Brannen i Triangle Shirtwaist Factory førte til store demonstrasjoner blant andre klesarbeidere.
Foto The U. S. National Archives
I Fire in my mouth vever jeg sammen fragmenter av muntlig historie, klirrende fabrikklyder, jiddiske og italienske folkesanger, protester og historier om savn og sorg
Det skrev Julia Wolfe ved urfremførelsen av oratoriet Fire in my mouth i New York i 2019.
Fire in my mouth handler om en av de største tragediene i New Yorks historie: Brannen i Triangle Shirtwaist Factory i 1911, der 146 tekstilarbeidere mistet livet.
Skjortefabrikken Triangle Waist Company holdt til i de øverste etasjene i den tietasjes Asch-bygningen, der det jobbet ca. 500 ansatte. Om ettermiddagen 25. mars 1911 brøt det ut brann i åttende etasje. Det fantes knapt noe system for varsling, og flere utganger var stengt for å hindre arbeidere i å ta ekstra pauser. Snart var bygningen et kaotisk inferno.
Mange klarte å flykte fra flammene via trappene, heisen eller taket, men 123 kvinner og 23 menn brant inne eller døde etter fall fra vinduer eller utvendige trapper. Brannen utløste store protester og eierne ble stilt for retten. I løpet av de neste årene ble det innført en rekke nye lover for sikkerhet på arbeidsplassen.
Bygningen skiftet siden navn til Brown-bygningen og er i dag en del av New York-universitetets campus, der Julia Wolfe underviser. I tragedien ved skjortefabrikken så komponisten en mulighet til å fortelle en annerledes historie om innvandrerkvinnene – ikke som tause ofre, men som djerve pådrivere for reformer med stor historisk betydning.
“... innvandrerkvinnene i arbeidsstyrken ved århundreskiftet hadde flyktet fra sine hjemland for å unnslippe fattigdom og forfølgelse. Tekstilarbeiderne som kom til landet var dyktige syersker. Mange av kvinnene endte opp med å jobbe på enorme fabrikkgulv der hundrevis av kvinner satt ved symaskinene. Fire in my mouth forteller historien om kvinnene som holdt ut og trosset de utfordrende forholdene, kvinner som ledet kampen for reform på arbeidsplassen,” skriver hun.
De fleste som mistet livet i fabrikkbrannen var unge innvandrerkvinner. “Jeg ble fascinert av de unge kvinnene som ledet kampen for reformer – Clara Lemlich, Rose Schneiderman og andre, som holdt ut ekstreme utfordringer,” skriver Wolfe. Tittelen på verket er fra et intervju med Clara Lemlich der hun beskrev sine år som aktivist: “Ah, then I had fire in my mouth”.
Without passports or anything we took a boat, a big beautiful boat, and off we went, five of us girls.
Slik begynner teksten i førstesatsen Immigration, preget av spent forventning på vei til et nytt land. Teksten er fra et intervju med Mollie Wexler, som kom til USA tidlig på 1900-tallet.
Andresatsen Factory beskriver den livlige larmen på fabrikken, og orkesterklangen utvides med lyden av sakser og symaskiner. De fleste av innvandrerkvinnene på fabrikken var enten østeuropeiske jøder eller italienere, og satsen bygger på en jiddisk og en italiensk folkesang.
Tredjesatsen Protest gjenskaper tekstilarbeidernes protester mot uakseptable arbeidsforhold, som begynte lenge før brannen, men økte voldsomt i styrke etterpå. Teksten bygger på utdrag fra taler av blant andre Clara Lemlich.
Fire beskriver brannen i Triangle Shirtwaist Factory, og teksten bygger på øyenvitneskildringer fra den påfølgende rettssaken og fra nyhetsrapporter i samtiden. Til slutt synges navnene til alle de 146 som mistet livet i tragedien.