden fra dere. I det foregående vers sammenlikner Jesus disiplenes sorg med en fødende kvinnes, hun sliter og ”sørger” i fødselen, men etterpå er alt glemt i gleden over at et menneske er født. Det er kanskje denne sammenlikningen som har fått Brahms til å la en sopransolo synge Jesu ord.


Enhver av oss er vel i dette bildet både den fødende og det nyfødte menneske. Ordet trøst gjentas i begge sammenhenger: jeg har en kort stund hatt arbeid og møye, og har funnet stor trøst - og koret repeterer: jeg skal trøste dere, som en mor trøster sitt barn.


Vi er midt i den jødiske forestillingen om Abrahams fang, som tiggeren Lazarus fikk ligge i og bli trøstet etter et vondt jordeliv. I Guds favn - som i begrepet shalom : harmoni, legemlig og sjelelig fred og helse, frihet. I tillegg kommer vel det Jesus sier til disiplene i samme kapitel- da skal dere ikke lenger spørre meg om noe. Altså også innsikt, oppfyllelse, se Gud ansikt til ansikt.


VI. Denn wir haben hie keine bleibende Statt


Andante - Vivace - Allegro (Bariton und Chor)



Skrevet av Tore Erik Mohn (kordirigent)


For her på jorden har vi ingen by som består, men vi lengter etter den som skal komme. (Hebr. 13,14.) De av oss som har lest litt om Brahms finner fort ut at han ikke var av de som fant seg best til rette her på jorden. I et brev til Clara Schumann fra Wien 18. november 1862 har han bl.a. skrevet: Nå som jeg er her hvor så mye vakkert gleder meg, så føler jeg likevel, og vil alltid komme til å føle, at jeg er en fremmed og ikke har noen ro. Og senere i brevet: For sånne som oss finnes det sjelden et blivende sted.


For meg er denne satsen blitt et bilde på Brahms' lengsel mot det som er på andre siden. På det personlige plan var Brahms kjent for å ha et vanskelig gemytt, og var nok både gretten og nokså barsk i sin fremtoning. Men bak denne fasaden fantes en svak og ubesluttsom person som var avhengig av sine venners omsorg og meninger om hans komposisjoner.


På samme måten finnes det i nesten all musikk av Brahms en tung og uforløst grunnstemning. Likevel aner man bak den ”tunge” masken en optimisme. Det er også denne satsen et eksempel på.


Det rastløse og urolige åpningstemaet med den smertefulle teksten følges av apostelens trøstende og hemmelighetsfulle ord: Vi skal ikke alle dø, men vi skal alle forvandles og til slutt det jublende kor: Verdig er du, vår Herre og Gud til å motta all pris og ære og makt.


VII. Selig sind die Toten


Feierlich (Chor)


Skrevet av Trond Lindheim (repetitør)


Rent musikalsk er det ikke mye som skiller sistesatsen i Brahms’ Requiem fra de andre satsene; ikke mye å påpeke: En slående fascinasjon for rytmiske forskyvninger og andre ”utrygge” prinsipper fanatisk gjennomført døyves av en tung jovialitet som stabber avgårde på sine parallelle sekster og andre intervaller fra den tyske bondekommersialismen. En innsiktsfull venn av meg sa en gang: ”Dette er gorillamusikk”. Kanskje har han rett. Kanskje er det til og med et kompliment.


Derimot kan det kanskje heller være på sin plass å spørre: Kan man se Gud gjennom en sekst? Eller to, eller tusen? Jeg har aldri fatt noe svar på dette. Hvis svaret er ”nei”, i såfall hvorhen? Slik det fortoner seg for meg, Trond Lindheim, nå, i mitt liv, i februar 1998: I de øyeblikkene hvor alt reduseres til ett punkt, når brennglasset konsentrerer alt og antenner det tørre, visne løvet.


Som i duskregn med en myk hånd i tykk tåke; ved rekker av uimotsigelige sammentreff, under enstemt langsom sang i store haller; å ha sviende kjærlighetssorg mens Oslo Filharmoniske Kor øver på Rakhmaninovs Vesper; eller ved å stå i et gatekryss i Harlem badet i blendende solskinn tidlig en søndags formiddag, helt folketomt, alle parkerte biler er nye og vaskede mens husene langs fortauene har førtidspensjonert seg som ruiner og er på vei hjem. Da.




Kort om Brahms


Johannes Brahms ble født i Hamburg 7. mai 1833. Den unge Johannes fikk sin aller første musikalske opplæring fra sin far, men studerte piano fra 7-årsalder med Otto Friedrich Willibald Cossel. Han viste tidlig svært lovende takter på dette instrumentet (hans yngre bror Fritz ble også pianist senere) og bidro til en ganske så mager familieinntekt ved å spille på restauranter og teatre; etter hvert også ved undervisning.


Tidlig i tenårene startet han også med å dirigere kor og ble etter hvert en svært så dyktig kor- og orkesterdirigent. Han begynte også å komponere veldig tidlig, men ødela senere mange av sine første verk – bl.a. nevner Marxsen i sine memoarer en pianosonate som Brahms hadde spilt eller improvisert 11 år gammel.


Ein Deutsches Requiem ble uroppført i Bremen i 1868, og bekreftet og befestet hans ry i Europa som en stor komponist - noe Robert Schumann hadde spådd mange år tidligere. Dette styrket hans selvtillit i den grad at mange verk, som han hadde slitt utilfreds med i årevis, endelig fikk sin fullførelse; kantaten Rinaldo, hans første strykekvartett, tredje pianokvartett og - sist, men ikke minst - hans første symfoni. Denne siste var påbegynt tidlig i 60-årene, men ble første gang fremført i 1876.

Koret inntar det hellig land – Konsertene i Jerusalem/Bethlehem

En musiker i orkesteret kontaktet korutvalget med en forespørsel om vi kunne tenke oss å reise til Palestina for å støtte etableringen av selskapet/festivalen Bethlehem Christmas Destination (BCD) –som kulturarbeidere. Etter oppfølgende undersøkelser og nøye vurdering ble planene presentert for korets sangere. Mange var entusiastiske, noen skeptiske. Kunnskapen om konflikten i Bibelens land var kanskje ikke så dype, men nyhetsbildet ga et bilde av en situasjon som var uvant og utfordrende for oss i vårt trygge nordlige hjørne av Europa.


Men det ble til at vi dro. I programmet vårt inngikk samarbeid med flere barnekor. Den første konserten fant sted i en katolsk kirke, St. Anne i Jerusalem, der vi sang sammen med barn fra Smidt Schule. En flott konsert med masse publikum. Og Jerusalem var til å miste pusten av. De historiske gatene og bygningene var som klippet ut av gamle bildekort fra Søndagsskolen. Man kunne se for seg flanellografenes fremstillinger av bibelhistorien i sitt indre, mens man gikk gjennom Damascus gate på den ene siden av Gamlebyen, opp Via Dolorosa, mot Lions gate på den andre side. Og besøket ved Klagemuren sitter klistret i minnet – både på grunn av nærheten til jødenes bønneritualer, men også opplevelsen av inngangskontrollen med bryske og væpnede vakter som fortalte oss hvor anspent situasjonen i Jerusalem faktisk er.


Men for mange av oss var det Bethlehem som var det virkelige målet for turen. Å få synge i Fødselskirken, som egentlig består av tre ulike kirker, besøke stallen, som egentlig var en grotte, og å få nærkontakt med det palestinske folket som var overveldende varme og entusiastiske. Gjennom samarbeid med barnekorene og kulturprosjektet Amwaj og Olive Branch, kom vi i nær kontakt med barn og voksne som mer enn noe annet ønsker kontakt med en verden utenfor grensepostene. At noen der ute skal vite om dem – om hvordan de lever og hvem de er. Å få synge på juleåpningen på Krybbetorget i Bethlehem med sikkerhetsvakter på takene rundt torget og droner flyvende over hodene våre under generalprøven, var en påminnelse om at sikkerhet er viktig også for den palestinske ledelsen.


Hva er det jeg husker best? Det er nesten umulig å trekke frem et minne fremfor alle de andre. Fra det først gledessjokket over at vi faktisk skulle hit for å synge konserter nettopp her, til møtet med et land fastlåst i en vond konflikt, men fylt av flotte mennesker som var så begeistret over at vi hadde tatt den lange veien for å komme nettopp til dem. Men møtene vi fikk gjennom musikken, workshopene og konsertene sammen med barna, og det å få stå i Fødselskirken og synge Deilig er jorden sammen med barna som hadde lært seg denne sangen uten å forstå språket vårt, er nok det jeg vil huske best. Jeg måtte gråte en skvett. Å synge om julen, Jesus og nåden – på det stedet det hele tok plass for så lenge siden, sammen med de som lever der i dag. Aldri har jeg følt meg mer i ett med historien, kraften i budskapet i musikken, men også med den aktuelle politiske situasjonen og disse menneskenes håp om en bedre fremtid.


Med ønske om fred og rettferdighet i dette prøvede land.

Øvelse med barnekoret i Betlehem Foto © David Dawson

Johann Sebastian Bach - Matteuspasjonen

Den ubestridte mester og hans store korverk - Messe i h-moll, Juleoratoriet, Johannespasjonen og Matteuspasjonen - er faktisk ganske så sjeldne på plakaten for Oslo Filharmoniske Kor i moderne tider. Riktignok synges som oftest “Jauchzet, frohlocket” på de årvisse julekonsertene, men selve Juleoratoriet har ikke vært fremført siden desember 1999, den gang dirigert av Marcus Creed. Også ti år før det; i desember 1989, dirigert av Richard Hickox.


Johannespasjonen er fremført av koret bare én gang (tre fremføringer, riktignok) i løpet av 40 år, dirigert av Okku Kamu i mars 1978.


H-mollmessen ble sist fremført under Herbert Böck i desember 2000; det er over 20 år siden. Nå står den riktignok på programmet i 100-års sesongen, til påske, 7. og 8. april 2022 - la oss håpe at det ikke blir 20 år til neste gang!


Og et lite tankekors kan det vel være å reflektere over at den ble fremført seks(!) ganger for fulle hus i mars 1969, under Øivind Fjeldstad. Og tre ganger i november 1974, under Miltiades Caridis. Og ytterligere ved to forskjellige anledninger i 1976. Og etter dét - ingenting før i 2000...


Pasjonen over alle pasjoner er kanskje Matteuspasjonen, som ble glemt etter Bach (urfremført 1727 eller 1729), og gjenoppdaget av Mendelssohn i en forkortet utgave hundre år senere, i 1829. Riktig så lenge har det ikke vært mellom hver fremføring i Filharmonien, den ble fremført i mars 2002 under Tonu Kaljustes ledelse, i april 2010 under Andrew Manze og i mars 2015, da ledet av daværende sjefdirigent i Oslo-Filharmonien Vasilij Petrenko.


Da pasjonen ble innøvd i mars 2002 (med Tore Erik Mohn) og fremført under Tonu Kaljustes ledelse, gjorde et tidligere medlem i OFK, Ann Kristin Torp, seg noen personlige tanker rundt sine inntrykk i korets internavis, Cantabile, under overskriften “Vårens vakreste maraton”:


Lange løp oppover og nedover hvor jeg virkelig kan få muligheten til å leke solist i trygge omgivelser omgitt av gode korkolleger som holder stand der jeg puster. Triller er det også. Vakre koraler hvor jeg kan vrenge sjela mi i tekst. Heftige partier hvor jeg kan utdype den slemme siden av meg. Deilig!


Derfor skred jeg til notene med glede og entusiasme, og det fikk jeg sannelig bruk for underveis. Nyervervede overarmsmuskler etter en uke på Nationaltheatret er heller ikke å forakte når Roy Albin [Bylund] forteller oss hvordan notene (ikke) skal holdes. Men tilbake til selve musikken. Fort oppdaget jeg at dette ble ganske mye å fordøye. Da er det kjekt med eget kontor på jobb og CD-spiller med diskrete ørepropper. Ikke alltid like kjekt når jeg lar meg rive med, og dobler profesjonistene på innspillingen. Sjefen og kollegene har begynt å venne seg til det, men jeg er litt mer tvilende til alle de ukjente jeg kjører T-bane med - som også har fått sin del på perrongen både tidlig og sent. Jesu lidelseshistorie surrer og går i de fleste av mine våkne timer, jeg sleper rundt på noter og trippel-CD innspilling.


Korpartiene og solistariene synger i hodet mitt fra jeg står i dusjen om morgenen til jeg smører kveldsmat til de tre gutta mine. Stereoanlegget er helt okkupert av meg, og av en eller annen grunn fordufter kompisene på 12 ganske raskt når jeg kommer hjem. Eldstemann høster nok en god del (fortjent?) medlidenhet, men jeg synes egentlig de takler det bra, når jeg uten sjenanse setter alt inn på å prøve å følge den stemmen jeg etter hvert skal synge vakkert og med innlevelse …


Familien lider - jobben forsømmes - men hva gjør vel det, når Maestro Tönu Kaljuste ser ut som en slektning av Liam Neeson, ankommer Lille sal i lett krøllete hverdagsantrekk, sjarmerende fri for både slips og - så vidt jeg kan se fra min uvante framskutte posisjon i første rekke - den vanlige dirigentkulemagen.


Det er et eller annet genuint barokt ved mannen, uten at det er mulig å sette fingeren på akkurat hva. I tillegg starter han presis, uten å la oss sitte i timevis og vente på tur, og sender oss hjem fra hver prøve - før tiden er ute? Enkelte av oss diskuterer lett bekymret: Enten er dette dødsbra, eller så er det så dårlig at det ikke er noe særlig å gjøre med det.


Vi velger første mulighet og noterer flittig ned at fermatene i koralene er der for å brukes (takk!) og det Maestro kaller “knakk”, som Tore-Erik oversetter med glottis-støt. Personlig sniker jeg meg unna med rett og slett å sette an hver vokal i starten av et ord og synes det funker greit. Noen p’er og f’er blir også fordelt, noen “thank you, good” og en “please sopranos try to hit that high note, it will be so beautiful” og det er det. Vi er klare for orkester og konsert.


Maestro Kaljuste viste seg altså å være en lavmælt fyr. Han ga sine instruksjoner, og forventet at vi deretter gjorde som han hadde sagt. Ingen ny gjennomkjøring etter korreksjonen, ingen “filing” å vanskelige partier. Svært behagelig, men også litt skummelt. Kraft og utstråling hadde han da likevel, selv om han verken ropte eller skjelte - vi var flere som rettet oss litt ekstra opp da han plutselig reiste seg fra dirigentkrakken han satt sammenfoldet på, for å understreke et ekstra dramatisk parti. Skjønte hvor han ville, ja.


Generalprøve - på et verk på over tre timer? Det var med en viss gru jeg stilte til onsdagens gjennomkjøring. Alle solister var endelig på plass, også en “guttunge” (Anders J. Dahlin) i stripete fjortis-genser og “stålugg”. Hmmm - med den største rollen av alle; evangelisten. Han var helt fantastisk, viste det seg, noe jeg ikke unnlot å nevne for ham da vi tilfeldigvis møttes i kantina. Gud vet hvor gammel han er, men rødme kunne han visst ennå.


Alt-solisten derimot, brakte noe usikkerhet i første rekke i kor 2. Vi skulle smyge vakkert inn i en av hennes arier, med grasiøse “wo” og “wohin”. Men hun sang ikke så høyt som i hvert fall jeg hadde planlagt, og dermed måtte jeg øve enda mer på innsatsene mine her - eller stole på at Maestro ville sette oss inn. Klok av skade fra andre store sjefer, spilte jeg “vår” sats så mange ganger i de påfølgende timer før konsert, at det skulle sitte av seg selv, uten både dirigent og solist - men med orkester selvfølgelig. Dem kan vi nemlig alltid stolte på.


Men tilbake til en generalprøve av de virkelig lange - Maestro ville tydeligvis også hjem til rødvinen, og hadde løsningen klar - “For each choral you must sing the start, to the first comma, and then the last accord”. Dette brakte mye munterhet underveis, både for orkester og kor, men resultatet var egentlig at vi faktisk ikke hadde sunget gjennom verket i sin helhet noen gang før første konsert. Men, vi er da profesjonelle! I hvert fall ble vi denne gangen behandlet som om vi var det.


Selve konsertene var maratonøvelser av det store, men praktfulle, slaget. Hvis jeg skulle utsette noe på den store fader Bach, måtte det være hans flittige bruk av da Capo. Ariene kan sende noen og enhver inn i drømmeland når klokka begynner å nærme seg 23:00 en torsdags eller fredags kveld. Å lukke øynene en liten stund, kan være fatalt når en er så langt unna puta - utrolig hvor fort det går an å synke helt hen i egen indre verden. men det gikk bra denne gangen også.


Orkesteret spilte fantastisk og Maestro lot solistpartiene både hos sangere og orkester gå nesten uten å dirigere, bare noen innsatser her og der ble markert. Når dirigentens fakter generelt er svært moderate, virker det ekstra sterkt når han “trår til” med et levende kroppsspråk. Når han slo ut med armene for å sette inn de denne gang svært tålmodige Sølvguttene, var det ingen nøling i innsatsene.


Stod vi løpet ut? Publikum syntes tydeligvis det. De som ble igjen etter pause på torsdag, var over seg av begeistring. Rykter fra “egne tropper” i salen meldte at noen nok trodde alt var over til pause, og tok frakken og gikk hjem. De gikk glipp av den beste delen, spør du meg.


Det skal ikke stikkes under en stol at jeg var svært sliten da notemappa omsider kunne lukkes for kveldens forestilling. Å holde konsentrasjonen over så lang tid er en stor utfordring, og det hendte noter og dirigent svømte litt foran øynene. Når så applausen og tilropene runget gjennom salen torsdag kveld, var det en deilig følelse som sildret gjennom meg. Uvant, men svært tiltalende med en Maestro som helst står blant musikerne og tar imot applaus.


Hva har dette gitt meg? En fantastisk konsertopplevelse med en utrolig behagelig og dyktig dirigent - kom gjerne igjen! Et nytt notestativ, som er meget praktisk når jeg øver på kjøkkenet mens jeg lager mat. Og enda mer klengete unger, og en mann som tydeligvis synes han har gjort sitt med hensyn til kveldsmat og legging til langt utpå sommeren.


Og - ville jeg gjøre det igjen hvis jeg fikk sjansen?


JA!

Faurés Requiem

Maren Ørstavik i Aftenposten 12/4-2014: "Med et rent fransk program bestående av Debussy og Fauré hadde Folharmonien gjestedirigent Jun Märkl på podiet, og flere solister men det var koret som skapte magi i Konserthuset.… Og Oslo Filharmoniske kor trykket på alle de riktige knappene. I Faurés mange og lange melodiske strekk kan det være vanskelig å holde flyten og den overordnede, musikalske linjen. Men gjennomtenkte fraseringer og bemerkelsesverdig samlet klang og diksjon gjorde den musikalske opplevelsen så slående som den kan bli.… men la det være sagt en gang til: dette var korets kveld."

Guiseppe Verdis Missa da Requiem er et av de store korverkene som Oslo-Filharmonien har fremført en rekke ganger, senest i april 2019. Verket krever et stort kor, et stort orkester og fire solister, og alle som medvirker og lytter til verket får en mektig musikalsk opplevelse. Dette er også et verk der vi ofte har invitert inn gjestende kor, som Cæciliaforeningen, Akademisk korforening, Solistkoret,eller skolekor fra musikklinjer på videregående skoler. En særlig stor opplevelse var det å synge sammen med det profesjonelle Riga-koret fra Latvia i 1986, et samarbeid som daværende sjefdirigent i Oslo-Filharmonien Mariss Jansons ivret for.


Se og hør Oslo-Filharmoniens fremføring av Verdis Missa da Requiem fra 2013, med Jukka-Pekka Saraste som dirigent for det hele. https://www.youtube.com/watch?v=b2mwAgFcPv8


Her er minnet fra tidligere kormedlem Roar Nilsen da han under innstudering av verket i 2001 så tilbake på tiden da han som fersk korist høsten 1998 innstuderte og fremførte Verdis Requiem, den gang under Mariss Jansons’ musikalske ledelse:


”Ved innøvingen av nytt konsertprogram er det gjerne slik at mange i koret har sunget verket før, og ofte mer enn én gang også. Uttrykk som “i 1974 sang vi denne delen mye raskere” høres i hvert fall imponerende ut for oss andre som føler oss som Bambi på glattisen i kampen med nye notebilder.


Utpå høsten for vel tre år siden stilte jeg på min aller første OFK-øvelse, og koret var, den gang som i disse dager, allerede godt igang med forberedelsene til Verdis Requiem. For å si det som det var: Første øvelse ga ingen overdreven lykkefølelse. Med tykt og ukjent notehefte i hånden kom beskjeden: “Vi sitter mixed idag!”. Inneklemt blant svært engasjerte alter og sopraner var det liten støtte å finne i Sanctus-satsen. Utfordringen var faktisk å klare å bla om i takt med resten av gjengen, og det ble det lite egenprodusert tenorlyd av. Og ennå var det hele tre uker igjen til konserten …


Da var det bare å gå til angrep. Frenetisk hjemmeøving og intens lytting til nyinnkjøpt CD gjorde at musikken etter hvert festet seg. Likevel, korøvelsene ga stadig nye overraskelser - også for de rundt meg. Min gamle fiolinlærer hadde en tese om at det ikke var så galt å spille feil - bare det ble gjort med stor overbevisning. I ettertid har det vist seg at denne tesen nok var tiltenkt solistisk opptreden og ikke korsang. På konsertdagen var heldigvis det meste på plass, og det var mektig for en fersking å oppleve orkester og kor på dette nivået fra deltagersiden. Det å få gåsehud mens man selv synger, slik det skjedde i åpningstaktene av messen, var en helt ny og frisk opplevelse.


Og omsider er det blitt min tur til å åpne et kjent notehefte. Samtidig som det er lettere å øve inn et verk man har sunget før, øker også ambisjonene – ønsket om å få det enda bedre til enn forrige gang. Det håper jeg aldri å bli for “rutinert” til.”


Historien om Verdis Requiem begynte med et lite skritt i gal retning. Året var 1873, dagen 22. mai. Verdi var en stor beundrer av Alessandro Manzoni, den store italienske poet og romanforfatter; de hadde møtt hverandre i 1868. Manzoni var på besøk i kirken San Fedele, på vei ut snublet han i trappen, falt og døde på stedet. Han ble 88 år gammel.


Mindre enn 14 dager senere fortalte Verdi til sin venn og forlegger, Guilio Ricordi, at han ville skrive et Requiem til minne om poeten. På dette tidspunkt var han selv 60 år, og den viktigste operakomponist i Italia. De fleste av hans store operaer var allerede skrevet; kun Othello og Falstaff skulle komme senere. Verdis annonsering vakte oppsikt i musikkretser; forventningene var store med tanke på et religiøsmusikalsk mesterverk.


Deler av Requiem var allerede komponert. I november 1868 var en annen stor italiener død; Rossini. Verdi hadde foreslått å memorere hans død med en Requiemmesse, hvor alle ledende italienske komponister skulle bidra med en sats hver; han selv skulle besørge sluttsatsen ”Libera me”. Messen skulle fremføres i San Petronio-kirken i Bologna, byen som Rossini hadde vært mest knyttet til. Alle delene var komponert og klar i god tid, men oppførelsen fant likevel aldri sted. I 1871, ifm. avduking av en byste av Rossini i La Scala i Milano, var det snakk om å forsøke på nytt. Heller ikke denne gangen ble det gjennomført; vurderingen var at verket fremsto for gammeldags(!) Alberto Mazzucato, medlem av komiteen som hadde konkludert slik, og direktør i Milanokonservatoriet, lot seg likevel bevege til å skrive brev til Verdi hvor han roste dennes bidrag i høye toner. Verdi repliserte at han nesten følte seg overtalt til å komplettere Requiemmessen på egen hånd


Alessandro Manzonis død fikk Verdi til å sette denne tanken ut i livet. 25. juni 1873 reiste han til Paris sammen med sin kone; her startet han arbeidet. 10. april 1874 var han ferdig og uroppførelsen fant sted i San Marco-kirken i Milano 22. mai. Mottakelsen var strålende og Requiem erobret etter hvert Europa; 15 oppførelser i Paris 1874-75, 4 i Wien og 3 i London. I Italia ble verket så populært at det mange ganger ble fremført uten komponistens samtykke; noen ganger av militære band eller i arrangement for fire pianoer. Entusiasmen var generelt stor; Brahms var av den mening at: ”Kun et geni kunne ha skrevet et slikt verk”; mange delte hans oppfatning. Noen var litt mindre overstrømmende; Hans von Bülow, den store dirigenten, kalte det ”en opera i himmelsk drakt”. Wagner nøyde seg med at ”det er bedre å ikke si noenting”, da han hadde hørt verket første gang. Han om det.


Og det er absolutt sant at Verdis Requiem har mye opera i seg. Likevel styrker dette aspektet, i gode fremføringer, verkets kraft. Verdi var ikke en ortodoks katolikk, snarere en kristen agnostiker, kanskje til og med nesten en ikke-troende. Hans seneste komposisjoner beskjeftiget seg mye med kromatikk og besynderlige harmoniske skifter. I Requiem røper disse trekkene, etter manges oppfatning, en klar mening: Tvil. Mange fredelige passasjer i verket berører denne tvilen, men det hele ender likevel - nesten - uten en eneste sky på himmelen, for å si det på den måten. Denne tvilen, som eksisterte i Verdis halvtroende sjel, fremstår nærmest som en mørk blomst i hans siste religiøse verk, Te Deum, for dobbeltkor og orkester (senest fremført av OFK i Einsiedeln klosterkirke i Sveits 2003, under ledelse av Nello Santi). Der ender det hele med setningen: ”In te, Domini, speravi; non confundar in aeternum”, eller: ”Til deg, Herre, har mitt håp stått; ikke gjør meg til skamme”.


Blant alle Verdis verk er kanskje Requiem det mest fortettede; musikkteoretikere mener det også er et av hans mest kompliserte. I hvert fall blant de vakreste, uten tvil...

Orffs Carmina Burana

Ida Habbestad i Aftenposten 8/11-2012: «I Norge har korene langt fra samme vilkår som orkestrene. En konsert som dette er nødt til å finne sted på to nivåer, hvor den ene grupperingen er profesjonell og den andre består av amatører. Når det er sagt, er det gøy å høre hvordan Oslo- Filharmoniens kor stadig løfter seg. Både Orff og Poulenc byr på krevende parti, med melodier som ikke er opplagte.... Koret overbeviste med intensitet i Carmina burana, mens stemmegruppenes homogene solistiske partier imponerte i Gloria.»

Benjamin Britten og War Requiem

Benjamin Brittens storslagne verk War Requiem er fremført av Oslo-Filharmonien tre ganger: Første gang 24.-25. november 1977 med Miltiades Caridis som dirigent, andre gang 25.-26. mars 1999 med Gary Bertini som dirigent, og sist 21.-22. oktober 2010 med Juanjo Mena som dirigent.


Tidligere kormedlem Keith Price sang som guttesopran War Requiem under Benjamin Brittens ledelse. Under innstuderingen av verket i 2010 delte han sine minner fra dengang med oss andre i OFK:


“Første gang jeg sang noe av Britten, var det som en 12 år gammel korgutt i et lokalt kirkekor. Det jeg husker var at vi syntes at musikken var vanskelig, i hvert fall i forhold til det vi var mer vant til – middelaldermusikk av Gibbons, Tallis, Byrd o.a. Likevel vil jeg for min egen del si at jeg ble fenget av hans musikk uten at jeg (som den tolvåringen jeg var) tenkte særlig mer over det.


Første gang jeg sang War Requiem var i 1963, og da var Britten dirigent for kammerorkesteret. Solistene var Galina Visjnevskaja, Dietrich Fischer-Dieskau og Peter Pears. Jeg tror Guilini var hoveddirigent. Det var i Royal Albert Hall i London, og guttekoret sang fra øverste «promenade-område» (galleri) høyt over orkesteret (High up in the Gods). Det hele ble ekstra spennende fordi ensemblets plassering i denne store salen krevde ikke mindre enn tre dirigenter som helst skulle være koordinerte!


Jeg husker at det var en fantastisk stemning for oss oppe på galleriet. Vi hadde så lite å synge, men opplevde allikevel hele verket som utrolig spennende p.g.a. den noe uvante kombinasjonen av dikt og vanlig Requiem-tekst.


Jeg opplevde å synge under Britten flere ganger. I det berømte Wandsworth School Choir, ble vi invitert at Britten til å delta i den årlige Aldeburgh-festivalen opptil flere ganger. Han dirigerte selv ved flere anledninger, og her lærte vi ham å kjenne, til en viss grad. Det jeg husker er at han hadde et varmt og vennlig vesen. Han var tålmodig, åpen og blottet for primadonnafakter. Faktisk virket det som om han trivdes med å arbeide sammen med oss unge «musikere». Jeg tror det var gjennom hans anbefaling at vi senere ble invitert til å synge War Requiem i Amsterdam under Bernard Haitink.


Vi fikk et nært forhold til Britten, ikke minst på grunn av hans avslappede stil, og det at han gjerne kom ned til oss guttene for å forklare ting i notene, og det sier mye om hans forhold til koret som han takket ja til å være den høye beskytter for. Han brukte koret både i konsertsammenheng og til fjernsynsproduksjoner, b.a. av hans barneopera The Golden Vanity.


Spesielt husker jeg at han i forbindelse med at han skulle dirigere oss på en konsert under en Aldeburgh-festival inviterte hele koret hjem til seg til «åpent hus» (og tennisbane!). Dette var selvsagt stor stas for oss guttene.


Tilbake til selve verket War Requiem. Jeg har vært så heldig å få synge dette verket også her i Oslo med Filharmoniske kor, og føler at jeg kjenner verket rimelig godt. Jeg opplever diktene og musikken som så typisk engelske, nesten som soldatsanger – i skarp kontrast til den latinske kirkemusikalske teksten. Jeg synes denne vekselvirkningen forsterker budskapet om krigens forferdelse og ødeleggelse. Særlig fordi diktene ble skrevet av Wilfred Owen som selv var offiser i den engelske hæren, og måtte bøte med livet kort tid før første verdenskrigs slutt i 1918.


War Requiem var et bestillingsverk til gjenåpningen av katedralen i Coventry i 1962. Denne katedralen ble bombet under 2. verdenskrig. Det hører til historien at Galina Visjnevskaja ble nektet utreisetillatelse til nettopp denne begivenheten av de sovjetiske myndigheter, som følge av at gjenreisningsarbeidet ble støttet av den vesttyske stat. Dette kunne, av en eller annen grunn, russerne ikke akseptere.


Det ble derfor først i 1963 at den opprinnelige tenkte oppsetningen, med en russisk sopran, en tysk baryton og en engelsk tenor kunne bli gjennomført.


Benjamin Britten ble regnet som en pasifist med en meget sterk aversjon mot krig. Jeg føler at det ligger mye ironi i dette verket, da det nettopp skildrer krigens meningsløshet. En ironi som blir meget synlig opp mot det faktum at Storbritannia tradisjonelt sett ofte, og med rette, er blitt ansett som en krigersk nasjon.


Selv etter to verdenskriger, Korea-krigen, Vietnam-krigen og en hel del lokale kriger, har verden tilsynelatende ennå ikke fullt ut forstått hva som ligger i Brittens budskap.”


Under innstuderingen av verket i 1999 ble dirigenten Gary Bertini intervjuet av korets internavis Cantabile. På spørsmål om han kjente Benjamin Britten, svarte han:


Jeg traff Britten for første gang på 60-tallet hjemme hos ham i Aldeburgh. Jeg vil ikke si at jeg kjente ham godt – jeg var for ung og sjenert. Men jeg var der mange ganger. Han var en meget tilbaketrukket person, varm men innadvendt. Jeg hørte ham spille kammermusikk og 4-hendig klaver. Han var en meget god pianist.


Hvilket forhold har du til Brittens musikk?


Jeg har en dyp kjærlighet til og respekt for hans musikk. Jeg har dirigert de fleste av hans vokale verker, med unntak av Cantata misericordium, War Requiem mange ganger. Jeg forsøker å komme tilbake til dette verket hvert annet eller tredje år. Musikk – i likhet med mennesker – tåler aldringsprosessen mer eller mindre godt. Det har vist seg at Brittens musikk tåler tidens tann meget godt. Du vet, det var ikke alle som var begeistret da verket kom på 60-tallet. Av den tidens modernister ble han betraktet som gammeldags og konservativ. Men selv om jeg også var dypt engasjert i moderne musikk, elsket jeg verket fra første stund. Jeg har senere møtt mange som var kritiske den gangen, som nå sier at de forstår og respekterer verket.


Man oppdager stadig nye ting. Britten hadde en dyp følelse og forståelse for litteratur. Årsaken til at verket griper oss, er Brittens utvalg av tekster fra to forskjellige verdener som hele tiden kaster lys på hverandre. Det som slår meg spesielt er: i dette verket må messen betraktes som et tilleggselement til diktene og ikke omvendt. Det er som om man leser diktene og i bakgrunnen – et annet sted – foregår en gammel seremoni. Vidunderlig!”


Som Keith Price skriver ovenfor, ble War Requiem skrevet for en spesiell anledning, nemlig gjeninnvielsen av Coventry Cathedral, som ble bombet av tysk Luftwaffe 14. november 1940. Katedralen hadde stått der siden den ble gjenoppbygget i 1373. Arkitekt for gjenoppbyggingen var Sir Basil Spence, som valgte å la skallet av den gamle katedralen stå – både som et ”Fugl Fønix”-symbol, men også for å minne om krigens lidelser.


War Requiem var ikke ment fra Brittens side å være en pro-britisk glorifisering av britiske soldater, men et offentlig uttrykk for hans antikrigsholdning; B. var pasifist hele livet. Det faktum at B. faktisk skrev verket med tanke på 3 spesielle solister – en tysk baryton (Dietrich Fischer-Dieskau), en russisk sopran (Galina Vishnevkaya) og en britisk tenor (Peter Pears) – understreker at han hadde mer enn det engelske folkets tap og lidelser i tankene; et symbol for viktigheten av forsoning.


Britten skrev til Fischer-Dieskau – sitert i Humphrey Carpenters bok fra 1992 ”Benjamin Britten: A Biography” - 16. februar 1961 (da han inviterte ham til å ta del i verdenspremieren 30. mai 1962): "Please forgive me for writing to such a busy man as yourself.... Coventry Cathedral, like so many wonderful buildings in Europe, was destroyed in the last war.... [F]or the reconsecration of the new building... I have been asked to write a new work... I think [it] will be one of my most important works. It is a full-scale Requiem Mass for chorus and orchestra (in memory of those of all nations who died in the last war), and I am interspersing the Latin text with many poems of a great English poet, Wilfred Owen, who was killed in the First World War. These magnificent poems, full of the hate of destruction, are a kind of commentary on the Mass; they are, of course, in English. These poems will be set for tenor and baritone, with an accompaniment of chamber orchestra, placed in the middle of the other forces. They will need singing with the utmost beauty, intensity and sincerity...."


Etter at Britten hørte Galina Vishnevskaya synge i Aldeburgh senere det året, la han til deler også for sopran. Siden hun ikke(!) kunne synge engelske tekster, var han utspekulert nok til å gi henne avsnitt kun på latin. På premieren ble det likevel slik at Vishnekaya ikke kunne stille (Sovjet trakk hennes utreisetillatelse tilbake); hun ble derfor erstattet av Heather Harper, som lærte sitt parti på 10 dager. 8 måneder senere fikk Vishnekaya anledning (Sovjet-PR?) til å delta på plateinnspilling i England – den ”legendariske” med London Symphony Orchestra, Britten selv som dirigent og solistene Fischer-Dieskau og Pears.


Britten dediserte verket til fire britiske venner som alle hadde deltatt i 1. verdenskrig:


  • Roger Burney, Sub-Lieutenant, Royal Naval Volunteer Reserve

  • Piers Dunkerley, Captain, Royal Marines

  • David Gill, Ordinary Seaman, Royal Navy

  • Michael Halliday, Lieutenant, Royal New Zealand Volunteer Reserve


Teksten til War Requiem er den “tradisjonelle” messen for de døde på latin, men innimellom er ni dikt av Wilfred Owen plassert. Dette er ikke lettbent og lettlest poesi, men tildels ganske kraftig stoff med tema fra krigens absurde, fryktelige hverdag og følger.


På tittelbladet til War Requiem, siterer Britten Owen:



"My subject is War, and the pity of War.


The Poetry is in the pity…


All a poet can do today is warn."

Øystein Fevang – intonasjonen inntok koret!

Øystein Fevang begynte som kordirigent høsten 2006, og han har ved korets 100-årsjubileum arbeidet 15 år i koret. Det har gitt stabilitet og vekst. Hans stamina og kompromissløshet når det gjelder intonasjon har løftet korets kvalitet i mange henseender.


Øysteins store kontaktnett innen kulturlivet har gitt Oslo Filharmoniske Kor mange spennende oppgaver også utenfor Oslo-Filharmoniens konserttilbud. Ett av høydepunktene i så måte er deltagelse på Norsk Militær Tattoo i Oslo Spektrum annethvert år.


Med Øystein ved roret har a cappella-konserter og egne turnéer i inn- og utland blitt en fast del av korets aktiviteter. Koret har bl.a. besøkt Budapest (2009), St. Petersburg (2013), York (2015), Betlehem (2016) og Krakow (2019). Dessuten Tønsberg (2007), Lillehammer (2012), Nidarosdomen (2015), Drammen og Kongsberg (2016) og Røros (2018).


I jubileumssesongen går turen til Vilnius i Estland.


Andre minneverdige begivenheter som kan nevnes er Verdis Requiem (dir. Jukka-Pekka Saraste) som ble streamet live 22. mars 2013 på over 40 norske kinoer. I januar samme år figurerte 20 av herrene som “Rock stars” i Kaizers Orchestras avskjedskonsert “Violetta, Violetta” i Den norske opera, sammen med KORK (og Kaizers, selvfølgelig!), dirigert av Erlend Skomvoll. Det var 6 totalt utsolgte hus, hvor gulvet gynget, nesten bokstavelig talt, under taktfast allsang fra hard core fans!


Et av Europas ledende kor erobrer Zurich/Einsiedeln

Etter flere fantastiske samarbeid med Maestro Nello Santi i Oslo konserthus med produksjonene Verdis “Requiem”, Verdis opera “Louisa Miller” og Verdis “Quattro Pezzi Sacri” ble Oslo Filharmoniske Kor og vår dirigent Tore Erik Mohn invitert til å komme til Sveits, besøke Zürich Opera, og delta i en stor veldedighetskonsert i katedralen i Einsiedeln. Alle kostnader dekket, intet mindre. På programmet; Verdis “Quattro Pezzi Sacri”.


En minneverdig helg er tilbrakt i den europeiske kulturens vugge, i verdensbyens Zürich, i suset av den store Maestro, i ekstase over denne overveldende invitasjonen til å synge på en veldedighetskonsert i en stor katedral som ingen hadde hørt om, men hvor Zürich Operas kor ikke var blitt engasjert, men heller dette store koret fra Norge. Da invitasjonen kom så lurte vi jo litt, og regnet litt på det, - hvor mye kostet det dem egentlig å få oss nedover? Og hvordan kunne det lønne seg? Også til en veldedighetskonsert – skal man ikke tjene mest mulig penger på slike ting? Men vi forstod det da vi kom ned. Vi, altså Oslo Filharmoniske Kor, er jo et av Europas ledende kor! Det var i alle fall det sesongprogrammet for Zürich Opera påstod. Vi kjente litt etter og fant ut at jo, vi er nok det – et av Europas ledende kor. En tittel som med stor entusiasme ble flettet inn i omtrent alle beskjeder, alle taler og alle gode historier som ble fortalt i løpet av denne strålende helgen (og vi kan legge til at selv mange år etter dukker den fortsatt opp i en og annen sammenheng – medfulgt av et stort smil). Til slutt var vi hjernevasket nok til å uten blygsel stå der ranke i ryggen bak kormappene i den mektige katedralen i Einsiedeln; OFK - et av Europas ledende kor. Klar for å levere tidenes Quattro Pezzi Sacri av Verdi.


Og hva ble skrevet om konserten vår etterpå? Vi fikk store ovasjoner i Roman Kühnes anmeldelse i Einsiedler Anzeiger (vår oversettelse fra tysk).En konsert på toppnivåAllerede i det firstemte Ave Maria, sunget a capella av det hundremanns store Oslo Filharmoniske Kor, fikk vi et innblikk i en verden vi ikke ante fantes. Det utfoldet seg en sfærisk musikk, komponert over den korte tonerekken dess-e-fiss-giss-aiss-b, der melodien ble båret fra bass til alt, for så en kvart tone høyere å bli overtatt av tenorene som elegant gir den videre til sopranene, og slik skaper et crescendo, der sol lik torden langsomt smyger seg innpå en, tårner seg opp i en spenning som sprenger alle grenser, for deretter å forsvinne fredelig i det fjerne i en pianissimo C, den mest europeiske av alle europeiske toner, og ved det spenne en bue tilbake til begynnelsen.


Et perfekt kor Oslo Filharmoniske Kor bidro i stor grad til denne vibrerende musikken, og selv mesterdirigent Nello Santi kunne ikke ha ønsket seg mer. Til og med da volumet var på sitt høyeste i siste sats (Sanctus) og orkesteret til dels forsvant ut av lydbildet, var det en flott balanse i klangen, et fargespill i lydbildet og en klarhet i uttalen som vanskelig lar seg beskrive. De lave områdene var helt fantastiske, som et mikrokosmos av akustiske bølger, og med en varme som må ha fått hjertene til selv de mest blaserte lyttere på bakerste benk til å slå fortere.


Alle fire satser viser hvordan Verdi vendte seg mot den italienske renessanse. Dette kom hos ham særlig til syne i en hommage til hans forbilde Giovanni Pieruigi da Palestrina (16. århundre), ved at han innførte dennes polyfoni og stemmeføringskunst, som i datiden virket svært umoderne. Fremfor alt den siste, veldig satsen (Te Deum) begynte med en rolig enstemmig koral der «Sanctis» jubelen brøt inn med en sanglig og orkestral kraft som kunne få en til å frykte for de nyrestaurerte stukkmaleriene, alt mens Santi gjennom lange dramaturgiske pauser og lot den storartede klosterakustikken få virke, før det påfølgende det orkestersuset desto sartere hyllet sansene inn i dis.


Alt var klart for tidenes konsert, men akk, for en nedtur den startet med! En hel tone for lavt faktisk! Det er vel den tonen vi vil huske best. Det involverte en utpekt klarinettist, og vi lærte alle at en B på klarinetten er ikke det samme som en B i natura, for koret startet opp første sats, a capella og i god tro - men en tone for lavt. Men herrene i et av Europas ledende kor justerte seg opp – mesterlig håndtert i et «Sa-anctus» med en innlagt sekund-stigning. Verdi får unnskylde oss denne lille omskrivingen, gjort med så stor overbevisning at selv ikke kveldens anmelder merket seg denne.


Denne opplevelsen ble en av mange som er smeltet inn i korets dna. Sammen med minnene om en fantastisk og fullsatt katedral, der billettene visstnok kostet over 1000 NOK pr stykk. Men også et varmt møte med sveitsiske vakre landskap, en spennende hovedstad, solid husmannskost, stoooore ølflasker, og et begeistret publikum. Og for tid tilbrakt sammen med Nello Santi kan vi gjerne reise langt av sted, særlig når vi kan komme hjem igjen utropt som et av Europas ledende kor. For en opplevelse, for en tur, og for en Maestro (RIP – Nello Santi gikk ut av tiden 6. februar 2020).

Fra Kimer i klokker til Pärts Te Deum

I Oslo Filharmoniske Kor møtes sangerne til fast øvelse hver mandag, uke etter uke, år etter år. De har alle ulik bakgrunn og kommer fra ulike yrker, de er lærere, leger, trailersjåfører, tannleger, ingeniører, journalister, jurister, datakonsulenter … Felles for dem alle er kjærligheten til musikken, og de fleste har fra barndommen av hatt musikk som hobby; i korps, ved pianokrakken, i strykeorkestre. I 1999 skrev kormedlem Ragnhild Magnussen om sin vei til musikken og hvordan den til slutt ledet henne til Oslo Filharmoniske Kor, hvor hun var aktiv sanger i 40 år:


Det første jeg husker om musikk? Tidlig søndag morgen. Ro over huset. Far spilte Eccosaisen. Lykken var fullkommen. Spill mer. Så en dag bebudet det 10-årige barnet: Jeg vil lære å spille piano. Mor sa nei. Trassigpompen sang annenstemmen i klassens kor på Kimer I klokker.


Iherdig øving i heimen på pianoet når hun trodde seg alene. Venstrehånden behersket etter en stund annenstemmen. Så var det samkjøringen med høyre hånda. Husk nå: Begynn på den hvite tangenten rett over nøkkelhullet. Så den store dagen, etter middagen, ved kaffen. Ante mor og far noe? Debuten var en suksess.


Snart etter bar det avsted til spillelærerinnen, Ruth Wessel Nielsen, i Oscarsgate en iskald januardag. Det har aldri vært en kaldere vinter enn den i 1942. Fru Wessel Nielsen frøs også. Hun satt på en hagekrakk med ullteppe rundt seg. Under stolen stod en elektrisk varmeovn på for fullt. Og så malte hun rare bilder. Fru Wessel Nielsen var en storartet pedagog. Ingen Lisa gikk til skolen for naturtalentet. Rett på Chopins valser. Fingerøvelsene kom naturlig inn. Tolkingen av de sorte prikkene med stilker plassert på de 5 linjene ga også ny erfaring. Tempi og følelsene ble dirigert at fru Wessel Nielsen. På elevoppvisningene var barnet som regel en av de siste på programmet. Å sitte der og vente på tur var et mareritt. Sommerfuglene gjorde saltomortaler. Kvalmen steg i halsen. Senere avanserte tenåringen etter mye øving til å fremføre 1. sats av Haydns klaverkonsert. Fru Wessel Nielsen på det andre flygelet. Grenseløs applaus.


Fru Wessel Nielsen så som sitt mål å gi oss en musikalsk oppdragelse. Under krigen gikk man ikke på offentlige konserter. Vi ble isteden halt med på huskonserter og til Konservatoriets elevaftener. Mye lærte vi ved det.


Etter freden i 1945 kom skolegangen i orden igjen. Hittil hadde vi holdt til på forskjellige steder i byen, tyskerne hadde jo okkupert skolebygningen. På Nissens Pikeskole var det orden. Der startet Ingeborg Kindem skolekoret. Ingeborg startet også Speiderkoret. 14-åringen ble med i begge korene. Ingeborg var det store forbildet. Men så dro Ingeborg på Fullbright-stipend til Amerika og 16-åringen var knust av sorg og korene lagt ned.


Igjen gikk det noen år. Så startet Arnold Johnstad koret på Kunst- og håndverkskolen i 1949. Dette var gøy. Vi dro til Lillehammer og hadde konsert i kirken der. Vi hadde med en ung farmasistudent som solist, hun het Ingrid Bjoner. Vi spådde henne en stor fremtid som sanger. I 1951 dro koret til London med Brann V og hadde konsert i Sjømannskirken. I London kjøpte vi notene til Bachs Messe i h-moll. På båten hjem startet de første øvelser for dem ikke var sjøsyke. Våren 1952 fremførte vi deler av messen i Trefoldighetskirken, med et sammensatt orkester og solister fra Konservatoriet. Denne fremførelsen er vel en av de største lykkestundene i den unge tegnestudentens liv. Så fikk Arnold sitt Fullbright-stipend og så dro han til Amerika. Det gikk 16 år uten sang og spill.


Høsten 1968 averterte Oslo Filharmoniske kor etter stemmer. Man skulle fremføre H-mollmessen. Minner fra 1952 strømmet på. Det ble holdt familieråd. Kan mor være borte 2 kvelder i uken? Den gang var det prøver mandager og tirsdager. Flertallet stemte ja. Så bar det opp alle trappene til loftet i 5. etg., til Oscar Raaums studio for prøvesang. Naturtalentet hadde innøvd Der ånder en tindrende sommerluft. Den ble fremført. Det gikk godt. 5. september 1968 ble hun innskrevet i korets matrikkel med nummeret 995. Hun ble plassert på 2. sopran-gruppen, ved siden av Grete. Confiteor i Messen var en nøtt. Sammen med Grete kom den til slutt på plass. Og så kom konserten!


Etterpå feiret hele familie; ektefelle, barn og foreldre med stor middag på Blom. Slik startet det store koreventyret med OFK. Og musikkdannelsen, de tallrike gleder og opplevelser. Første gang med Brahms var en utfordring. Den hele tiden skiftende harmoniseringen. Vanskelig, men etter hvert kom tonebildet inn. Brahms åpnet for tonespråket til Mahler. Etter Mahler fulgte Stravinskij. Og Honegger. Det gikk, det også. Verdis Requiem og Beethovens 9. ble som nasjonalsanger, dem kan vi utenat, det samme med Beethovens Missa Solemnis, Mozarts Requiem og Brahms Requiem og en rekke andre store, sentrale korverk.


Det holdt ikke lenger med å være et naturtalent, det ble nødvendig med sangundervisning i tillegg. Og notekurs. Orkester og kor flyttet fra Aulaen hvor vi hadde 6 fremførelser av en produksjon, til Konserthuset med to fremføringer, et fremskritt for alle aktørene og musikklivet. Og alle de forskjellige store dirigenter og solister som vi har opplevd! Hvem har stått hjertet nærmest? Det må være dirigenten Miltiades Caridis. Og så reiste vi: til Nadderudhallen, til Athen, til Royal Albert Hall, til Mercatorhalle i Duisburg, til Trondheim, Riga, Leningrad, Stockholm og mange andre steder. Vi spilte inn plater. Og vi dro på seminarer. I dag har hun som ikke lenger er et naturtalent stått på podiet i konsertsammenheng 281 ganger. Den gang i Oscar Raaums studio i 1968 spurte han: Har du tenkt å slutte eller fortsette etter h-mollmessen? Kanskje fortsette dersom jeg liker meg, var svaret han fikk. Tenke det! Hva innbiller hun seg? Det er hittil blitt et fantastisk OFK-liv i 30 år.


[og det ble 10 år til …]

Tore Erik Mohn – med uttrykk og innlevelse

Tore Erik Mohn ble korets faste dirigent i 1998 etter tre år som assistent under Stefan Sköld fra 1995. Han prøvedirigerte for en ny periode 26. oktober 1998 og var engasjert fast frem til juni 2005.


Et høydepunkt under Tore Erik var korets tur til Trondheim i 1998 med fremføringen av Rachmaninovs Vesper i Nidarosdomen, hvor han selv dirigerte. Men det er veldig mye annet å minnes også - f.eks. Brahms’ “Ein Deutsches Requiem” i 1998 (dir. Gary Bertini), Brittens “War Requiem” i 1999 (dir. Gary Bertini), Bachs “Messe i h-moll” i 2000 (dir. Herbert Böck) og - ikke minst - Verdis “Requiem” (dir. Nello Santi. Koret fikk et spesielt forhold til Maestro Santi, og det var nok gjensidig, for i oktober 2003 ble koret invitert (med alt betalt!) til Einsiedeln klosterkirke i Zürich, Sveits for en uforglemmelig fremføring av Verdis “4 Pezzi Sacri”, som koret hadde gjort i Oslo med ham i november 2002.


Her er Tore Eriks hilsen til koret.




Mitt første møte med Oslo Filharmoniske Kor var Salmesymfonien av Stravinskij dirigert av Mariss Jansons. Det ble kjærlighet ved første blikk.



Dette var i februar 1995. Jeg studerte korledelse hos Stefan Sköld på den tiden og ble spurt om å være kordirigent-vikar på dette prosjektet. Kombinasjonen av Stravinskijs særegne tonespråk, Mariss´ innlevelse på grensen til desperasjon og klangen av Filharmoniens kor og orkester gjorde uutslettelig inntrykk på meg. Heldigvis fikk jeg anledning til å fordype meg i det filharmoniske formatet de kommende årene. Det ble en periode jeg både er svært stolt av og dypt takknemlig for.



Høydepunktet var jo ofte første møtet med konsertdirigenten. Etter at vi hadde øvd i uker og måneder var det «lämna över». Søndag eller mandag kveld kom den store orkesterdirigent med aura fra konserthusene på kontinentet. Han (i 99% av tilfellene) lyttet intenst til oss, ga tilbakemelding på arbeidet vi hadde gjort og instruerte og inspirerte. Litt som å gå opp til eksamen. Ofte gikk det svært bra. Igjen står Mariss Jansons personlighet og dype innlevelse for meg med de sterkeste minnene. Opplevelsen av at ting løftet seg enda et par hakk etter at vi hadde krystet ut alt vi trodde vi hadde.



Frem til jeg begynte i OFK hadde mitt fokus vært på kortere stykker og småskalaproduksjoner. Nå fikk jeg anledning til å dykke ned i de store verkene. Etterhvert kom Verdis Requiem, Brahms Ein Deutsches Requiem og Brittens War Requiem med mer. Mye død, men alltid en musikalsk fest. Og apropos fest, sjelden var det vel mer liv enn når vi fikk besøk av Nello Santi. Dårlig i engelsk, men briljant på det meste annet. Tok oss alle med storm når han entret Lille sal med sitt entourage. Og at begeistringen var gjensidig fikk vi bevis for da han inviterte oss til Einsiedeln for å synge Verdis Quattro Pezzi Sacri i den store katedralen. Uforglemmelig opplevelse.


Og så var det så flott at Nello Santi i beste operatradisjon kalte Trond Lindheim for maestro. Han var jo virkelig det for både meg og oss.



Samarbeidet med Trond var, og er, en av grunnpilarene for det daglige arbeidet i koret. Tronds allsidighet; leser kompliserte notebilder rett fra bladet, sterk musikalsk innlevelse, kan ta de fleste låter på gehøret (som er absolutt forøvrig) og ikke minst hans helt særegne personlighet gjør at bare Trond er Trond.


Det er vi jo alle, helt særegne personligheter altså. Det er mange sangere med i OFK, og alle har sin helt egne personlighet og stemme. Det dirigenten prøver på er å få alt dette til å dra i samme retning og skape følelser av gylne øyeblikk sammen. Noen ganger får vi det til helt maksimalt (o jubel), andre ganger; ikke så mye. Men vi er alltid sammen om det. Litt som i et ekteskap kanskje, bortsett fra at det er det ikke. Det er mer som en stafett. Du gjør ditt aller beste når du har stafettpinnen og så leverer du den videre. Jeg har alltid følt meg som en del av laget med OFK, og gjør det fremdeles. Er derfor svært takknemlig for anledningen som bød seg i desember 2016. Det var planlagt tur til Palestina. Øystein måtte kaste inn håndkleet og spurte om jeg kunne steppe inn. Det ble et herlig gjensyn og gjenhør. Fantastiske konserter i Jerusalem og ikke minst fødselskirken i Betlehem. Der samarbeidet vi med et lokalt barnekor hvor majoriteten var muslimer. Her viste OFK seg fra sin beste side med profesjonell standard på musiseringen i kombinasjon med varme og innlevelse på tvers av alder og livssyn. Det er slikt som gir fornyet tro på musikkens kraft og evne til å endre verden til det bedre.


Kjære Oslo filharmoniske kor, nåværende og tidligere sangere, dirigenter og repetitører:



Gratulerer med 100-årsdagen!

En 2. tenors bekjennelser

Lars Joar Solheim er en nestor i Oslo Filharmoniske Kor, med fartstid helt tilbake til forrige århundre, nærmere bestemt august 1995. Det betyr at han har mer enn 25 år hvilende på sine skuldre. Han var i en årrekke stemmefører for sine elskede tenorer og er fortsatt aktiv sanger - og altså: som 2. tenor!




Det er ikke enkelt å være tenor. Det er på ingen måte enklere å være 2. tenor. I det følgende vil jeg beskrive tilværelsen som 2. tenor i OFK, som altså generelt sett ikke er noe spesielt å trakte etter, med mindre man da er «nerd» eller har tilbøyeligheter i retning av selvpining/pisking.


For de av dere som er med i kor av kunstneriske og musikalske grunner - når dere for eksempel hører på opptak av Matteuspasjonen, Mozarts Requiem, Beethovens 9ende eller en annen musikalsk perle, hender det at dere tenker at «ah ... det var en fantastisk 2. tenor passasje», «for noen fantastiske 2. tenorer»? Skjer det? Med unntak av vår kordirigent Øystein Fevang, vil jeg tørre å hevde at akkurat dét kun er for spesielt interesserte.


Kanskje - om du selv er 2. tenor og intenst forsøker å lytte innimellom alt skrålet fra sopranene - klarer du i korte øyeblikk å høre din egen stemme, og da fordi du vet nøyaktig hva du skal høre etter. Men bare da. Det er ikke til å komme fra at 2. tenorene ikke var det første Gud tenkte på da han holdt på som verst på dag 6. Som kjent ble jentene skapt av et ribbein. 2. tenorene er langt nede i beinhierarkiet. Kanskje var det bare stigbøylen igjen til å skape oss? Men tross alt ble vi skapt, og det er da noe. Tenk på alt det ikke var bein igjen til!


Innen tenorklassen har vi også 1. tenorer, og dét er med all respekt noe helt annet. Om man hører en tenorstemme i et kor kan du banne på at det er en 1. tenor. De har ofte en stemme som ligger tett på melodistemmen - noe de vet å utnytte til det fulle. Folk liker melodistemmen og nynner gjerne med. Selv små barn klarer jo å synge melodistemmen, så det høstes lette poeng der i gården. Ikke bare flyter de på enkle melodiøse linjer som selvsagt legges merke til i lydbildet, men de plasserer seg også rent fysisk konsekvent på raden foran. Alltid. Som om det er den naturligste ting i verden. Greit nok at det er bak altene, men det er tross alt foran 2. tenorene. Er det rart at folk lurer på om vi i det hele tatt har 2. tenorer i koret? Det er jo ren flaks (eller uflaks) om noen ser oss bak disse kremtenorene som ofte har en tendens til å være 1.95 på strømpelesten. Og hører oss er det jo uansett ingen som gjør. Kanskje er det like greit, for vi sliter med å se dirigenten baki der og har derfor en stygg tendens til gynge sidelengs i motfase av en 1. tenor for å få et glimt av dirigenten. Det må jo se helt kokko ut for de som er interessert i estetikk, men heldigvis er vi som sagt både usynlige og uhørlige, så her trengs det ikke bekymres nevneverdig over hverken det ene eller det andre.


Da kan det være like så greit å bruke tiden på noe annet. Et godt alternativ er å se på jentene. Det kan du jo gjøre når du allikevel står baki der. Som 2. tenor er det som sagt ikke mange gode grunner til å begynne i kor, men at man er 2. tenor vet man jo strengt tatt ikke før man har vært gjennom dirigentens granskning og nitidige vurdering av stemmen. So bad luck.


Men - så var det jentene da, selve redningen og for kanskje flere enn meg omtrent eneste grunn til å holde ut mandag etter mandag med terping på riktig uttale av eldre kreolsk gresk ortodoks tekst som selvsagt uttales noe mer mot «oaû» enn nyere gresk ortodoks som da er feil. Og dette lenge før noen av oss skjønner så mye som et kvidder av noe som helst og notene har minst seks kryss og noen b’er som ikke affiserer repetitør Trond Lindheim det minste der han durer i vei og spiller alle tonene i orkesterpartituret uten en eneste feil. UTEN EN ENESTE FEIL! Og i riktig tempo som ikke så sjelden avslører at terpingen på riktig posisjonering av tungen i munnens hulrom for å få en korrekt uttale av vokalen [ôË] ikke er fysisk mulig innenfor den tilgjengelige tiden og at faktisk hele passasjen som er terpet på tre mandager på rad i virkeligheten faktisk går så raskt at publikum uansett ville hatt store problemer med å skille den ene lyden fra den andre om de hadde villet aldri så mye, samtidig som orkesteret viser seg å være besifret med tre f-er (forte fortissimo) som er jævlig sterkt og vi kunne faktisk sunget «Titten Tei andre von Drei» uten at noen ville hevet et øyenbryn (med et mulig unntak for Ketil Bjørnstad).


Er det rart at en 2. tenor fortaper seg i lange lyser lokker og nyvasket hår som lett inviterende beveger seg sakte, som i en slow motion reklamefilm for en eller annen balsam som kommer med de herligste lukter, kanskje Timotei, Vindelvei og kanskje et hint av parfyme? Eh .. parfyme !! Lukter du parfyme er du garantert ikke på korøvelse. Jeg vet ikke om noe som er mer forbudt enn parfyme i koret. Kanskje det at man kunne komme til å dra til av full hals i en tutti pause, men selv det er langt innafor versus parfyme og følges gjerne av en tørrvittig kommentar fra Øystein Fevang i retning av at «det er bedre å drite seg ut enn å dø av forstoppelse» eller noe slikt. Men alt til sin tid – den som drar til på sopranenes sted i 2. vers av Nystedts “Immortal Bach” lever ytterst farlig. Ytterst farlig. Uansett. Just say.


Men nok om det. Det er vel kanskje ikke bare meg som hang rundt TenSing koret i oppveksten? Med en jenteandel på 97% og samtlige i kategori 8 -10 som sang «Glory Halleluja» med en livsglede som tok pusten fra en kvisete bolleklipp, var dette som en uimotståelig honningkrukke. Problemet var bare at honningkrukken var stengt med 100 hengelåser og det var knapt noen som kastet så mye som et blikk på andre enn Gud selv: Dirigenten! Så ja – jeg har et anstrengt, i hvert fall blandet, forhold til dirigenter. Det gir seg liksom selv. Full oppmerksomhet hele tiden fra alle jentene i koret - samtidig. Han kunne si hva som helst og det hele ble etterfulgt av fnis og latter. Utrolig… og det underlige er at dette mønsteret henger igjen til langt opp i geriatrisk avdeling – selv korets æresmedlemmer blir lette i stemmen og svinser ekstra på svansen når korets Dirigent er fysisk i nærheten. Vi andre kan i slike sammenhenger bare gi opp å få til en normal samtale. Oppmerksomheten er helt andre steder. Ikke så rent lite irriterende må jeg si, men lite å gjøre med. Det er nesten så det er genetisk. En nedarvet egenskap gjennom utallige generasjoner syngende korister der Dirigentens posisjon og status er urokkelig.


Men – det finnes noen knep, noen strategier som kan virke. Man kan eksempelvis begynne å kle seg som Dirigenten, etterligne dialekten og utseende i den hensikt å ligne mest mulig slik at noen jenter tar feil av deg og dirigenten. Et annet alternativ er å selv bli dirigent. Et lavterskeltilbud kunne kanskje vært å dirigere små grupper på OFKs årlige høstseminar på Sundvollen. Som regel er dette for min del mindre treffsikkert da jeg er 2. tenor og i så fall skulle ha dirigert en gruppe tenorer, som – misforstå meg rett – er mindre interessant. Og ikke har jeg keyboard heller, og når sant skal sies bør en dirigent kunne spille f- nøkkel. Dette er en strategi som andre tenorer kunne hatt, og sikkert har, stor glede av.


Min strategi er det jeg kaller «Mengde-strategien» eller «Pure Volume of Masses» eller også «The Big Numbers Theorem». Den bygger på en ren kynisk vurdering av Dirigentens kapasitet og at denne er omvendt proporsjonal med korets størrelse; jo større kor jo vanskeligere blir det for Dirigenten å holde grepet om alle. Jeg valgte meg derfor Norges største kor. At dette også skulle vise seg å være Norges beste kor, og ja – kanskje «Einer der beste Chorus des Europas», som det vitterlig sto svart på hvitt i en ledende lokalavis i sveitsiske Einsiedeln, er jo en ren bonus!


Men også en stor glede. Jeg må innrømme at det ikke bare er på grunn av jentene i koret at jeg synger i Oslo Filharmoniske Kor. Det er også den fantastiske musikken jeg får være med å innstudere sammen med dyktige sangere, en av Norges beste kordirigenter og en repetitør nesten ikke av denne verden. For én ting er å gå på konsert og høre en fremførelse. Noe helt annet er å jobbe med musikken, forstå nyansene, tolkningsmulighetene og bli kjent med musikken over tid. Selv om det til tider kan være slitsomt med terping på detaljer, viser det seg gang på gang at det gir resultater. At det gir selvtillit og trygghet. Hva er vel bedre enn å kunne verket, kunne se og følge dirigenten og bare synge? Akkurat denne gleden deler jeg med mange og mange har fått gleden av å oppleve dette helt siden koret ble startet for 100 år siden.


Så - hjertelig takk for at jeg får være med på alle disse opplevelsene, alle konsertene med Oslo Filharmonien, egne A cappella konserter, alle turneene og ikke minst det sosiale miljøet i koret med alle tradisjonene og de hyggelige folka. Mange er blitt mine venner for livet. Hilsen en 2. tenor på bakre rad.

Oslo Filharmoniske kor. Lars Joar Solheim står i bakre rad, nr. 3 fra venstre. Foto © Per Balch-Barth.

Åpningsseremonien til OL på Lillehammer

Oslo Filharmoniske Kor har bidratt på flere nasjonale kulturarrangementer. Allerede i 1952 spilte Oslo Filharmoniske Orkester og kor inn OL-hymnen til OL i Oslo, og i 1994 deltok OFK på åpningsseremonien på Lillehammer med Arne Nordheims Venit Rex og kongesangen Gud sign vår konge god.


Til åpningsseremonien var begge musikkstykker spilt inn på forhånd. Venit Rex ble tatt opp i NRKs studio på Marienlyst og kongesangen ble hentet fra korets a cappella-plate “Norge mitt Norge” fra 1991. Koret skulle ha på seg bunader, og var blant deltakerne som marsjerte inn på arenaen helt i begynnelsen av seremonien. Vi oppdaget under generalprøven to dager før selve åpningsdagen, at våre innslag kom drøye 20 minutter inn i programmet, og at vi derfor måtte stå musestille rett opp og ned inntil det var vår tur - i 18 kuldegrader! Det var godt å ha tykke lag med ull under bunaden da. På selve dagen var det bare 12 kuldegrader, og alt gikk fint. Logistikken var upåklagelig - vi gikk ut fra stadion like etter at vår opptreden var over, og ble ledet direkte inn i busser som kjørte oss hjem til Oslo. Vi var hjemme i hus før kronprins Haakon fikk tent ilden!


Du kan se hele åpningsseremonien her på nrk.no, og OFK synger under og like etter kongefamiliens ankomst:


Åpningsseremonien på Lillehammer 1994

Stefan Sköld - aldri har koret vært større

Stefan Sköld startet som vikardirigent våren 1990; hans første korøvelse var 8. januar. Han ble fast tilsatt fra høsten samme år.


Det fulgte definitivt et nytt løft for koret med Stefans inntreden. Antall sangere passerte 100 i løpet av hans periode som dirigent. Han introduserte raskt og ganske systematisk a capella sang som trening bl.a. for intonasjon. Noe vi fikk et ganske håndfast bevis på i form av en CD-innspilling allerede i 1991: “Norge, mitt Norge”. Her figurerer en ganske annerledes neddempet, og gripende, versjon av “Ja, vi elsker” - det måtte altså en svenske til! Men han fikk kritikk for den, selvfølgelig!


Det spilles fra platen på NRK årvisst, nå sist i mai 2021 i programmene “Ring inn musikken” og “Rebus”. Men aldri “Ja, vil elsker”...


Det ble mange minnerike begivenheter med Stefan, men vi overlater til ham selv å fortelle om noen av dem nedenfor i hans 100-årshilsen til koret. Pluss endel andre innsiktsfulle kommentarer som er ganske typiske for hans musikalske energi og klokskap.


Stefan ble utnevnt til Æreskommandør i korets orden, “Den gyldne Strube” i 1996 og han avsluttet sin periode med OFK på seminaret på Sundvollen 22.-24. august 1997.


Her er Stefans hilsen til koret:



Teoretiskt borde inte en humla kunna flyga men hon flyger väldigt bra!


Ett problem för en professionell symfoniorkester är att skapa kvalitativ balans mellan det instrumentala och vokala musicerandet. Verk för orkester och kör är en otroligt rik repertoar som ingen orkesterinstitution kan undvika. Därför strävar orkesterinstitutionerna med att bygga sin egen kör, sitt eget vokalmusicerande tillsammans med symfoniorkestern.


Men det nordiska symfoniska musiklivet är inte byggd på motsvarande sätt som andra västliga länder med professionella vokalensembler eller körer. Operahusen däremot har sin egen professionella operakör som inte bara sjunger utan också spelar teater som en viktig del i dramaturgin och operaverkets framdrift.


Oslo Filharmoniske Orkester (OFO) och dess administration har insett och därför prioriterat utvecklingen av Oslo Filharmoniske Kor men också – under vissa decennier – sett behovet av en mindre vokalensemble som kan ansvara för vår tids musik i ett mer kammarmusikaliskt perspektiv.


Under Trond Okkelmo sin ledning av OFO ombad han mig starta Filharmoniens Kammerkor som lade huvudvikten på ny norsk musik och blev en frekvent gäst och företrädare för institutionen Oslofilharmonien vid festivalerna Ultima och Festspillene i Bergen bl.a. tillsammans med mindre ensembler från OFO.



Dessa två vokala kropparna – OFK med 125 medlemmar och FKK med sina 32 medlemmar – levde ett utvecklande liv tillsammans med undertecknad som sin gemensamma dirigent. Många produktioner i samarbete men också tydligt separerade för att stärka respektive grupps självständighet och egenvärde.


Det unika med att samla ett stort kollektiv bestående av brinnande entusiaster med stort intresse och god förmåga att sjunga är att det kan bli otroligt god kvalitet. Kvalitetsbegreppet kan mätas på många sätt; en professionell sångare/instrumentalmusiker håller både högsta möjliga kvalitet men får också betalt. En välutvecklad körsångare, som har sjungandet som sin hobby, kan nå relativt sett en hög nivå på sitt musicerande men utan betalning.


Rösten är det enda instrument som vi bär inne i vår egen kropp, alla andra instrument är utanför kroppen. Att sjunga gör vi alla från det vi är riktigt små och den vokala traditionen är ett starkt och naturligt uttryck som alla kan, även om alla testas för att vara med i OFK. Kanske det är en av orsakerna till att vissa körer håller ”professionell nivå” trots att de är ”amatörer”?


Humlans kropp är stor och vingarna små. Det verkar inte möjligt att den kan flyga – men det gör hon. Och hon flyger bra!


Att samla över 100 sångare i en kör för att matcha en av nordens mest framträdande symfoniorkester kan ibland verka som en utopi. Kan denna humla verkligen flyga? Ja, hon kan flyga och hon flyger riktigt bra!


Som i allt musicerande är det ett samspel mellan kropp och själ och hårt slit med massor med övning. Skillnaden mellan en ”amatörkör” och en professionell orkester är att körsångarna måste börja ett par steg lägre ner på utvecklingsskalan än en orkestermusiker. Vi måste först lära oss noterna, rätt rytm, sedan kommer intonation, balans, uttryck, artikulation etc. medan orkestermusiker – när de samlas tutti – slipper de första stegen och kan direkt börja jobba med balans, intonation, frasering, dynamik, uttryck, artikulation etc. Därför behöver en kör en längre startsträcka/inlärningstid.


När man sjunger har man ytterligare en konstform som stärker motivationen, nämligen texten, poesin. Det är också en viktig bidragande orsak till att en ökad förståelse av texten ger styrka i uttrycket. Där har det vokala ett försteg före det instrumentala… kanske?


Nog med kulturpolitiska infallsvinklar, men det ger en slags förklaringsmodell av varför det faktiskt är möjligt att balansera en professionell symfoniorkester med en kör som har sjungandet som hobby. Och man jobbar lika hårt som en professionell instrumentalmusiker trots att man inte har den utbildning och erfarenhet som dem.


Humlan flyger och OFK sjunger och sjunger. I hundra år har de deltagit i att skapa musikaliska upplevelser för de som kommer till Konserthuset i Oslo. Gratulerer!


Några korn av våra gemensamma upplevelser



Penderecki´s Requiem


Vi skulle få äran och glädjen av att delta i uppförandet av Penderecki´s Requiem. Efter många och tuffa repetitioner började vi inse att vi kanske kommer att klara det. Det var bara en sats som både OFK-sångarna och jag ansåg vara i det närmaste omöjlig att sjunga. Tempoangivelsen i partituret var extremt snabbt och jag bedömde att inte ens Radiokören i Stockholm (professionellt musikutbildade) skulle klara detta.


Vi skapade en utformning av den snabba satsen som låg någorlunda nära sanningen men i ett betydligt långsammare tempo.


Konserten skulle dirigeras av kompositören själv, Maestro Penderecki. Söndagen före konsertuken anlände Penderecki för att delta i vårt helgseminar. Timmarna innan Maestro skulle glida in genom dörrarna i Lille Sal försökte vi spekulera i vilken sats han kommer att starta med. Sannolikheten att han startar mitt i mässan är liten, och ännu mindre att han börjar med den ”djävulska” satsen.


En strålande glad Penderecki anlände och startade prøven efter en kort prat med mig. Och han startade med den snabba satsen! 125 sångare inklusive körledaren fick panik. Vi gjorde så gott vi kunde, men fick nog inte med alla löpningarna i den förfärliga koloraturen som varje stämma hade.


När satsen var över sa Penderecki: ”Strålande! Bravo! Den här satsen går egentligen inte att sjunga men Ni gjorde det strålande!”


Humlan flög!


”Norge, mitt Norge”


Plateopptak av Norges mest älskade och sjungna sånger inklusive Nasjonalsangen.


1991 i Riis Kirke hade vi en stark gemensam upplevelse. Vi skulle sticka ut näsan och spela in de sånger som alla i Norge kan, inklusive ”Ja, vi elsker dette landet”.


Vi hade en härlig och stressande vecka och resultatet blev väldigt bra.


Några veckor senare skulle jag delta i en direktsändning i Radio där de skulle spela några sånger från vår inspelning. De avslutade med att spela ”Ja, vi elsker”. Direkt efter frågade journalisten vad jag menade med att tolka den norska nationalsången på det viset. Därefter spelade hon upp en inspelning som var gjord av en kör som jag tror heter Sjømannskoret (?).


”Så är vi vana att höra och sjunga vår nationalsång”.



Jag fick gå i försvarsställning och försökte berätta om mina bevekelsegrunder för vår tolkning, att jag inte är uppflaskad med den sången och därför följer partituret. Jag blev kyligt avtackad för att jag ställde upp på intervjun.


Andra viktiga händelser


Att få vara en del av en verksamhet som har som uppgift att skapa så god musikalisk upplevelse som möjligt, tillsammans med härligt dedikerade människor, i en professionellt driven miljö av fantastiska medarbetare i OFOs administration tillsammans med musikerna i en symfoniorkester på världsnivå, det är en gåva och skapar givetvis en massa spännande och härliga upplevelser.


Vi har återinvigt de restaurerade slussarna i Telemark – vem har sjungit för en sluss?


Vi skulle uppföra Mozarts Requiem under ledning av en israelisk dirigent. Tillsammans med styrelsen i OFK bestämde vi att studera in Requiet med ”barockartikulation” efter en dialog med orkesterns programkomité och gästdirigenten.


Jag har haft glädjen att göra flera produktioner med Concentus Musicus (ensemble som specialiserat sig på att spela äldre musik på autentiska instrument med autentisk artikulation) när jag var sångare i Radiokören i Stockholm. Det var en lärorik period. Dessutom har jag spelat in Mozarts Requiem på skiva. Därför kände jag mig trygg på att ge Requiet en artikulation och ett uttryck som stämde med Mozarts tid.


Instuderingen var en härlig period och vi gladde oss till dirigentens ankomst. Nu var det var dags för ”överlämnandet”. OFK, dirigenten och vår fantastiska pianist Trond Lindheim var på plats.


Efter att dirigenten hört några satser bestämde han sig för att göra om hela vår instudering/artikulation/frasering. Han gjorde om instuderingen som om Requiet var ett romantiskt verk.


Detta var nog min största besvikelse under perioden som ledare för OFK. Konserterna blev relativt mediokra, men kvar satt en känsla av meningslöshet. Inte ta för många individuella initiativ…


Genomgången och inspelningarna i 1993 av Griegs samlade korverk var en spännande utmaning. Med hjälp av OFK, FKK & Gli Scapoli, Kjell Magnus Sandve och Per Vollestad fick vi på bästa sett dokumenterat de flesta av Griegs kormusikk i samband med Grieg-Jubileet. Det blev verkligen fina inspelningar som finns dokumenterat på en skivinspelning.


Men det som är vackert det är att samlas för musikaliska internat tillsammans med Oslo Filharmoniske Kor; Den värmen som omger ett internat med OFK är påtaglig. Ändå är det öva, öva och öva på den repertoar vi står inför den kommande säsongen. Medlemmarna i OFK skapar en otrolig gemenskap där vi alla inkluderas.


Personligen har jag fått så många mycket nära vänner genom vårt gemensamma arbete.



Sångarna i OFK betalar sin medverkan med tid, engagemang och ibland med konkreta pengar för att sjunga tillsammans – ett socialt kapital som är oersättligt!


Gratulerar med 100 års Dagen OFK!



Med kärlek från Stefan



Stefan Sköld


Emeritus:


  • Lärare i dirigering vid Kungliga Musikhögskolan i Stockholm

  • Körledare i S:t Jacobs Kyrka

  • Dirigent för Mikis Theodorakis

  • Førsteamanuensis ved Norges Musikkhøgskole

  • Kormester OFO

  • Kormester ved DNO&Balett

  • Direktör för Helsingborgs Symfoniorkester & Konserthus

  • Teaterchef & Direktör för Malmö Opera

  • Opera & Programsjef ved Trondheim Symfoniorkester

  • Direktør för Kristiansand Symfoniorkester

  • Kapelchef för Det Kongelige Kapel ved Det Kongelige Opera i København

Erik Westberg – en kordireksjonens mester

Erik Westberg kom med ungdommelig entusiasme til koret i 1987. Han førte videre arven fra Eric Ericsson, som han hadde studert kordireksjon hos i Stockholm, der utvikling av korklangen sto sentralt.


En særlig minneverdig konsert under Erik Westberg var for mange av koristene William Waltons “Belshazzar's Feast” i 1989, dirigert av Vernon Handley. Et fyrverkeri av et verk som koret vokste på!


Mats Nilsson var vikar-dirigent for Erik fra høsten 1989. Oslo-Filharmonien spilte inn Gustav Mahlers Symfoni nr. 2 i 1989 og Riga-koret sang sammen med Oslo Filharmoniske Kor, alt under ledelse av Mariss Jansons. Innspillingen ble belønnet med Spellemannprisen for beste klassiske plate 1990.


Erik Westbergs hilsen til koret:



Bästa OFK


Innan repetitionen med Oslo Filharmoniske Kor, satt jag i rummet bredvid, förberedd som inför ett 100-meterslopp. Detta hade jag längtat efter under hela veckan! Exakt på minuten öppnade jag dörren och kunde starta. Det var fantastiskt – att få arbeta med en stor kör, i ett professionellt sammanhang – jag var en lycklig dirigent!


Jag hade förmånen att vara dirigent för Oslo Filharmoniske Kor 1987-1989. För mig personligen var perioden med kören mycket utvecklande. Det var första gången som jag var kormästare – jag hade ansvar för att skapa förutsättningar för de bästa musikaliska samarbeten med orkestern som var känd som en av Europas främsta.


Det fanns en smittande musikalisk körglädje i OFK och en strävan att utvecklas. Med värme tänker jag på ordförande James Brown som med sin klangfulla andrabasstämma liksom bar kören som vore han en stadig oljeplattform.


Dirigenten Rafael Frübeck de Burgos gav tummen upp till kören efter framförandet av Mahlers 3 Symfoni ”Very well done – They are so much better” – en kort kommentar som jag än i dag bär med mig med stolthet. Andra dirigenter som gav starka intryck var bland andra Vernon Handley och Richard Hickox i verk som Belshazzar’s Feast och A Child of Our Time.


Jag känner stor tacksamhet till OFK, för sångarnas hängivna arbete och till alla dem som arbetade bakom kulisserna.


Hatten av och ett rungade jubilosograttis för Oslo Filharmoniska Kor!


Erik Westberg

Tur til Riga - Grieg, Schubert og wienerschnitzel

I årene 1986-1990 sang Oslo Filharmoniske Kor sammen med det latviske Statlige akademiske kor, Riga-koret, ved flere anledninger. Samarbeidet kom i stand etter initiativ fra Oslo-Filharmoniens sjefdirigent Mariss Jansons, selv oppvokst i Riga. Ved to anledninger, i 1986 og 1989, besøkte Riga-koret Oslo. Første gang fremførte Oslo-Filharmonien Verdis Requiem, og andre gangen Mahlers symfoni nr. 2. Sistnevnte ble også spilt inn på plate, utgitt i 1990, som vant en Spellemannspris for beste klassiske innspilling.


To ganger reiste OFK utenlands for å synge sammen med Riga-koret, første gang i 1987 til Riga, andre gang i 1990 til daværende Leningrad, der begge korene igjen sang Mahlers symfoni nr. 2 sammen med Leningrad Symfoniorkester, ledet av Mariss Jansons.


Kormedlem Bjørn Vadholm begynte i koret omtrent samtidig med at dette samarbeidet kom istand. Han forteller her om sin inntreden i koret og om inntrykkene fra reisen til Riga i 1987:


For meg begynte denne turen allerede høsten 1986.


Etter oppussing av leilighet, meldte behovet for musisering med andre seg. Annonsen fra Oslo-Filharmonien på Aftenpostens forside om opptak til koret ble lest med interesse, og vips så var det prøvesang for Terje Kvam i Domkirken.


«Kirken den er et gammelt hus» ble avsunget, og dirigent Kvam, han var fornøyd. De praktiske vilkårene for opptak var imidlertid oppmøte på seminar på Sundvollen påfølgende helg, samt å avsette tid førstkommende sommer for turné til Riga, i daværende Sovjetunionen.


For en offisersønn lød tur til Sovjet nesten i overkant spennende, men etter et vellykket seminar føltes det å få muligheten til å reise på tur med den hyggelige gjengen helt trygt.


At det var andre tider den gang fikk vi et forvarsel om da vi oppførte Verdis Requiem sammen med Rigas Statlige akademiske kor i Oslo høsten 1986. Til festen i Lille sal etter konserten hadde festkomiteen pyntet bordene med latviske flagg. Maestro Janssons ble aldeles blek da han sjekket lokalet før konserten, og beordret umiddelbar fjerning av flaggene. Det var en gryende glasnost, men det fikk da være grenser.


Det skulle selvfølgelig benyttes fly til Riga, som den gang kun hadde en militær flyplass. Det gjorde at Aeroflot, som skulle fly oss over, benyttet jagerpiloter for å fly vår Tupolev til Riga. Det var i sannhet litt av et fly. Bagasjehyllene var byttet ut med nettinghyller, og det ristet og knaket. Jagerpilotene gjorde imidlertid jobben, og maken til stuplanding har jeg ikke opplevd, verken før eller siden. Men ned kom vi, og vi ble møtt av Riga-koret, med ordfører og TV på slep, utenfor flyplassen. Betagende vakker sang, så vakkert at Else Haug og Trond Halstein Moe, våre medbrakte solister, ble helt målløse. Og vi fikk den vakre nasjonalhymnen Put Venji som en favoritt i vår hjerter for alltid.


Vi ble innkvartert i, for anledningen, utflyttede boligblokker. Skikkelige bomaskiner, med god lufting langs gulvene og lakkert avispapir som baderomsbelegg. Noen av oss var så heldige at vi fikk «tårnsuiten» med særs god ventilasjon.


Vi skulle holde to konserter i løpet av uken i Riga. En a cappella-konsert i Universitetets aula, og en storslått konsert med det latviske symfoniorkester i Rigadomen, som den gang var avvigslet og ble benyttet som kulturhus og konsertsal.


I Universitetets aula la vi opp til et godt norsk og nordisk program med Griegs 4 salmer, Landkjenning og Bjørn Kruses bearbeiding av norske folkeviser som konsertens høydepunkter. Det var fullt hus, masse applaus, og en mengde rørende tilbakemeldinger, sammen med klemmer og blomster fra publikum . Vi fikk også veldig gode kritikker i Rigas presse. Det siteres fra avisen Cîna; «Aftenen i Universitetets Aula samlet en full sal av tilhørere. Vårt ellers så tilbakeholdne publikums applaus-storm vitnet om at gjestene var velkomne og at fremførelsen ble satt pris på».


I Rigadomen skulle Franz Schuberts Messe i Ess-dur framføres sammen med Rigas Statlige opera- og ballettorkester, samt organisten Tâlivaldis Deksnis. Dette oppførte vi med vårt eget orkester i Oslo domkirke høsten før vi reiste, slik at de aller fleste hadde dette under huden. Våre medbrakte solister, Else og Trond, var selvsagt med. I tillegg medvirket de lokale solistene Antra Bigaca og Alexander Pjaternov. Terje Kvam, eller Kvams som han het i Latvia, dirigerte begge konserter med stø hånd. Det ble en stor opplevelse for oss sangere og for et fulltallig publikum. Litt pussig var det at konserten hadde en halvtimes pause etter Credo-satsen, men det virket ikke som det la noen demper på publikums begeistring. For en nokså nybakt korsanger var det ganske overveldende med så mange håndtrykk og klemmer fra folk man absolutt ikke kjenner. Men moro var det. En skikkelig gåsehudopplevelse. Igjen siteres det fra avisen Cîna: «Korklangens mykhet og dens tilsynelatende letthet er prisverdige egenskaper hos dette koret». Noen av oss fikk også gaver i form av noter med sanger fra Riga.


Den øvrige tiden gikk med til øving og turistvirksomhet. Riga var - og er - en fabelaktig by med fine omgivelser. Vi ble busset rundt om i området og ble kjent med Jurmala, hvor det bades, og holdes korfestivaler med 3500 sangene i samme kor, på samme scene. Vi fikk med oss et storslagent folkemuseum hvor vi ble servert utrolige mengder grillmat av Riga-koret og utvekslet folkedanser. Og for ikke å forglemme et skjellsettende besøk på Salaspils konsentrasjonsleir, et gripende minnesmerke etter 2. verdenskrig. Dette gjorde et dypt inntrykk på oss alle.


Mye tid ble også brukt på omvisninger i Riga, og på byens mange markeder og platesjapper. De fleste hadde nok med seg en god overvekt med LP-plater (vinyl) på flyet hjem.


Det ble for meg starten på et langt korliv i OFK, hvor jeg har hatt det mye moro og truffet masse hyggelige folk, noen litt hyggeligere enn andre. Det har seg nemlig slik at Riga-turen medførte at Helga og jeg fortsatt er på «Rigatur» etter 33 år. Så får det heller være at hun startet i et annet kor i Oslo ved hjemkomst. Greit å synge i hvert sitt kor, tenker jeg.


Det ble definitivt en minneverdig tur med wienerschnitzel, eller Riga-schnitzel som den etter hvert ble døpt, og Selters til alle måltider og rosa Champagne hver kveld. Ikke minst var det spesielt med besøk bak jernteppet i en gryende glasnost, som skulle slå ut i full blomst kun 2 år etter, med murens fall. En hendelse Helga og jeg fikk med oss på TV etter en korøvelse i Son Servera på Mallorca, hvor vi bodde ett år, og sang i det lokale koret.

Terje Kvam – med trykk på notelesningen

Terje Kvam begynte i Oslo Filharmoniske Kor våren 1983, og første fremføring for koret under hans ledelse var jubileumskonserten i anledning kong Olavs 80 år. På repertoaret sto en urfremføring av Arne Nordheim, Venit Rex, som Nordheim kalte et “nabovarsel”; han flyttet selv inn i Grotten omtrent samtidig.


Terje arbeidet systematisk og grundig med korinnstuderingen. Hans ambisjon var ganske “nådeløs” når det gjaldt notelesing: “Syng det riktig første gangen”, var hans credo på øvelser. Det sa ganske mye om hvor listen ble lagt.


Blant høydepunkter med Terje Kvam kan nevnes Johann Sebastian Bachs Magnificat i 1984 Georg Friedrich Händels Salomo i 1985, der han selv dirigerte både kor og orkester på begge. Dessuten Guiseppe Verdis Requiem i 1986, som ble sunget sammen med Riga-koret under Mariss Jansons ledelse. OFK reiste på gjenvisitt til Riga i august 1987, og Terje dirigerte her et lokalt orkester sammen med OFK i Franz Schuberts Messe i Ess-dur i Riga Domkirke.


Oslo-Filharmoniens julekonserter ble regelmessig fremført fra denne perioden, og Terje har laget arrangementet til Deilig er jorden som fortsatt spilles som avslutning til julekonsertene. Koret ble i disse årene introduserte til mange tradisjonelle Christmas Carols i beste engelske tradisjon. Terje dirigerte selv deler av Oslo-Filharmoniens julekonserter i Konserthuset.

Da koret skulle legges ned - og gjenoppsto

En avisartikkel i VG våren 1982 om misnøye blant enkelte kormedlemmer, skapte uro innad i Filharmonisk Selskap. Orkesterkomiteen ønsket en avklaring fra korets styre om dette var offisielle synspunkter fra korets side. Korets daværende styre hadde vondt for å ta denne avisartikkelen på alvor, men la seg, etter den vurdering det selv gjorde, rimelig flat stilt overfor denne henstillingen fra orkesterkomitéen. Men - ikke flat nok, skulle det vise seg. Etter en måneds tids korrespondanse mellom orkesterkomiteen og korets styre, der også korets kvalitet ble tema, samt ytterligere avisoppslag, ble saken behandlet på Filharmonisk Selskaps styremøte 21. juni 1982. Koret var representert ved korstyrets formann.


I protokollen heter det blant annet: “Styret tok til etterretning at orkesterets representanter ga uttrykk for at orkesteret ikke kunne fortsette arbeidet med koret med den organisering koret i dag har. Representanten for koret ble anmodet om å meddele dette til koret.”


Det ble innkalt til ekstraordinær Generalforsamling i koret 24. august. Kormedlemmene ble bedt om å ta stilling til ett av følgende tre alternativer:


  1. Koret oppløses

  2. Koret opprettholdes med det nåværende styre

  3. Koret opprettholdes, men med nytt styre


Generalforsamlingen vedtok pkt. 3, som var ment som et kompromiss i den hensikt å bedre kommunikasjonen med orkesteret. Nytt styre ble valgt.


Det ulmet fortsatt noe utover høsten med ytterligere avisoppslag, men dialogen mellom kor og orkester var nok mer konstruktiv og saklig bak kulissene enn det kunne se ut som i media. Og snipp, snapp - 2. februar 1983 skriver Aftenposten under overskriften “Nytt Filharmoni-kor” at Oslo Filharmoniske Kor får ny dirigent. Oscar Raaum-epoken var over etter nesten to tiår - og Terje Kvam, kor-trollmannen fra Nordstrand kirkekor og Oslo Domkor - overtok. Etter prøvesang av alle kormedlemmene reiste et (delvis) nytt kor seg fra asken, og en ny gullalder var på gang…

Konserthuset inntas

“Man har i alle år stått og stått, så trangt at det ikke engang har vært plass til å besvime”, skrev korets formann, Arve Scheen, om Universitets Aula, Filharmoniens tilholdssted gjennom nesten 60 år.


Våren 1977 kunne det endelig holdes prøvekonsert for å teste det nye konserthusets akustikk og ventilasjonsforhold. Pistolskudd, røyk og senking av podiet sto på programmet. Filharmonisk kor møtte i kapper for å ta offisielle bilder, men sang av uforklarlige grunner ikke én tone. Det var nok en skjebnesvanger feil…


Torkil Baden skrev i Dagbladet 16. november 1976, i forbindelse med korets siste konsert i Universitetets aula, Beethovens “Missa Solemnis”, under ledelse av Okku Kamu:


“Når Filharmoniens prektige kor (instruert av Oscar Raaum), solistkvartett fra Operaen og filharmonikerne selv, til sammen nærmere 200, setter i for fullt, går man gjennom lydmuren i den altfor lille Aulaen. Nå er det bare fire måneder igjen til Konserthuset åpner, så forhåpentligvis var dette siste gang med oratorium i Aulaen.”


Men det ble fire travle måneder for korets del:


Vi gjestet Duisburg med “Missa Solemnis” 24. og 25. november, under ledelse av (og invitasjon fra) Miltiades Caridis. Og formatet var større enn hva vi var vant med: 5000 publikummere fordelt over to dager; helt fullt!


Og julekonsert - i Aulaen i desember - da vi var vel hjemme igjen; Honegger: “Julekantate”, igjen ledet av Okku Kamu. “Mottatt med varmt og langvarig bifall”, som Thoralf Norheim skrev i Aftenposten 17. desember.


Vår høyt elskede Miltiades Caridis hadde atter invitert oss med til NASOL-konsert. Først i Store Maihaugsal på Lillehammer 5. mars 1977 og så nok en gang i Aulaen 6. mars - og verket var Mahler: “Symfoni nr. 2”. Mange minner strømmet på for de som hadde vært med å synge verket i Herodes Atticus i Athen, i 1975, også med Caridis.


Også var vi innom finalen i Kontrapunkt med Sten Broman i februar, på Chateau Neuf. En interessant opplevelse, må vel være mest dekkende å si. Men gøy var det; også på farve-TV inn i de tusen hjem over det ganske land! Tegneren Hammarlund hadde følgende tekst i Dagbladet, 7 februar 1977: “Broman i burgunder i går kveld. Det må ha vært litt av et sjokk for Broman at alle jentene i Filharmoniskes kor har kjoler i makan stoff som dressen hans!”


Så - åpnet Oslo Konserthus 22. mars. Men - vi var ikke på før 11. og 12. mai; til gjengjeld med et verk med spilletid på drøyt to og en halv time, Haydn: “Årstidene”, uavkortet, under ledelse av Karsten Andersen.


Og det ble en blandet opplevelse, sett - og hørt, ikke minst - med korets øyne og ører. Nemlig nesten ikke hørt; det var uvant for oss å ikke få noe “hjelp” fra akustikken i lokalet, slik vi var vant med fra Aulaen. Vi følte oss veldig overlatt til oss selv, hver og én, avstanden til dirigenten var større, og vår egen lydstyrke mistet vi følelsen av.


Riktignok skrev Reimar Riefling i VG at “til å begynne med overdøvet det massive koret (det mestret ellers sine partier strålende) mye av finessene i orkestret, men det bedret seg etter hvert.”


Finn Arnestad i Vårt Land og Harald Herresthal i Aftenposten hadde også kritiske kommentarer - og spørsmål - overfor det akustiske, både for kor og orkester. Harald Herrestahl skrev: “Korsatsene var … en fryd å høre, og årsaken var ikke minst å finne i den heldige plasseringen av koret rundt orkestret på begge sider. På baksiden har akustikken vist seg å være mer lunefull”.


Det skulle ikke bli siste gang med akustiske utfordringer i Oslo Konserthus, men enn så lenge var vi uvitende om dét...

Et! Resurrexit! En korsangers reise til det uoppnåelige

Tom-Erik Falla er én av nestorene i Oslo Filharmoniske Kors “moderne” tid. Hans karriere strekker seg over 37 år og alle de store kordirigentene; helt fra Oscar Raaum på 1970-tallet til Øystein Fevang i dagens kor. Han har også vært en kontinuerlig og drivende kraft i korets orden, Den Gyldne Strube (grunnlagt i 1926), hvor han hatt posisjonen som Herold fra 1995 - og han har den fremdeles!


Nedenfor forteller han sin egen historie om hvordan opptakten og starten var - frem til fellesskapet med “det uoppnåelige”...


“Bli lys!”


Nei, det startet vel neppe med et Big Bang? Snarere som et pust, poco a poco - musikkinteressen altså. Et vagt minne; klokkeklar guttestemme, fire år, “Makt i de foldede hender” og en stolt bestefar i min fødeby Kragerø. I følge min mor sang jeg helt rent da jeg var litt over et år - nå ja…


Alt henger sammen med alt, som fru Gro Harlem Brundtland sa; En gammelkjæreste (veldig ung dén gangen!) hadde et år på Nansenskolen på Lillehammer og jeg var på besøk der, rett som det var. Så også i februar 1975. Hun og jeg var derfor tilstede på Maihaugen da Norske Amatør Symfoniorkestres (NASOL) vinterkurs hadde sin avslutning.


Under overskriften “Overveldende på Maihaugen”, skrev avisen Dagningen: “Beethoven 9. symfoni med Filharmonisk Selskaps kor er vel den største musikkbegivenhet som har forekommet i Lillehammers snart 150-årige historie”. Og Lillehammer Tilskuer: “... aldri har store Maihaugsal, som var fylt til siste plass, sett en mere storstilet oppførelse”.


Hva husker jeg fra denne begivenheten nå i dag, 46 år senere. I hvert fall dette: Jeg ventet på koret - de var jo ikke på scenen?! Men så - foran siste sats - kom de; i lange rekker, kledd i sorte og vinrøde kapper. Et vakkert og nesten litt mystisk skue! Resten er litt skjult i hukommelsens tåke, men én tanke omtrent som så husker jeg underveis i musikken: Uoppnåelig!


Og, for tvilere på landsmoder Brundtlands tese, én begivenhet til. Tog hjem fra Lillehammer til Kongsberg krevde i “gamle dager” en spasertur fra gamle Oslo Ø, opp Karl Johans gate og videre til Oslo V. På veien passertes Norsk Musikforlag, må vite. Jeg visste ikke hva dét var, den gangen, men la merke til et stilig plateomslag utstilt i vinduet; Beethoven. Inn døren og handlet med en viss Kjell Hillveg (mon hvem det var; sto liksom en aura rundt mannen?) “Missa et-eller-annet; flott korverk”, sa herr Hillveg. “Men ikke for amatører, verken å fremføre eller å lytte til!”


Ikke det, nei…


I tidlig ungdom ble det noen år med trekkspill, hos selveste Arnt Haugen på Kongsberg, hvor jeg vokste opp. Jeg var visst et talent, men likte aldri trekkspillet mer enn måtelig. Heldigvis var det pianotrekkspill; det var jo piano jeg egentlig ville spille, men det hadde arbeiderklassefamilien ikke råd til, dessverre - hvilket talent mon gikk tapt? Men noter, dét lærte jeg - og det skulle vise seg å komme til nytte, senere…


En eldre fetter sørget for at mitt blikk - og øre - ble løftet mot The Beatles, før mine unge år strengt tatt var rede. Men skjebnen ble, og var, beseglet - dét var det ikke tvil om! Et lysglimt fra en skolefest i gymsalen i 7. klasse; en klassevenninnes eldre bror foredro med et lokalt band musikk som jeg aldri hadde hørt og ikke visste var mulig. Orgel, må vite, Hammond B3 - som ikke sa meg noen ting - den gang… Karelia suite av Jean Sibelius og Brandenburger konsert nr. 3 av Johann Sebastian Bach, hvem nå dét var? Det var et forklarelsens øyeblikk; dansemusikk, som vi i årene fremover litt foraktelig betegnet det, falmet for all fremtid der og da! Dagen etter kjøpte jeg, på anbefalning fra damen i platebutikken på Kongsberg, Toccata og fuge i d-moll fra denne samme Bach. Beatles holdt stand, men krympet - litt…


Visebølgen skylte over landet; jeg lærte å spille gitar (selvfølgelig) - de store svenske og de store norske, for det meste. Og i 1974 kom jeg med i Kongsberg Kantori, dirigert av den uoppslitelige kantor, organist og optimist Reidar Hauge (Glogerfestivalens far). Den seriøse debuten kom med Purcells “Te Deum”, oversatt til norsk. En liten solistlinje hadde jeg til og med! Verden - jeg var klar!


Jeg fortsatte i Kongsberg kantori (var med på Händels Halleluja; Messias hadde jeg hørt med Den norske Opera i Trefoldighetskirken - ja da!) og fullførte ingeniørutdannelse innenfor IT, eller EDB, som det het den gangen. Og så skulle det avtjenes 16 måneder med siviltjeneste. Tilfeldighetene (særlig!) førte meg til Rikshospitalet i Oslo og deres EDB-avdeling.


Planen var, selvfølgelig, å vende tilbake til Kongsberg etter siviltjenesten. Men selv om jobben var morsom og interessant (veldig morsom og veldig interessant), meldte tanken seg om muligheten for et kor - jeg var jo blitt ganske dreven! Og ett kor kjente jeg da litt til…


Jeg fant telefonnummeret og ringte til Filharmonisk Selskap! Er man ung (jeg var ennå ikke 22), så er det ens privilegium å ikke se begrensninger! Jo da, muligheten var til stede - jeg fikk nummeret til korets dirigent, Oscar Raaum, som bodde i Ullevålsveien (den visste jeg også hvor lå, nesten rett rundt hjørnet!) for å avtale tid for prøvesang. PRØVESANG!? Ja vel, noen rare følelser dukket opp i magen, men nå var det ingen vei tilbake - bære eller briste!


Hva jeg sang, kan jeg ikke huske, men herr Raaum mente jeg var en utmerket tenor! Jeg ble opptatt som aspirant - O’ lykke! Og øvelser to ganger pr. uke; stemmeøvelse mandag og fellesøvelse tirsdag (eller var det omvendt?) Klarere og mer rede mann enn meg kunne knapt tenkes!


Adresse for øvelsene var Universitetsgaten 20 - dét visste jeg også hvor var! Nå begynte tilfeldighetene å stå i kø, ja. Hvilken dato jeg startet husker jeg ikke; august noenting, var det vel? Men hva som møtte meg første øvelse, husker jeg - jeg fikk i hånden den største ansamling av noter jeg noen gang i mitt liv hadde sett; 119 sider! Og der var den - Beethoven. Missa Solemnis. Tilfeldig? Neppe…


Den høsten tok livet mitt en avgjørende vending. Valget var allerede tatt, selv om jeg ikke var helt klart over det - ennå.


Også skulle det øves - på et nivå og i en mengde jeg aldri tidligere hadde vært i nærheten av. Koret stilte også med noe ukers kurs i Prima Vista, sang etter noter. Dét var nytt for meg, lærerikt og noe å strekke seg etter! Og i en av Rikshospitalets avkroker, internt kalt for “Gummisalen”, fant jeg også et piano! Ikke aldeles nystemt, men vesentlig bedre enn ikke noe piano. I flere uker hadde jeg en runde på instrumentet omtrent hver eneste dag. “Arbeidsdagen” - jobb pluss øvelse - var sjelden under 12 timer om dagen. Som om dét kostet meg noe særlig? Ingenlunde!


Lærekurven var brattere enn noen jeg har opplevd verken før eller senere. “In gloria”-fugen (side 30), “Et vitam”-fugen (side 64) - bring it on! For ikke å glemme tenorenes solo-G-innsats på “Et resurrexit” (side 57). Dén kan skremme vannet av de fleste!


Slik begivenhetene hadde utviklet seg denne høsten var det vel ikke mer å forlange enn at den ene av konsertdagene, i Universitetets aula, falt på min fødselsdag, 12. november. Og 11. november. Orkesterprøvene i samme uke var, som mine første, en krevende seanse. Det var noe ganske annet enn klavérprøvene i Universitetsgaten. Den følelsen og opplevelsen har forresten aldri fortatt seg - selv om det ble mange hundre av dem, med årene…


Og så sto vi der da, det uoppnåelige koret og jeg(!), under Munchs sol - og ventet. På solistene - sopranen Frøydis Klausberger, alten Vessa Hanssen, tenoren Caj Ehrstedt og bassen Svein Carlsen. Og på Filharmoniens fantastiske dirigent, Okku Kamu!


Torkil Baden skrev i Dagbladet: “Filharmonien hadde forrige uke Beethovens Missa Solemnis på programmet, og det ble en overveldende opplevelse, av flere grunner. Først rent akustisk. Når Filharmoniens prektige kor (instruert av Oscar Raaum), solistkvartett fra Operaen og filharmonikerne selv, til sammen nærmere 200, setter i for fullt, går man gjennom lydmuren i den altfor lille Aulaen. Nå er det bare fire måneder igjen til Konserthuset åpner, så forhåpentligvis var dette siste gang med oratorium i Aulaen”.


Og Johan Kvandal i Aftenposten: “Filharmonisk Selskaps Kor imponerte på ny med praktfull klang og nitid dynamisk nyansering og likeverdige gode, friske stemmer i alle grupper. Oscar Raaum har ære av sitt ypperlige arbeide med sangerne”.


Finn Arnestad i VG: “Det var Filharmonisk Selskaps Kor som etter Oscar Raaums grundige og energiske instruksjon kunne vise sine aller beste egenskaper. En skjønn og edel klang med homogen og fast intonasjon og lett og grasiøs i den rytmiske presisjonen”.


Dette var min introduksjon til Filharmonisk Selskaps Kor, eller Oslo Filharmoniske Kor, som ble navnet på 1980-tallet. Det uoppnåelige koret var blitt mitt, mer enn noe annet - og forble det i 37 år, drøyt 550 konserter, et utall orkesterprøver og 10.000-vis av øvelsestimer. Koret har vært noe av det aller viktigste i livet mitt; jeg har aldri sett meg tilbake og aldri angret et sekund!


Og er det over? Nei, ikke egentlig, i hvert fall ikke helt; jeg følger fortsatt koret “mitt” med kjærlighet. Mest utenfra nå, selvfølgelig, men også litt på “innsiden”. Blant annet ved å få anledning til å skrive nærværende - et minne fra forgangen tid, men som formet mitt liv for alltid!


Og som det heter i min devise fra korets orden av 1926, Den Gyldne Strube: “Alltid konstruktivt til stede, sprer du smil og sangerglede!”


Ja - så sannelig - i all beskjedenhet!

Universitetet Aula 1977 Foto Ⓒ Oslo-Filharmonien

Mitt kor i livet

Ingen har hatt lengre fartstid i Oslo Filharmoniske Kor enn Kari Blyberg Stengle. Hun ble medlem 15. oktober 1967 og sluttet, som æresmedlem, 1. juli 2013. Det er – siger og skriver – 45 år; omtrent en umulighet i en institusjon som har en offisiell øvre "aldersgrense" på 55 år!


Nedenfor har Kari skrevet noen få ord om "Mitt kor i livet".



Oslo Filharmoniske Kor deltar hvert år på Oslo-Filharmoniens julekonserter. Kari Stengle er med på første rad, nr. 2 fra venstre.


Oslo Filharmoniske Kor har alltid, nesten bokstavelig talt, vært en del av livet mitt.


Min far (Bjarne Blyberg; medlem i 1939, og Herold i Den Gyldne Strube i en årrekke; red. kommentar) skulle stadig på korprøve; Filharmonisk Selskaps Kor, het det – den gangen! Jeg var også på mine egne korprøver i barne- og ungdomskor. Jeg så vel ikke umiddelbart noen sammenheng mellom disse, men etter artium i 1967 havnet jeg i "fars kor". En tante og en onkel hadde vært medlemmer tidligere; en fetter og hans kone sang etterhvert også i koret. Men det viktigste var at min kommende svigermor og svigerinne sang der og gjennom dem ble jeg kjent med han som med tid og stunder ble min mann! Da vi forlovet oss, ble også han (Hartmut Stengle, red. kommentar) medlem av koret. Det er ikke å overdrive å si at våre barn har mye å takke Oslo Filharmoniske kor for!


Jeg har ikke tall på hvor mange konserter jeg har sunget i løpet av 45 år. Det har vært en lang rekke av fantastiske musikalske opplevelser. Det er vanskelig å nevne noen enkelte, men de store korverkene har nok ligget mitt hjerte nærmest; Verdis Requiem, Bachs Matteuspasjon og Messe i H-moll, Mozarts Requiem, Beethovens Missa Solemnis – for bare å nevne noen av de åpenbare. Eller Das Buch mit sieben Siegeln av Franz Schmidt eller den lille perlen Locus Iste av Anton Bruckner. Eller musikk av Ola Gjeilo. Det er en uendelig rekke med musikalske høydepunkter.


Rekken av dirigenter og store personligheter er også svært lang - fra Øivind Fjeldstad, fantastiske oppføringer med Miltiades Caridis (som for alltid fikk en stor plass i hjertet mitt), Okku Kamu, Terje Kvam, Rafael Frühbeck de Burgos, Marc Soustrot, Nello Santi og Mariss Jansons, ikke minst.


En meget sentral del av korets virksomhet er selvsagt det som ligger forut for konsertene. Dyktige korinstruktører som tilfører kormedlemmene mer kunnskap om sangteknikk, om frasering, om pusteteknikk. For meg var det i mange år Oskar Raaum. Som ble etterfulgt av Terje Kvam, Stefan Skiøld og Tore Erik Mohn. Jeg er også veldig takknemlig for at jeg fikk synge under Øystein Fevangs ledelse i flere år. Både når det gjelder innstudering til Filharmoniens konserter, men ikke minst til korets egne prosjekter. Jeg følte at vi strakte oss og utviklet oss videre på veien til stadig å bli bedre.


Litt artig å tenke på at min datter i sin tid gikk på musikklinjen på Rud og sang i koret der, under ledelse av den samme Øystein Fevang ...


Noen korturer har det også blitt; for eksempel konsert (Rakhmaninov Vesper) i Nidarosdomen og Beethovens Missa Solemnis i Duisburg i Tyskland. Og en fantastisk opplevelse da vi i Ungarn sang den ungarske nasjonalsang (på ungarsk!) og folk reiste seg mens tårene rant.


Ikke minst er jeg takknemlig for at jeg fikk avslutte med flotte a capella-konserter i juni 2013; først i St. Petersburg og til slutt i Tempelplassen kirke i Helsinki. En fin avslutning på et langt og rikt korliv i Oslo Filharmoniske Kor.


Det sies at det skal trenes minst 10.000 timer for å bli god i noe. Målt på den måten ble jeg antagelig ganske god i løpet av 45 år; dét må være tillatt å håpe?


Det kjennes slik ...

Oslo Filharmoniske Kor deltar hvert år på Oslo-Filharmoniens julekonserter. Kari Stengle er med på første rad, nr. 2 fra venstre. Foto © Oslo-Filharmonien

Oskar Raaum – i korets historiske "gullalder"

Oskar Raaum ble ansatt som korets instruktør høsten 1965, etter å ha vært tilknyttet koret som sangpedagog siden høsten 1964. Han hadde et uovertruffent samarbeid med orkesterets sjefdirigent, Miltiades Caridis, på 1970-tallet. Denne perioden kan nok med rette betraktes som en “gullalder” i korets historie, med turnéer i inn- og utland (Athen, Duisburg; Tyskland).


Krevende storverk som Bachs Matteuspasjon og Messe i h-moll, Beethovens Missa solemnis og Verdis Requiem var nærmest som “standardrepertoar” å regne. Og ikke minst en fantastisk fremføring av Brittens War Requiem høsten 1977, dirigert av Miltiades Caridis i et flunkende nytt Oslo konserthus.


Det ble gjort en unik plateinnspilling i London i 1978; en komplett Peer Gynt-musikk hvor aldeles ukjente brokker var med for første gang i musikkhistorien. Per Dreier hadde gjort arkeologiarbeidet og ledet London Symphony Orchestra - og koret - i London, bl.a. i Royal Albert Hall.


Oskar ble Æreskommandør i korets orden, Den Gyldne Strube, i 1971. Han gikk av for aldersgrensen i mai 1983.


Æresmedlem Tom-Erik Falla har bladd i et minne fra et korseminar med Oskar og Johann Sebastian Bach, så langt tilbake som i 1979:




Treklanger og firklanger øves oppover og nedover. Støtten i mellomgulvet må opparbeides så vi er sikre på å treffe tonene nøyaktig når vi om et øyeblikk åpner partituret til Johann Sebastian Bachs store messe i h-moll. Den elendige tritonus, også kalt djevlespranget, volder litt bry. Er det ikke litt urenhet i altene?


Oskar Raaum, repetitøren, gir seg ikke: “Holder ikke, folkens! Teknikken må være i orden. Vi prøver en gang til!”


Og vi tar fatt på ny: A-a-e-i-o-å….. Etterhvert sitter det som det skal. Slik det pleier. Tross Alt. Vi har høstet suksesser med konserter både i inn- og utland. Elementær teknikk er et tilbakelagt studium for Filharmonisk Selskaps kor.


Bachs messe, et av musikklitteraturens mesterverk, står på korets repertoar, men det er en håndfull år siden vi har hatt det fremme. Samtlige sangere er spente på hvor rustent det er blitt i mellomtiden.


Heldigvis viser det seg ved første forsøk at passasjene sitter - Kyrie eleison runger ut i lokalet. Herre miskunne deg! Mesterens første del ble skrevet som en arbeidsprøve for ansettelse om hoffmusiker. Bach selv var glødende protestant. Hvorfor skrev han denne kirkemusikken med den katolske liturgiske messens tekst?


Hele fredag ettermiddag holder vi på. Synger og prater om tidenes største korverk. Ved nitiden avbryter Oskar: “Når får det være nok, folkens!” Protest - det er så gøy å synge! Etter gjentatte oppfordringer gir han seg: “Vel, vel - la oss holde på til en time før midnatt. Men da er det marsj i seng. Nytter ikke å stille trett og uopplagt i morgen.” Repetitøren pleier å være meget streng under konsertperioder og på turnéer. Har han ikke tenkt å se litt gjennom fingrene nå når vi bare har forpliktelser overfor oss selv?


Dagen etter er det på’n igjen med friskt mot. Etterhvert som vi synger oss gjennom messen og diskuterer oppbyggingen av satsene, blir vi slått av med hvilken frapperende stringens og konsekvens Bach har konstruert verket. Dreier teksten seg om Gud Den Allmektige, bruker han den kraftige og overskyggende dominans-tonearten, A-dur. Synger koret eller solistene om Hans Sønn, Jesus Kristus, legger han melodien ned i subdominansen.


Gloria in excelsis Deo. Messedelen består av ialt satser. Gratias agimus - Herre vi takker Deg for Din store herlighets skyld. Finnes det vakrere bønnetekst? Vi tramper (bare ørlite!) takten i Bachs himmelstormende takksigelse. Straks vi blar om til satsen: Qui tollis peccata mundi - Du som bærer verdens synder - stilner det av. Rette rygger, blikkstille kropper. Bare musikken er levende. En omvendt h-moll treklang anslår stemningen i første takt.


Ved middagen har stemningen ennå ikke forlatt oss. Dempet fører vi samtalene. Låner hverandre øre og nynner de strofene som mest har appellert til oss. Om kvelden samles alle til en gjennomgåelse av et opptak av messen fra en konsert vi selv ga i 1972. Vi lytter og kritiserer. Sangteknisk gjorde vi det ikke så verst den gang heller. Men alle vet med seg selv at den fulle forståelse av verkets grunnidé ikke var tilstede for syv år siden.


Ny morgen, ny dag.


“Kan jeg få høre skikkeligere innsats fra bassene og lettere koleraturer fra sopranene?” Oskar Raaum pisker på. Han vet at bare først når verket sitter fullkomment rent teknisk, er det mulig for sangerne å nå dybden i Johann Sebastian Bachs “Hohe Messe”.


“Kan annensopranene gå rett inn i takt 44 på to-slaget?”


“Få frem kanonbevegelsen! Og pass på synkopen i tredje siste takt.”


Detaljbearbeidelsen av messen kaster av seg. Koleraturene sklir lekende lett unna. Jo mer vi arbeider, jo mer får vi å gi. Vi er utrettelige. Dette får utløp i den store Sanctus-satsen. Kanskje den største lovsangen som er skrevet i kormusikkens historie? To kor roper til hverandre: Hellig, hellig, hellig!


Først over tyve år senere, i desember 2000, kom “Messe i h-moll” igjen på spilleplanen. Undertegnede hadde den store glede av å være med på innstuderingen også denne gang. Og ikke minst fremføringene i Grønland kirke i Oslo og i Fredrikstad kirke, dirigert av Herbert Böck - tre glimrende konserter.


Men de fleste sangerne fra helgeseminaret på LO-skolen i Sørmarka var ikke lenger å finne i korets rekker. Ei heller Oskar Raaum…


Til påske 2022 står “Hohe Messe” atter på planen; denne gang uten meg. Dét er vemodig… Men - det store flertall i verden får aldri noen gang i livet oppleve å synge frasen som Knut Nystedt kalte det mest fantastiske og mystiske i musikken: “Et incarnatus est…”


Kilde: Artikkel av Liv Hegna i Aftenposten 10. november 1979: “Teach-in i h-moll”. Seminar på Sørmarka, ledet av Oskar Raaum.

Æres den som æres bør: "Den Gyldne Strube" etableres

Det tilsynelatende uoppslitelige kormedlem Henrik Aubert Hemsen fikk i korets 5. sesong en ny idé: Koret burde ha en orden – det skulle bare mangle! Hensikt og formål skulle være å belønne og berømme trofaste sangere og derigjennom berike det sosiale livet i koret.


Korets styre på denne tiden, bestående av - foruten Hemsen selv – d'herrer Erling Nilsen, Edgar Skau og Osvald Gran, satte ned en komité. Statutter og reglement ble, til dels høylytt, diskutert og utformet og en seremoni for ordensutdeling ble forfattet. Hemsen skrev selv musikk og tekster, bl.a. til "Ordenssangen" (og ja, det er den samme sangen som brukes fortsatt, nesten hundre år senere), og det ble laget passende rekvisitter, hør bare:


Primo


Ordenofficiantenes særlige Utstyr ere: Den sortgyldne Kappe, Snehvite Handsker samt Ordenens Dekorationer efter enhvers Grad. (Snehvite hansker er ikke lenger benyttet, dessverre...)


Secundo


De til Stjernefaldet brugelige Regalier ere:


1. Stemmegaffelen, der er afstemt i Kammertonen, som symbolet på den rene og klare tone, som bør lyde fra enhver Ridders Strube. Stemmegaffelen føres av hans [sic] Høihet Stormesteren og anvendes til at gi den Nykaarne de trende Ridderslag.


2. Bragebægeret, som inneholder det Gyldne Stof og den Pensel som brukes til Forgyldning av den kaarnes Strube, som symbol paa at dennes Toner ved Flid og Nidkjærhet har begynt at anta det gyldne skjær som løfter den et Trin videre gjennem Trængslerne op mot Høiden. Bægeret føres av Ordenens høie Ceremonimester.


3. Det sorte Bret, hvorpaa hviler de nykaarnes Ridderpatenter og Dekorationer, Ordenes Sigill, Matrikul, Statuter og Protokollet – føres av hans [sic] nidkjærhet Ordenens høie Kansler. Det sorte Bret med sine gyldne Stjerne og Baand symboliserer for det første hvordan gyldne Vekster skyter op af den sorte Muld, sangens Riddere til velsignelse og ære, og for det andet den Skjæbne som vil ramme enhver Sangerbroder [sic] der ved undladenhet gjør seg fortjent til at komme paa Det sorte Bret.


4. Slagverket, eller Gongongen paa hvilken Ordenens høie Herold med 4 slag ad Quadratum forlanger Silentium, eller forkynder for Mængden at noget skal ske. De 4 slag symboliserer Korsatsens 4 stemmer og disses sammensmelten til en eneste Velklang.


2. mai 1926, eller som det het originalt: " Anno Domini 1926 den 5te Maaneds 2den Dag", konstituerte de 4 herrer ordenen "Den Gyldne Strube", med formål ifølge Ordenens Statutter § 1: Ridderordenen "Den Gyldne Strube" skal tiene til Belønning af udmerkede Fortienester af Oslo Filharmoniske Kor. I Ordenen optages udmerkede Sangere der haver arbeidet nidkiert til Korets Trivsel og Fremgang.


Og Ordenens valgspråk befestes i § 3: Ordenens Valgsprog lyder: PER ANGUSTA AD AUGUSTA. Hvilket er udlagt: Gjennem Trængsler mot Høiden.


Enn videre skulle det, i følge § 4, være 3 grader: Ridderordenen "Den Gyldne Strube" inddeles i trende Grader: RIDDER, KOMMANDØR og STORKORS.


Om selve den fysiske Ordenen, beskriver § 5 blant annet: Rødt emaillered, forgyldt Kors, i hvis Midte findes et stilisered Contrafey af et Strubehoved med gyldne Stemmebaand omgivet af Ordenens Valgsprog: Per Angusta ad Augusta. Ridderkorsets 4 Fliger eller Tunger betegner de 4 Stemmer, der danner Sangens Hovedhiørnestene, hvorfor hver Tunge begrænses af en Bølgelinie, symbolsk afpasset efter vedkommende Stemmes Bølgelængde. Korset bæres i rødt Baand paa venstre Bryst.


Det nyetablerte Høie Ordensråd utnevnte herr Hemsen til Storkorsbærer og Ordenens Stormester (han insisterte selv på å tituleres: "Overstrubehoved") og han ble høytidelig innført som "Nr. 1" i "Den Gyldne Strube"s Matrikkel. De andre 3 ble utnevnt til Kommandører, og Hemsen forfattet egenhendig deres deviser (som er bevart i "Den Gyldne Strube"s krøniker). Det var ingen som forfattet noen devise til herr Hemsen...


Dagen etter, 3. mai 1926, var det stor Årsfest i koret. Ordenskapitlet trådte frem for første gang under stor pomp og prakt og utnevnte 6 fortjentsfulle sangere, både damer og herrer, til riddere. De ble forgyldt, de fikk sine deviser og de fikk ordenen festet til sitt bryst. Alle disse 6 hadde vært med fra starten av, 8. september 1926.


Året etter, i mai 1927, ble fru Mandis Hemsen til Thorshov utnevnt direkte til kommandør, og 3 andre utnevnt til riddere. Også José Eibenschütz, orkestrets dirigent 1920 - 27, fikk på denne Årsfesten sin Æreskommandørgrad. Dét forteller vel en god del om korets forhold til ham – og omvendt.


Henrik Aubert Hemsen fikk, uoverordentlig fortjent, hederstittelen "Korets far". Ikke bare ble han formann i det nyopprettede korstyre i 1921 – han satt i første omgang i den posisjonen i 10 år, senere 2 perioder á 4 og 2 år, tilsammen 16 år – i parallell var han "Overstrubehoved" i "Den Gyldne Strube" i 32 år, helt frem til 1958.


Etter Hemsen overtok Herman Haavind, som var "Overstrubehoved" til 1966, en periode på 8 år. Og da overtok Hjalmar Mork, som drysset stjerner i 18 år frem til 1984 da han la "Den Gyldne Strube" i dvale. Dette som en indirekte følge av en traumatisk periode i korets virke i 1982/83 (disse begivenhetene i korets historie er beskrevet annetsteds). Men vi snakker tradisjoner og lange linjer her, la det være klart!


Noen kysset "Den Gyldne Strube" på kinnet i 1991, og 30. oktober samme år ble et nytt Ordensråd etablert – denne gangen med Astrid Bjerke som "Overstrubehoved". Hun hadde vervet i 4 år og ble avløst av Greta Cederstam i 1995. Og i år 2000 overtok Grete Bryn Parker som Stormester. I 2008 ble Grete avløst av Anna Catharina Horn, som fortsatt er Stormester i 2021. De lengste linjene i "Den Gyldne Strube" anno 2021 ivaretas av Tom-Erik Falla, som har vært Herold siden 1995. Ikke helt på Hemsens nivå ennå, men det nærmer seg…


Pr. 2020 (gjennom 94 år!) er det utnevnt 262 riddere i "Den Gyldne Strube" – alltid på korets Årsfest, alltid til tonene av Ordenssangen "Gavmilde, Gamle Guder" og alltid med en egen devise til hver eneste ridder. Og ja, alle devisene finnes intakt i "Den Gyldne Strube"s arkiver(!) – helt tilbake til Ridder nr. 1, Henrik Aubert Hemsen (som altså aldri fikk noen egen devise).


Og - i tillegg til humor - er det fortsatt alvor og høytidelighet knyttet til Stjernefallet, selv om innbydelsene i moderne tider ikke er av samme poetiske kaliber som denne til Årsfesten, forfattet av selvsamme Hemsen for 18. november i 1933:


Brage hin sidskjeggde, - alle Skalders og Sangeres Herre, - lot budstikke gå til sine Stallare, at alle Huskarle og Terner skulde stevnes til Vinterblot på Cirovollir den Anden vintermåneds Attende dag. Sendemannen blev mottatt med stort Venskap og rike Gaver, - og kvad han da:


Herser og Høvdinger, Terner og Træller samle du skal. Hirdmenn du henter, Terner du temmer til Skaldeguds sal!


Men hva tenker, tror og mener korets medlemmer om “Den Gyldne Strube”, dens betydning og æren som blir dem til del når Ordenstegnet festes til deres bryst? La meg avslutte med noen særs bevingede ord i så måte, memorert fra en av korets nestorer, Lasse Foss, på en Årsfest i forgangen tid: “Hva er vel det unike ved St. Olavs orden? Dén kan jo nær sagt Gud og hvermann få! Den Gyldne Strube kan man kun oppnå i Oslo Filharmoniske Kor!”


Helt objektiv er han kanskje ikke; Lasse ble Ridder i 1975, fikk Storkorset i 1999 og var medlem i koret i 39 år, men han har vel et poeng?

Kordirigenter de første 50 år

Oversikt over korets faste dirigenter før 1965:


I perioder merket (*) var det vanlig at orkesterets faste dirigenter også ledet koret og at innstudering ble gjort med innleide krefter på prosjektbasis. I okkupasjonsårene opptrådte ikke koret etter 4. november 1940.


1960 - 1964 Hans Solum


Hans Solum (født 17. februar 1912, død 1980) var en norsk pianist og musikkpedagog, kjent for sine mange urfremføringer, og for å ha utdannet flere av landets ledende utøvere. Han var oppvokst på tettstedet Skage i Overhalla, der han om somrene var gjetergutt. Begavelsen på pianoforte brakte ham til Oslo (rundt 1930), der han studerte piano under Nils Larsen. Han spilte til dans i hovedstaden og dirigerte mindre kor for å finansiere fortsatt skolering i orgelfaget, under Arild Sandvold og som etterhvert brakte ham til debut som organist (1933) og pianist (1934). Han ble også engasjert som lærer ved Musikkonservatoriet i Oslo, samt ved Oslo Klaverskole.


1948 - 1960 Rolf Karlsen


Rolf Kåre Karlsen (født 26. juni 1911, død 4. august 1982) var en norsk organist, pianist, cembalist, pedagog, dirigent og komponist, mest kjent for sin iver for gammel musikk. Karlsen studerte orgel med Arild Sandvold fra tolvårsalderen og fram til organisteksamen i 1931. Examen artium avla han i 1930 ved Fagerborg gymnas. Organist i Høvik kirke, Ris kirke, Trefoldighetskirken i Oslo, senere utnevnt til domkantor i Oslo domkirke hvor han tiltrådte i 1966 og virket fram til 1982.


1946 - 1947 Frithjof Spalder


Frithjof Spalder (1896-1985), norsk komponist, organist og musikklærer.


1934 - 1940 * Olav Kielland, Melvin Simonsen, Thomas Beck, Rolf Karlsen


Olav Løchen Kielland (født 16. august 1901 i Trondhjem, død 5. august 1985 i i Telemark) var en norsk komponist og orkesterdirigent. Kielland debuterte som dirigent og pianist i Trondhjem i 1923. Han var repetitør ved Casino-theateret i København 1924, og kapellmester ved Stora Teatern i Göteborg. I 1931 ble han ansatt som kapellmester i Filharmonisk Selskap i Oslo, og var fra 1933 selskapets kunstneriske leder – den første norske sjefdirigent i orkesterets historie. Han delte 1931 til 1933 kapellmesterposten med Odd Grüner-Hegge. Økonomiske årsaker tvang Filharmonisk Selskaps styre til å treffe et valg, og Kielland ble foretrukket ut fra sin bredere erfaring.


Melvin Simonsen (født 18. september 1901 i Oslo, død 11. mai 1996) var en norsk pianist, organist samt komponist. I 1921 hadde han sin debut som pianist. Simonsen virket som organist ved Haslum kirke fra 1923 til 1975. Han var komponist av operaer samt operetter, til dels med egenskrevne tekster. Simonsen skrev også oratoriet Gry (1938), scenemusikk, korsanger med mer.


Thomas Beck (født 5. desember 1899 som Tomas Ludvigsen i Horten, død 9. september 1963) var en norsk organist, dirigent og komponist. Thomas Beck studerte klaver, orgel og komposisjon ved Musikkonservatoriet i Oslo og tok organisteksamen i 1926. Han hadde studieopphold i Leipzig i 1929. Han var organist i Ljan kirke og Klemetsrud kirke fra 1930 til 1963, og fra 1947 var han lektor ved Oslo lærerskole. Fra 1930 til 1955 var han dirigent for Akademisk korforening. Han var også dirigent for Bryn korforening. Han var redaktør av tidsskriftet Tonekunst fra 1928 til 1934.


1932 - 1933 * Olav Kielland


1929 - 1931 * Odd Grüner-Hegge, Melvin Simonsen, Frithjof Spalder


Odd Ragnar Grüner-Hegge (født 23. september 1899 i Kristiania, død 11. mai 1973 i Oslo) var en norsk dirigent og komponist, kjent som den som har ledet for Oslo Filharmoniske Orkester lengst, samt som kapellmester og sjef ved Den Norske Opera i 1960-årene.


1926 - 1927 * Hugo Kramm


Hugo Kramm (født 5. februar 1890 i Düsseldorf, død 26. april 1958) var en tysk-norsk fiolinist/bratsjist og musikksjef/kapellmester som utfoldet sitt hovedvirke som musikksjef i NRK i 30 år.


1925 - 1927 * José Eibenschütz og fru M. Berchenhoff


Alexander Joseph «José» Eibenschütz (født 8. januar 1872 i Frankfurt am Main, Tyskland, død 27. november 1952 i Sylzhayn, Harz i daværende DDR) var en tysk dirigent. Han var dirigent for Filharmonisk Selskaps Orkester (Oslo-Filharmonien) fra 1921 til 1927. Deretter dirigerte han orkesteret til Nordische Rundfunk AG i Tyskland frem til han emigrerte til USA i 1934 på grunn av sin jødiske bakgrunn. Etter krigen returnerte han først til Norge og deretter til Tyskland.


1922 - 1925 Maja Flagstad



Marie «Maja» Flagstad Johnsrud (født 1872, død 18. januar 1958) var en norsk pianist, sangpedagog og kordirigent.



Hun var fra JohnsrudEidsvoll Verk, og søster av organisten Hans Nielsen Johnsrud (1864–1948). Med musikeren Michael Flagstad (1869–1930) fikk hun datteren Kirsten Flagstad (1895–1962) som hun var tidlig sanglærer for, og senere akkompagnerte i plateinnspillinger. Også hennes øvrige barn ble musikere, operasangeren Karen-Marie Flagstad (1904–93), dirigent og pianist Lasse Flagstad og cellist Ole Flagstad. Kunstnerfamilien Flagstad var bosatt på Vinderen i Christiania.



Som meget ung ble hun aktiv i hovedstadens musikkmiljø, først ved Christiania Theater (1891), senere Centralteatret der mannen var leder. Ved åpningen av kabaretteateret Chat Noir akkompagnerte hun Bokken Lasson i komposisjonen «Tuppen og Lillemor» (1. mars, 1912). Familien Flagstad var sentrale i den kortvarige Opera Comique (1918–21), der også Kirsti sang. Senere var familien med i Mayol-teatret (1921) og Casino (1924–27).



Maja Flagstad var første dirigent for Filharmonisk Selskaps Kor (1922). Hun var gjestende kapellmester og dirigent ved Den Nationale Scene i Bergen, og ble da også den som i sin tid oppdaget scenekunstneren og bass-sanger Bjarne Bø under en forestilling i Bergen Domkirke (1929). Hun var en mye brukt repetitør, og akkompagnatør for kjente kunstnere som Hauk Aabel og Erik Ole Bye.

OFKs dirigenter i perioden 1922-1964

Da Oslo Filharmoniske kor ble født

Det var slett ikke åpenbart at Oslo-Filharmonien – som da het Filharmonisk Selskaps orkester – skulle få sitt eget kor da orkesteret ble grunnlagt i 1919. Men en overrettssakfører sørget likevel to år senere for at Filharmoniske Selskaps Kor ble dannet. Koret skulle mye senere endre navn til Oslo Filharmoniske Kor.



Av Hugo Lauritz Jenssen



1. Unnfangelsen


I hundre år har amatørsangere og profesjonelle musikere i den internasjonale elitedivisjonen ignorert – eller i det minst forsøkt å ignorere – den nesten uoverstigelige kløften og det umake i partnerskapet. Hver fremførelse er en bønn om et mirakel. Og noen ganger skjer virkelig dette uforklarlige og magiske, der alle beskrankninger og umuligheter overtrumfes.


La oss dykke ned i korets tilblivelse og dets ti første leveår.


I Kristiania fantes det i tiden like etter Første verdenskrig mange kor, der Cæciliaforeningen (startet som Korforeningen av Thorvald Lammers i 1879) og Holters korforening (stiftet av Iver Holter i 1897) ble regnet som de ledende. Men det fantes mange flere; kirkekor, arbeidersangforeninger, kor for frimurerne (introverte; de sang sjelden offentlig), studentene (adskillig mer ekstroverte), håndverkerne, handelsstandens folk, akademikerne, mennene, kvinnene. Alle sang! Hele byen sang! Og byen holdt seg også med et ganske så rikt og variert utbud av underlødige konserter, teaterforestillinger og kinematografer.


I 1919 ble Filharmoniske Selskaps orkester skapt, og dermed hadde omsider hovedstaden fått et profesjonelt, selvstendig symfoniorkester – som i dag heter Oslo-Filharmonien. Pressen og byen for øvrig våknet og «hørte at vi var kommet nogen mil nærmere Europa», skrev Morgenbladet (29. september 1919). «Man sat pludselig overfor et orkester av helt europæisk maal, og det var byens eget.» Programmet for debutkonserten – lørdag 27. september – var hundre prosent nasjonalt; Svendsen, Sinding, Grieg. Og det var korsang! Griegs «Landkjenning» (om Olav Trygvason, med tekst av Bjørnstjerne Bjørnson), der det sammensatte koret var herrer fra Den norske Studentersangforening og Handelsstandens Sangforening i Christiania. Barytonsolist var Erik Bye (far til den legendariske NRK-mannen med samme navn). Dirigent var den finske Georg Schnéevoigt.


Uten skipsreder Anton Fredrik Klaveness’ initiativ, kraft og penger er det ikke sikkert at Filharmoniske Selskaps orkester hadde sett dagens lys. Drømmen om et eget konserthus var forresten allerede i ferd med å bli plassert godt synlig på notepultene.


Men i 1919 var det ingen som hadde noen tanker om at byens nye symfoniske orkester burde hatt et eget kor.


Alfred Fidjestøl innleder sin uhyre interessante, store og særdeles velskrevne bok om Oslo-Filharmonien med å gjøre et poeng av at «Kristiania var en stille by i 1919».


Men kan det egentlig stemme, både som metaforisk opptakt og som en reell beskrivelse av byens soniske landskap? Han imøtegår seg selv raskt. For byen var utvilsomt en støyende skapning. Den var preget av fabrikkstøy vi i dag bare kan forestille oss. Det ble bygget, klinket, vevd, hamret, spunnet og saget langs fjorden og langs elvene som søkte seg ned mot bunnen av fjorden. Elven ga kraften. Her var også dampmotorene (og de skingrende dampfløytene!) I trafikken var det ennå flere hester enn automobiler; i Kristiania trakk gamper rundt på alt mulig, tusenvis av hestesko – av jern – klapret sent og tidlig over brolegningen. Den elektriske trikken ramlet og rumlet på skinner gjennom gatene.


Og musikken tøt ut av gliper og døråpninger, fattigslige bakgårder og store, flotte saler.


Oslo var ikke en metropol. Men en stille by? Nei, den var vel heller ordentlig bråkete. Og det fantes allerede musikk, mye musikk.



2. Oppspill – omvei om Bergen


Skal man virkelig forstå den symfoniske musikkhistorien i Oslo – med den integrerte korsangen – må vi faktisk begynne i Bergen. Det kan ved første øyekast virke noe søkt. Endog provoserende! Men hør: Bergen er en by som alltid har vært tilkoblet verden, lenge før Oslo ble en urban størrelse å snakke om.


I Bergen hadde Musikselskabet Harmoniens orkester (som aller først het Det musicalske Selskab) sitt startpunkt allerede i 1765. Og visst var det beskjedent og smått til å begynne med; strengt tatt var dette ofte kammermusikk i amorfe varianter. Men orkesteret i Bergen regnes like fullt som et av verdens eldste symfoniorkester (det fikk mye senere navnet Bergen Filharmoniske Orkester). Denne symfoniske framfusenheten viste at byen i vest hadde naturlige ambisjoner om å regnes som en arena for kulturuttrykk. Den sekulære musikken ble tildelt en plass ved siden av kirkemusikken, og denne utøkelsen av den musikalske kampsonen ble etter hvert oppfattet som noe helt selvsagt. Bergen fikk sin spede orkesterspire det året da Wolfgang Amadeus Mozart var ni år gammel, og fem år før Ludwig van Beethoven så dagens lys. Bare for å peke på to eksempler fra historiens akse. Det er, hva skal vi, lenge siden.


Et fellesstrekk for så å si alle byer som på et eller annet tidspunkt forstår at de også må unne seg symfonisk musikk på et ambisiøst nivå, er at levende, symfonisk musikk oppfattes som en livsnødvendighet mer enn som borgerlig, obligatorisk pynt på marsipankaken. Ildsjeler i byen har alltid hatt en klar forståelse for byorganismens muligheter og dannelsens imperativer og det symfoniske elementet naturlige plass i byveven. Det eksisterer en kollektiv dyrking av kunstens og kunstmusikkens gleder, tragedier og dyp; en musikkoffentlighet som del av en kunstoffentlighet.


Bergen, i sin geografiske utkant i ytterst i den europeiske randsonen, lå altså likevel ved bredden av den store verdens musikalske strømmer, frembringelser og drømmer. Den gamle Hansa-byen hadde grepet tak i denne store europeiske symfoniske oppfinnelsen. Bergen innlemmet denne tradisjonen tidlig i sin vev av byliv, daglig strev og overskuddspreget utfoldelse (først for byborgerskapet og overklassen, selvsagt). Her ble Ole Bull født i 1810, den gnistrende virtuose fiolinbegavelsen som skulle erobre flere kontinenter med sin makeløse musikalitet og utstråling. Da han var åtte og et halvt år, i 1818, ble han opptatt som asculant – som vel må forstås som en purung elev utenfor alle eksisterende kategorier – i orkesteret. I februar 1819 spilte han solopartier i en konsert av Ignaz Pleyel (komponisten som skulle starte både et stort musikkforlag og en stor pianofabrikk). Bull visste tidlig at han var en borger av verden; en slik fusentast som Henrik Ibsen like beskt og nådeløst som ellevilt og sprelsk skulle portrettere som den norske verdensmannen i Peer Gynt. Og som ekte bergeneser eide Ole Bull ikke smålåthetens bremser. Han var den første norske internasjonale superstjernen på den musikalske himmelhvelvingen (selvsagt var han fra Bergen!). Edvard Grieg, en annen av disse formidable bergenserne (om enn ikke ruvende i centimeter), var tidlig i 1880-årene Harmoniens kunstneriske leder (og jada, han hadde også hatt noen finger med i hovedstadens gryende musikkliv).


Men la oss flytte blikket østover, over fjell og vidder, til vår egen by. Christiania var i 1814 en knøttliten og sørgelig ubetydelig provinshovedstad, uten de naturlige hovedstadsinstitusjoner, medfølgende monumentale byggverk og et sprakende offentlig kulturliv. Alt dette fantes i Kongens by, altså København. At Kongens by for nordmenn dette året ble Stockholm i stedet (en annen virkelig kulturby), hadde ikke stort å si for Christianias ennå skrinne konsertliv. Ikke umiddelbart, i hvert fall. Christiania var en by som enkelte solister av og til fant veien til. Og noen kom visst ikke i det hele tatt, selv om man lenge har trodd at den tyske operakomponisten Christoph Willibald Gluck tok en avstikker til Christiania sammen en italiensk operatrupp, da de i 1748-1749 opptrådte i København. Men på ferden videre nordover er det bare dokumentert at det var skuespillere med, ikke musikere og sangere.


Uansett, noe stort offentlig musikkliv var det ennå ikke snakk om i den lille byen innerst i Kristianiafjorden.



3. Filharmoniske Selskap – en broget ouverture


Hovedstaden hadde altså lenge vært uten symfonisk musikk, i alle fall uten et merittert orkester som ikke var redd for å flagge de høyeste ambisjoner. Men Filharmoniske Selskaps orkester hadde mange forløpere. Slektstreet er kroket og har mange grener innfiltret i hverandre. Musikklivet i hovedstaden utvidet seg, og i siste halvdel av 1800-tallet fikk det flere – og tidvis abrupte, brutale – hugg. La oss, så kortfattet som mulig, gå opp den symfoniske forhistorien i Oslo.


Allerede i 1846 dukket Det Philharmoniske Selskap opp, en etterfølger av Det musicalske Lyceum som eksisterte fra 1810. I 1857 så Abonnementsconcertene dagens lys, med musikere fra Christiania Theater (på Bankplassen i Kvadraturen) og Møllergatens Kristiana norske Teaters orkester (Henrik Ibsen hadde sørget for at dansesalen Løven ble bygget om til teatersalong; Ole Bull spilte på åpningen). Det Philharmoniske Selskab ble så oppløst i 1867. I 1871 tok Edvard Grieg initiativet til å danne Christiania Musikforening, som skulle gi konserter i Logens store sal. Bak innbydelsen stod Grieg, pianofabrikanten Karl Hals, organist, komponist og folkemusikksamler Ludvig Mathias Lindeman (som startet spiren som langt om lenge skulle bli til Norges Musikkhøyskole), høyesterettsjustitiarius Peder Carl Lasson (farfar til bla. bohemdronningen Oda Lasson, som ble gift med Christian Krohg, og revydronningen Bokken Lasson), kirurg og professor Julius Nicolaysen (som ble kalt «Keiseren») og professor i filosofi og litteraturkritiker Marcus Jacob Monrad, og brigadelege Carl Thorvald Schiøtt. I 1873 kom komponist Johan Svendsen til, som året etter ble alene om å lede orkesteret. Men lenge var det Nationaltheatrets orkester – ledet av Johan Halvorsen – som var selve tyngdepunktet i Kristianias symfoniske musikkliv. Dann og vann, og nesten hvert år, dukket Kristiania Musikerforening opp, med de helt store verkene på programmet. Det orkesteret kunne telle 120 mann på en god dag (kvinnelige orkestermusikere hadde ennå ingen hørt om), og det ble også dirigert av Johan Halvorsen, en krumtapp i byens musikalske mylder. Han ble kapellmester da Nationaltheatret åpnet i 1899, og i 1919 en av tre dirigenter for Filharmoniske Selskaps orkester.


Byens musikere var gjerne Tordenskjolds soldater. Orkestrene kunne være små eller store, spille varietémusikk på de skrå bredder, klemme seg ned i Nationaltheatrets orkestergrav, fremføre symfonier eller kammermusikk under Logens lyskroner, og – etter hvert – i Universitetets Aula. Og mange andre steder som ellers ble brukt til samtaler med Vårherre eller annen utøvelse av offentlighet og opplysning.


Det måtte musiseres. For byen var i ferd med å bli kulturby som summet av toner, flerstemmighet og den moderne travelheten.



4. Korets tilblivelse


Siden Alfred Fidjestøls ærend i 2019 var å skrive orkesterets historie, er det kanskje ikke så rart at koret ikke får all verdens oppmerksomhet i den fortrinnlige boken hans. Men samtidig kan det også argumenteres for at korets opp- og nedturer hadde fortjent en noe større plass i denne beretningen. Fidjestøl skriver: «En ny satsning hadde Filharmonisk Selskap likevel tatt seg råd til. Selskapet hadde etablert sitt eget kor.» Han skriver at av 125 søkere hadde 70 sangere blitt valgt ut av orkesterets tyske dirigent Alexander Joseph «José» Eibenschütz, som sammen med Maja Flagstad hadde innøvd Luigi Cherubinis Requiem i C-moll (1816) frem mot «den offentlige ilddåpen vinteren 1922». Hjalmar Borgstrøm skrev i Aftenposten 19. januar 1922 at «Begyndelsen var lovende», men han pekte også på at koret fremdeles hadde bruk for en «streng øvelsestid».


Mathieu Berckenhoff, som både kunne titulere seg som operasanger med fartstid fra operaen i Köln, journalist i Dagbladet (fra 1908 til 1915) og sekretær for styret i Filharmoniske Selskap, var en travel, oppfinnsom og fremoverlent herremann. Han skjønte verdien av det som på tampen av 1800-tallet i USA skulle få navnet PR – altså public relations på godt norsk. Han var i tillegg engasjert i speidersaken, og ble senere direktør i TONO. Berckenhoff skriver i 1929: «Det Filharmoniske Selskaps Kor blev dannet høsten 1921 med ca. 70 damer og herrer som medlemmer, og organisertes 7. februar 1923 som egen korforening med sitt eget styre».


En eksakt dato for dannelsen av koret høsten 1921 har det til nå ikke vært mulig å kryste ut av kildene.


Og Berckenhoff skriver ingenting om hvordan denne nyskapningen i hovedstadens korliv faktisk ble til. Da koret skulle nedtegne sin historie da det rundet 50 år i 1971, tumlet man med det samme spørsmålet: Hvordan skjedde nå egentlig korets tilblivelse? Hvem hadde pønsket det hele ut? Hvem trakk i trådene?


En overrettssakfører (altså en høyesterettsadvokat) spilte først hovedrollen.


Han het Claus Winter-Hjelm, og var en energisk forretningsfører for Filharmoniske Selskap fra 1920 til 1924, med hodet boblende av ideer. I et referat fra styrmøtet i selskapet den 11. april 1921 heter det: «Winter-Hjelm bemyndiges til at arbeide med oprettelsen av et Filharmonisk kor» (referert i Scheen, 1971).


Altså 11. april 1921. Kanskje denne dagen kan regnes som korets fødselsdag? Kanskje ikke. Dette var bare dagen da arbeidet med å danne koret ble begynt. Likevel, nå skulle det bare gå en sommer før koret var i gang.


Claus Winter-Hjelm var korsanger, skrev en operette som ble oppført på Centraltheatret i 1909 og kom fra en slekt tung av musikk (og jus). Faren var Otto Winter-Hjelm, og han var organist, dirigent og komponist. Sammen med Edvard Grieg opprettet gamle Winter-Hjelm et musikkakademi i hovedstaden, som bare fikk en kort levetid. På 1860-tallet skrev han de to første symfonier komponert av en nordmann. Otto Winter-Hjelm døde i 1921, samme året som vårt kor – sønnens kor! – åpnet strupen første gang.


En annen særdeles viktig figur var ingeniør H. A. Hemsen. Han overtok raskt eierskapet til koret. Nesten helt frem til utbruddet av Andre verdenskrig var han utvilsomt den drivende kraft i den nye kororganismen. Han kom opprinnelig fra Grong i det som da het Nord-Trøndelag – initialene står for Henrik Aubert – og var ingeniør i Oslo Sporveier. Koret ble «væsentlig sammensat av elever fra byens forskjellige sanglærere», skriver Hemsen innledningsvis i den håndskrevne protokollen over «Korets musikalske virksomhet».


Det virker i dag nærmest selvsagt at Filharmoniske Selskaps orkester – som senere ble omdøpt til Oslo-Filharmonien – måtte få et kor tilnyttet seg. Men betrakter vi orkesterets fødsel i 1919 og første leveår, var ikke dette et spørsmål som i offentligheten ble betraktet som presserende eller uomgjengelig. Andre og løsere modeller for organiseringen av symbiosen symfoniorkester-kor ble diskutert; man så for eksempel for seg at byens ulike kor kunne leie orkesteret til enkelte oppførelser. Likevel ble Filharmoniske Selskaps Kor (som altså mye senere fikk navnet Oslo Filharmoniske Kor, OFK blant venner) dannet høsten 1921, to år etter at Filharmoniske Selskaps orkester ble opprettet. Symfoniske orkestre har ofte et kor tett knyttet til seg for å kunne fremføre de store verkene innenfor orkesterlitteraturen. Ja, for i det hele tatt å stå fritt i valg av repertoar og være den som styrer det som senere fikk betegnelsen repertoarpolitikk. Verk for kor og orkester er en av veggene i det symfoniske rommet.


At et kor var og er nødvendig var nok noe de grunnleggende orkesterfedrene innerst inne ante. Og jada, alle var menn. Men det var som om dette ekstra løftet, å starte et nytt, stort kor måtte vente til man hadde klart det kunststykket det er å stable på bena et nytt symfoniorkester. For tårnhøye budsjettrestriksjoner måtte beseires. Et offentlig musikkliv krever alltid politisk presist avstemt navigasjon.


Berckenhoff oppsummerte korets aktivitet da han skrev boken til markeringen av orkesterets første ti år. Allerede fra starten i 1921 ble det bestemt at korets instruktør/repetitør (eller dirigent) ble lønnet av selskapet bak orkesteret, og at selskapet også skulle betale utgiftene til notemateriell, prøvelokaler etc. Det var en konstruksjon som viste seg å være slitesterk. For slik er det den dag i dag, etter hundre år med prøver og konserter. Orkester og kor var to organisasjoner, men de var også noe nær siamesiske tvillinger. Det har hendt at det har knirket stygt i sammenføyningen, men det hører til de sjeldne og smertefulle erfaringene.


Leser man Berckenhoffs beretning med lupe, kan man komme til å tro at korforeningen hadde ett styre, og selve koret et annet. Men slik var det ikke. Koret fikk bare et styre, som det har i dag. Koret ble altså dannet høsten 1921, og «organiseret som korforening 7de Febr. 1923», som forsatsbladet til den håndskrevne protokollen «Beretning om korets musikalske virksomhet» forteller. I dag (som for nesten 100 år siden) har koret eget styre, og koret er altså nærmest uoppløselig knyttet til orkesteret. En viktig betingelse er implisitt: Så lenge koret makter å levere sang av akseptabel kvalitet. I 1923 formulerte Hemsen det slik: «… nøie knyttet til Filharmoniske Selskap, – og aldeles til dettes disposition. Herved faar koret ogsaa anledning til at optræ selvstændig». Lovene for koret ble vedtatt på en generalforsamling 7. februar 1923, og godkjent av Filharmoniske Selskap 20. februar 1923.



5. Korets første sesong, 1921/1922: Triumf!


Den 7. januar 1922 sang Filharmoniske Selskaps kor offentlig for første gang. Cherubinis Requiem stod på programmet. Kritikerne var enige om at det nye koret låt overraskende godt. Særlig sopranene og bassene fikk skryt. Altene og tenorene var mer «anonyme». En homogen korklang manglet ennå.


Nesten helt fra starten av ble de beste av korets sangere også brukt som solister. Og i første sesong ble koret flittig brukt. Sammen med cirka 20 sangere fra Cæciliaforeningen ble Beethovens 9. symfoni fremført. For koret ble Beethovens uhyre anstrengende sistesats – der deler av Friedrich Schillers ode An die Freude slynges ut mot de mest fjerntliggende galakser – noe av en «kjenningsmelodi», skriver Scheen. I løpet av de første 50 årene medvirket koret på fremføringen av den hele 53 ganger. Publikum gikk visst aldri lei.


I mai 1922 skrev Hemsen med tydelig stolthet over hva koret hadde fått til i sitt første år: «Korets 1ste sæson maa beskrives som god. Flere musikkyndige folk uttalte at bedre kor næppe var hørt tidligere i Kristiania». Den største delen av æren mente han tilfalt kapelmester José Eibenschütz og fru Maja Flagstad (som var mor til Kirsten).



6. Korets andre sesong, 1922/1923: Nedleggelse?


Men i korets andre sesong, som startet høsten 1922, så det plutselig mørkt ut. Koret var faktisk truet av nedleggelse. Man skulle tro at det var den stadig skralere økonomien til selskapets orkester som vår årsaken. Men Hemsen skriver: «Koret blev indkalt noksaa sent paa høsten 1922, – da Filharm. Selskap hadde overveiet at la koret gaa ind, – væsentlig paa grund av at Fru Flagstad ikke længer hadde anledning til at instruere».


Skulle koret gå inn? Altså som i legges ned? Det var uhyre dramatisk. På denne tiden slet selskapet – altså orkesteret – med en stadig mer skranten økonomi. Fem orkestermusikere ble entlediget. Kan det muligens tenkes at det som lå bak var selskapets årvisse og stadig kritiske underskudd, heller enn fraværet av den gode repetitør, fru Flagstad?


Winter-Hjelm holdt imidlertid fast på sin overbevisning om at orkesteret burde ha et eget kor. I et styremøte i selskapet (30. september 1922) fikk han tillatelse til å skaffe en repetitør til koret – men det måtte være «på billigste måte». Winter-Hjelm var «villig til i nødsfald selv at overta noget av dette arbeidet».


Lakonisk fortsetter Hemsen sin beretning: «Det viste sig at en hel del av 1ste sæsons sangere uteblev».


Sesongen 1922/1923 ble et mørkt kapittel i korets historie.


Hemsen la ikke fingrene imellom. Øvelsene gikk tregt. Den gode ånd og lærenemheten fra den første sesongen var som blåst vekk. Fremmøtet på prøvene var begredelig. Det fikk den sedvanlige selvforsterkende effekten: Mange av medlemmene sluttet. Usikkerheten rundt spørsmålet om koret skulle leve videre eller gå i graven etter bare én sesong, har sikkert spilt inn. Og flere av sangerne fra første sesong var studenter som nå heller ville konsentrere seg om sine studier og debutkonserter.


Kritikerne var ikke nådige etter fremførelsen av Beethovens Phantasie med den fremragende pianisten (og komponisten) Arthur Schnabel som solist. Hjalmar Borgstrøm i Aftenposten mente at koret ikke var «førstetangs», men at resultatet tross alt var respektabelt. Signaturen U. M. – Ulrik Mørk – i Ørebladet mente at koret fortjente stor honnør. Han var dessuten begeistret for at koret nå hadde fått den eneste fornuftige plasseringen – nemlig foran orkesteret. Mørk var gjentatte ganger opptatt av hvordan koret var plassert og hvordan korklangen bar – han pekte med en dirrende finger på den kroniske, akustiske migrenen som de neste hundre år skulle ri både kor og orkester som en mare – og særlig etter at Oslo konserthus var ferdig i 1977.


Planlagte verk ble denne sesongen lagt i skuffen. Verk av Sinding og Grieg ble oppført på en konsert, «men heller ikke denne optrædenen kan betegnes som vellykket», sukket Hemsen. Det var en stund «en følelig mangel paa herrestemmer».


Men mot slutten av sesongen begynte koret å se lyset igjen.



7. Korets tredje sesong, 1923/1924: Sangerglæde som aldrig før


Sesongen inneholdt blant annet seks fremføringer av Grieg og Bjørnsons operafragment Olav Trygvason. Etter konsertene i januar skrev Hjalmar Borgstrøm i Aftenposten: «Det filharmoniske blandede kor har neppe tidligere sunget saa godt som ved opførelsen igaaraftes. Præktig klang det stortænkte avsnit I som op av urdarbrønden øser livskraft over verden». Morgenbladet: «Koret kunde nok ha virket mer dramatisk imellem; men i det store og hele var det opgaven voksen og har gjort store fremskridt baade i klanglig og musikalsk-foredragsmeæssig henseende». M. Moaritz Ulvestad i Sværta (Morgenposten, som fikk sitt kallenavn fordi avisens grunnlegger også eide en skosvertefabrikk, i samme bygning): «Korets utførelse av opgaven var udmerket. Det knep enkelte gange med de hele toner, men instruktionen var dramatisk utarbeidet, hvilket korets instruktør hr. Eibenschütz har stor ære av. Vi haaber alle at dette prægtige kor vil samle sig om større og større opgaver baade i kirke og konsertsal, for lederen eier det, nu gjælder det viljen inden koret». Dagbladet: «Filharmoniskes blandede kor sang saa utmerket, som vi aldri har hørt det synge før, det lød like ut praktfullt». Signaturen E.S.A. i Socialdemokraten: «Koret klang rent og fast sammensunget».


Beethovens niende stod igjen på programmet, etter at Missa Solemnis ble forlatt (fordi Cæciliaforeningen fremført verket samme sesong). Prøvene «ble forceret frem» og det var tre ekstraøvelser for koret. «Koret hadde imidlertid faet en hel del nye herrer – gjennemgaaende meget gode stemmer. Disse gik til opgaven med det største alvor og interesse, – De fleste arbeidet vistnok ogsaa hjemme med opgaven [min uthevning]». Men prøvetiden var sørgelig kort og instruksjonen «langt fra uklanderlig», forteller Hemsen. Imidlertid viste det seg at med «de nyes flid og iver» kunne koret denne gang hanskes med Beethovens styrkeprøve alene, uten å søke hjelp fra andre kor. «Kapelmester Eibenschütz overtraf sig selv som leder. Under hans glimrende ledelse sang koret med en energi og sangerglæde som aldrig før.» Kritikerne var da også udelt positive.


Ørebladet var glad for at avisens gjentatte påpekning av at korets podium var altfor lite, nå endelig hadde blitt hørt. Men i den under fremførelsen av Beethovens niende hadde podiet likevel mangler, mente avisen: «Dessværre er ogsaa det nye Podium for lavt». Borgstrøm i Aftenposten: «Det filharmoniske kor sang saa friskt og sikkert, at det var en udelt fornøilese at være vidne dertil».


Begrepet sangerglede ser for øvrig ut for å ha gått litt ut av bruk, selv om alle nok vet at uten den blir musikken matt og likegyldig, og selv om alle nok innerste inne vet at sangerglede må til.



8. Korets fjerde sesong, 1924/1925: Skrek av fuld hals


Gustav Mahlers 2. symfoni – Oppstandelsen – ble fremført fem ganger denne sesongen, for fulle hus og gode kritikker. Fremførelsene var i november og desember 1924. Moaritz Ulvestad i Sværta skrev: «Koret hadde et vanskelig parti, men hvor fortræffelig det klang og hvor godt det er blit. Filharmoniske kor seiler nu langt forbi sine konkurrenter». En annen avis skrev at «Utførelsen var denne gang ikke den bedste. Særlig skuffet koret.; man venter mer præcition og egalitet i Filharmoniskes kor, og en tre-fire tenorer som skrek av fuld hals maa lære at underordne sig».


I januar ble Beethovens niende symfoni fremført i Drammens teater – dette var første gang koret hadde sunget utenfor hovedstaden. Avisene bemerket de vanskelige akustiske forholdene i teatret, koret var plassert langt bak.


Men det var Hector Berlioz’ Fausts fordømmelse (La Damnation de Faust) som denne sesongen var den store bøygen. Ville koret makte å øve inn det store verket, som for anledningen hadde blitt oversatt til norsk av Bercekhoff? Ekstraprøver måtte til. Men verket fikk ifølge Hemsen «en ganske pen udførelse og blev en sucsess».



9. Korets femte sesong, 1925/1926: Struben skapes


Igjen var det nye konserter med Faust. Kritikerne var visst i ferd med ta koret for gitt. Anmelderne «er så vant til koret og det ikke længer falder dem ind at spandere meget blæk paa dette», sukket Hemsen. Sven Praas skrev i sin kritikk: «Orkester og kor skilte sig udmerket fra sin del av opgaven. Indstuderingen av verket sies aa ha tat flere aar» (det viste seg å være en feilslutning, koret hadde ikke brukt mer enn noen måneder på å øve det inn, mens orkesteret begynte å arbeide med Faust en uke før første fremførelse). Signaturen R. M. skrev i en annen avis: «Filharmoniske selskaps kor, øket til en kjempestyrke av 150 medlemmer, gjorde sine saker fortreffelig». Hjalmar Borgstrøm øste lovord utover spaltene i Aftenposten: «Orkestret spilte selvfølgelig ypperlig». Men han nevnte ikke korets innsats ved denne anledning. Trygve Torjussen skrev at «korene hadde vanskelige partier. Utførelsen av disse var al anerkjendelse værd; men man kunde nok ønske litt mer liv og farve i ensemblet». Ulrik Mørk i Ørebladet: «Paa koret er der i denne sæsong lagt beslag i en utstrækning som vel er ukjendt hos os».


Beethoven-kantaten Meeresstille und glückliche Fahrt (basert på dikt av Johann Wolfgang von Goethe) ble av signaturen R. M. i Aftenposten beskrevet som «et lite klenodie av en korsymfoni». Kritikeren mente at «her klang Filharmoniskes kor aldeles udmerket, rent og klangskjønt». De ulike anmelderne var stort sett samstemte om at dette var en lysende vakker prestasjon, også av koret.


I slutten av sesongen ser ridderordenen Den Gyldne Strube dagens lys; en liten genistrek klekket ut av Hemsen. Trofaste sangere skulle hedres for innsatsen – skoft og fravær som ikke var godt begrunnet (og ofte heller ikke meldt fra om til stemmefører for de fire respektive stemmegruppene) var en tilbakevendende kilde bekymring og ergrelse. Derfor måtte innsats, pålitelighet og punktlig fremmøte på prøver (og konserter!) påskjønnes. Utdelingen måtte være høytidelig, og samtidig gjøres med elegant humor og en dæsj elevert tøys. Et slitesterkt ritual ble klekket ut, som den dag i dag fremdeles anvendes. Raskt ble også dirigentene Eibenschütz og Dobrowen innlemmet i korets ridderorden.



10. Korets sjette sesong, 1926/1927: Gurre i Oslo


Prøvene begynte på det Hemsen – muligens med en klype ironi – kalte det enestående og strålende verket Gurrelieder, eller Gurresange, av Arnold Schönberg. Maja Flagstad og Hugo Kramm hadde brukt et helt år på å innstudere det krevende og på alle vis store verket Gurre-Lieder (1911) av Arnold Schönberg med koret. Og bare den siste uken før fremførelsen var det hele tolv prøver for kor og orkester. Alle var under et kolossalt prestasjonspress. Svetten må ha silt, nervene var på høykant. Gurre-Lieder var komponert som et senromantisk stykke, der påvirkning fra Richard Wagners tunge hånd er tydelig. Schönberg skulle snart innta en lett ambivalent holdning til verket; han var i ferd med å ta et tonalt, revolusjonært kvantesprang mot det atonale. Denne gang skulle det synges på dansk. Den naturalistiske forfatteren, ateisten (og oversetteren av Charles Darwin!) Jens Peter Jacobsen hadde forfattet sitt dikt Gurresange om kong Valdemar Atterdag og hans kjærlighetsaffære med den unge kvinnen som i flere middalderballader ble kalt «liden Tove». Kjærlighetstragedien utspilte seg på Gurre borg på Sjælland i Danmark (det hersker imidlertid uklarhet om hvor dette faktisk hendte). Noen strofer fra Jacobsens dikt:



Den blaalige Dæmring nu dæmper


Hver Tone fra Sø og Land


(…)


I lydløs Tyngde samlet


Er Skovens luftige Bo


(…)


Ej Mindste Tone klinger


Og vugger mit Sind i Dans



Som Fidjestøl så presist påpeker, hadde Filharmoniske Selskaps orkester (med sitt kor) nok en gang valgt å fremføre «en ukontroversiell komposisjon av en kontroversiell komponist». Podiet i Aulaen måtte utvides for å få plass til alle de 246 musikerne, sangerne og solistene (Aftenposten, 4. desember 1926). En musisk koloss! For et orkester der regnskapet fra før av blinket rødt og illevarslende, var Gurresange et løft som var i tyngste laget. Fidjestøl siterer et tidligere styremedlem i orkesteret, Carl S. Dysthe, som i et privat brev (10. desember 1926) skriver til komponisten og dirigenten Iver Holter (som tidligere har vært kritisk til Filharmoniske Selskap): «Fra musikkens verden er at melde at danskeuken som Schnevoigt [dirigent Georg Lennart Schnéevoigt] narret paa Filharmoniske blev en fiasko i alle maater og Gurresangenes store apparat med 70mands orkester og stort kor bringer naturligvis bare tap, saa den herre var, er og blir selskapet en dyr mand».


Hemsen forteller rett ut om de store vanskeligheter med dette verket; «at denne kormusik for laa adskillig for høit og vrient an til at kunne klares paa den korte tid som selskapet i sin vishet hadde bestemt». Innlånte kor kastet kortene og ga opp. Og så ble litt etter litt en del av korpartiene strøket. «Tilslut var det ikke stort igjen», som Hemsen lakonisk spissformulerte det.


Men det ble konsert, og de kom nok i mål – på et vis – med denne svære produksjonen. Signaturen P. R. skrev at «koret var det beste, men dessverre næsten umulig å høre gjennom orkesterlarmen». Mange av musikkritikerne luftet mellomkrigstidens nasjonalisme-feber (et trollbrygg av tilbakevendende xenofobi blandet med anti-semittistisk grums) da de nok en gang beklaget bruken av utenlandske solister. Morgenbladet skrev at «hele det store apparat var i orden: orkestret forsterket til 70 mand, et udmerket mandskor og et godt sammensunget blandet kor», samt tre kjente tyske solister, en dansk, og to norske, Emil Nielsen og Cally Monrad. I avisen fløt også en stille debatt om dette Schönberg-verket viste ham som en Wagner-epigon eller en original komponist, og om solistene faktisk sang falsk.


I januar dirigerte forøvrig komponisten Kurt Atterberg sin egen Sången. David Monrad Johansen skrev i sin anmeldelse i Aftenposten (25. januar): «Utførelsen var gjennomgaaende god om man end kunde ønske en mere nuanserik utførelse av korpartiet og fremforalt burde kormedlemmenes antal været det tredobbelte».



11. Korets syvende sesong, 1927/1928: En troldmand


Sesongen startet med prøver på Joseph Haydns Årstidene. Det var en liten stund uklart om verket skulle bli fremført. Men korets medlemmer ble snart særdeles begeistret for det. Prøvene gikk med liv og lyst hele vinteren, forteller Hemsen. Koret medvirket på færre konserter – bare syv – «men til gjengjeld blev sucsessen saa meget større under Professor [Issay] Dobrowens glødende kunstneriske ledelse og troldmands-taktstokk». Odd Grüner-Hegge skrev at «også Filharmoniske Selskaps kor fortjener all mulig ros» (han var den som hadde innstudert koret!). Han ble forøvrig i 1931 orkesterets sjefdirigent. Kritikkene var stort sett lysende av ros.


Koret sang «baade vakkert, sikkert og med musikalsk forståelse», skrev en anmelder.



12. Korets åttende sesong, 1928/1929: Norrøn tonekunst


Koret var nå virkelig i siget, og gikk løs på Glucks Orfeus. Så begynte prøvene på David Monrad Johansens monumentale Voluspå, som var bygget over diktet i Den eldre Edda. Her dirigerte komponisten selv, «saa strengene skræk og sprang», som Hemsen formulerte det.


Antall sangere var nå kommet opp i 120.



13. Korets niende sesong, 1929/1930: Slaget i Stockholm


Sesongen startet med Voluspå, som skulle fremføres da selskapet – altså orkesteret – i september skulle feire sine første ti år. «Konserten gikk udmerket», mente Hemsen. I oktober ble verket fremført i radio, på direkten (dette var fire år før NRK blir opprettet!) – det var «dog en mindre god opførelse». Så ble koret invitert til Stockholm av Foreningen Norden, igjen for å fremføre Voluspå i Kungliga Operan. Konserten den syvende februar 1930 ble en suksess, og feiringen etterpå – Berns salonger, og etter stor mottagelse på Slottet – var også grundig og storslagen. Imidlertid holdt alt på å gå helt galt; da de ankom Stockholm med tog, så de at Fiharmoniske Selskaps Kor overhodet ikke var nevnt på de opphengte plakater eller i programheftet. Det så ut som om det svenske koret alene skulle stå for fremførelsen. En sterk skuffelse og misstemning bredte seg straks blant de brave sangerne fra Oslo. Utelukkende takket være en «kolossal kraftanstrengelse av Professor Dobrowen [dirigent for konserten], og en praktfuld utfoldelse av hele hans geni» gikk konserten «brilliant, – bortset fra det svenske orkester, som arbeidet noget tungt», som Hemsen formulerte det.



14. Korets tiende sesong, 1930/1931: Jubileum – og palassrevolusjon?


Korets jubileumssesong ble feiret med Arthur Honeggers krevende Kong David (Le Roi David). Siden det måtte ekstraøvelser til, ble fremførelsen utsatt (igjen var Beethovens uslitelige niende symfoni en god erstatning). Men til slutt var koret klar, og festkonserten den 11. mai gikk bra, skriver Hemsen. Da orkesteret fylte 75 år, skrev Mona Levin en jubileumsbok. Hun bruker ikke mye plass på OFK, men nevner – så vidt – at koret feiret sine første ti år «med Honeggers krevende ”Kong David”».


Tidlig i 1931 springer en liten bombe. I korets styreprotokoll finner man et trykt skriv som gikk til alle medlemmer, datert 1. februar. Styret hadde mottatt et brev fra 25 av korets medlemmer, der det anmodes om at det så raskt som mulig må innkalles til ekstraordinær generalforsamling – for å velge ny formann. Hva var dette? En palassrevolusjon i Filharmoniske Selskaps kor? Flere av underskriverne meddelte imidlertid styret at de hadde forlangt å få sine underskrifter strøket, uten at det hadde blitt gjort. Selv om antallet opprørere var mindre enn en femtedel av medlemstallet, nølte ikke styret. Det innkalte til ekstraordinær generalforsamling den 18. februar. En uttrykt mistillit mot formannen – som stadig var Hemsen – kunne ikke forbigås i stillhet. Det måtte luftets ut. På den ekstraordinære generalforsamlingen ble det stemt over et tillitsvotum til formannen. 94 stemte for, bare 9 stemte imot. Opprøret var slått ned.


Hva skyldtes dette spetakkelet? Det står det ingenting om i korets protokoll. Kildene sier ikke mer om skjærmyslene.


Den utrettelige Hemsen førte de årvisse beretninger om korets musikalske virksomhet helt frem til 1938. Hans nøt stor respekt i koret, og ble år etter år innstendig nødet til å ta gjenvalg.


I løpet av sine første ti år medvirket koret på til sammen 129 konserter, oppsummerer Hemsen.



15. Andre kor, og repertoaret


Berckenhoff oppsummerer i 1929 de åtte første sesongene med å slå fast at koret «er blitt til en stor verdi for selskapet». Beethovens niende symfoni alene hadde blitt fremført 27 ganger. Også en rekke andre kor hadde medvirket i Filharmoniske Selskaps konserter de første åtte årene; Arbeidersangforeningen, Cæciliaforeningen, Guldbergs Akademiske Kor, Haandverkersangforeningen, Handelsstandens Sangforening, Holters Korforening, Landskoret, Opera Comques kor, Sångarbröderna og Studentersangforeningen.


Berckenhoff forteller at følgende verk hadde blitt oppført de første åtte sesongene (i den rekkefølge de første gang ble spilt med medvirkning av Filharmoniskes Kor): Cherubini: Requiem; Gade: Elverskudd; Beethoven: 9de symfoni og Korfantasi; Sinding: Til Molde; Grieg: Foran Sydens kloster; Schumann: Der Rose Pilgerfahrt og Zigeunerleben; Brahms: Damekor; Grieg: Olav Trygvason; Sinding: Kantate for Norges Vel; Liszt: Dante-symfoni; Mahler: Oppstandelsessymfoni (nr. 2); Elling: Salme; Berlioz: Fausts fordømmelse; Jordan: Smeden; Beethoven: Meeresstille; Strauss: Wanderers Sturmlied; Schönberg: Gurresange; Atterberg: Sången, Beethoven: Fidelio; Gluck: Orfeus; Schubert: Damekor; Haydn: Årstidene; Monrad Johansen: Voluspå.


Maja Flagstad var lenge instruktører for koret (hun kom tilbake etter et opphold etter første sesong). Også Misi Fricker (fru Berckenhoff) og Odd Grüner-Hegge instruerter koret. Dessuten var Claus Winter-Hjelm, Pauline Hall, Hugo Kramm, David Monrad Johansen, Melvin Simonsen og Frithjof Spalder instruktører for enkelte verk disse første årene.


Den durkdrevne entusiasmeren Berckenhoff kan selvsagt ikke være en fullt ut troverdig kilde. Likevel er han en stemme i offentlighetens og historiens kor, og må lyttes til (dog med en liten klype salt!). Korets besetning varierte mellom 150 og 100 «utmerkede stemmer, har gjennemgått en ypperlig utvikling og har nu allerede i en årrekke avgjort stått som et av de førende av landets blandede». Han mener at dette ikke er til å undres over, da koret får anledning til å opptre ti-tolv (og enda flere ganger) per år. «Et enkelt år var det endog hele tyve ganger i ilden!»


Koret hadde prøver hver onsdag. Enkelte har ment at disse ble holdt i Universitetets gamle festsal. Men som regel ble de holdt i Norges Kristelige Studentforbunds lokaler i Universitetsgaten 20, i tredje etasje – altså rett over gaten.



16. En flik av evigheten, nå


Denne teksten ble skrevet våren 2021, med lett disig utsikt mot hundre år fylt av intense musikalske opplevelser, besvergelser og bevegelser (og noe kullsort fortvilelse). En kort historiefortelling som dette står selvsagt i gjeld til alle skriftlige kilder. Som bass i koret i nesten ti frydefulle år står jeg dessuten i gjeld til alle de fabelaktige sangerne i koret – det er til enhver tid korets sangere som levendegjør og konstituerer korets historie og nåtid. Og det er, forhåpentligvis, et evighetsprosjekt. For til tross for den ikke-perfekte, ubalanserte og tidvis ustø symbiosen av amatørsangere og orkestermusikere i verdensklasse, har dette helt siden 1921 vært et dypt sympatisk prosjekt der rikdommen er umålbar.


Enhver kor- og orkesterproduksjon bærer i sitt skjød muligheten for lett berøring av selve himmelhvelvingen, en umerkelig tangering, en overskridelse. Det er i grunnen derfor vi synger.



Kilder


Mathieu Berckenhoff: Boken om Filharmonien. Symfoniorkesterets opprinnelse og utvikling i Oslo. Utgitt i anledning av Filharmoniske Selskaps 10-årige beståen september 1929. C. Dahls Bok & Kunsttrykkeri/Filharmoniske Selskap, 1929 (s.114-115). [En kuriøs detalj: På bokens omslag staves etternavnet Berckenhoff, på forsatsbladet Berchenhoff.]


Alfred Fidjestøl: Lyden av Oslo. Oslo-Filharmonien 1919-2019. Cappelen Damm, 2019 (særlig s. 13, 57, 84-85).


Mona Levin m.fl.: Oslo Filharmonien 75 år. Jubileumsårbok 1994-95. Filharmonisk Selskap, 1994 (s. 36).


Lorentz Reitan og Reidar Storaas: Spill orkester, spill! Bergen Filharmoniske Orkester. Musikselskabet «Harmonien» 225 år. Bergen 1990. A.s. John Grieg, 1990 (s. 30-34).


Arve Scheen: Filharmonisk Selskaps Kor gjennom 50 år. Hefte utgitt av koret, 1971.


Filharmoniske Selskap’s Kor. Dannet hösten 1921 av Filh. Selskap. Organiseret som korforening 7de [ført inn med blyant] Febr. 1923. Beretning om korets musikalske virksomhet. Håndskrevet protokoll i A5-format, fra 1921 til 1941. I Oslo-Filharmoniens arkiv.


Filharmoniske Selskaps Kor. Protokol over geneneralforsamlinger og styremøter. Håndskrevet protokoll i A5-format, fra 1921 til 1931. I Oslo-Filharmoniens arkiv.


Filharmoniske Selskaps Kor. Kritikker. Utklippsbok i stort format. I Oslo-Filharmoniens arkiv (flere av utklippene mangler datering og er ikke merket med avisens navn – derfor er kildeangivelsene noen steder i denne artikkelen mangelfull).


leksikon.speidermuseet.no (artikkel om Mathieu Berckenhoff, etternavnet feilstaves Berckenhof).

Oslo Filharmoniske Kor anno 1930 Foto © Oslo-Filharmonien