Fabrikkbrannen som kostet 146 klesarbeidere livet

Lørdag 25. mars 1911. I Greenwich Village på Manhatten i New York ligger en bygning i nyrenessansestil, med en fasade i glass og betong. Asch-bygningen stod ferdig ti år tidligere og er kalt opp etter sin eier, Joseph J. Asch.

Bygningen med ti etasjer er konstruert i stål og betong og er på denne tiden, i likhet med stadig flere bygg, kjent som “brannsikker”. Merkelappen ble gitt bygningen fordi det var usannsynlig at bygget i seg selv kunne ta fyr. Samtidig sa det ingenting om interiør, inventar og personer som oppholdt seg i bygningen.

Det at bygget og rommene er kjent som “brannsikre” trakk imidlertid til seg flere klesprodusenter. I 1901 tar Max Blanck og Isacc Harris, som eide Triangle Waist Company, over åttende etasje før de senere også flyttet inn i niende og tiende.

En fabrikk med kvinnelige immigranter

Blanck og Harris har omtrent 500 ansatte og de aller fleste er italienske og jødiske kvinner som har immigrert til New York. I 1911 består en normal arbeidsuke av ni timer jobb mandag til fredag før arbeidsdagen rundes av med en syvtimers arbeidsdag på lørdag. Nå nærmer arbeidsdagen seg slutt og flere forbereder neste uke mens de ser frem til helgeplanene.

På fabrikken i Greenwich Village lager de bluser, som på denne tiden omtales som “shirtwaists”. Åttende etasje er i praksis et åpent rom med syv lange bord som ble brukt for å kutte stoff. Området mellom bordbena er bygd inn slik at undersiden av bordet nærmest er en søppelbinge som brukes til å samle opp stoffrester og annet avfall. Dette gjør det veldig praktisk for personen som jobber ved bordet, siden man bare kan stikke hånden under bordet for å kaste fra seg søppel. Samtidig gjør det store volumet til bingen at det samler seg kilovis med avkapp mellom hver gang de blir tømt.

Røyking er egentlig forbudt i fabrikken, men regelen blir i praksis ikke håndhevet. Det er derfor ikke uvanlig at arbeidere sniker med seg sigaretter inn på fabrikken. Det er heller ikke uvanlig at det med ujevne mellomrom bryter ut små branner på fabrikken. Rundt omkring i lokalet er det satt ut brannbøtter med 4-5 liter vann i seg. Det er også et krav om at brannslanger skal være montert, men ironisk nok er det ikke et krav om at de må virke.

– Brann!

Klokka ti over halv fem, når arbeidsdagen nærmer seg slutten, bryter det ut en brann i en avfallsbinge under et av bordene, sannsynligvis fordi noen har kastet en fortsatt tent sigarett eller fyrstikk i søpla. Ned fra taket henger det papirmaler som blir brukt for å kutte riktig, og på bordet har det blitt lagt store mengder stoff i forberedelsene til arbeidsdagen på mandag. Papirmalene tar raskt fyr og flyr gjennom rommet, fra bord til bord og setter fyr på den svært brennbare bomullene som ligger og henger overalt. Til tross for at selve rommet er brannsikkert er det ingenting som stopper det brennende papiret å starte nye branner på sin vei.

Og med det bryter det ut et totalt kaos i åttende etasje. Flere prøver febrilsk å slukke brannen med de få bøttene som er satt ut rundt omkring, uten hell, og den sprer seg for raskt. Brannslangene som er installert virker ikke fordi en ventil er ødelagt. Arbeiderne i etasjen, de aller fleste kvinner, løper mot de utgangene som er i rommet.

Telefonen er på dette tidspunktet en ganske ny oppfinnelse, men Triangle-fabrikken har faktisk en telefon som rutes via et sentralbord i tiende etasje. Sentralbordoperatøren, som er vikar denne dagen, er opptatt med andre oppgaver i og med at det nærmer seg arbeidsdagens slutt. De frenetiske samtalene fra åttende etasje blir dermed lenge ubesvart. Når operatøren endelig tar telefonen er det roping, skriking og kaos i den andre enden, og hun klarer bare å tyde ett ord: “brann”.

Låste dører

I likhet med en del andre fabrikker på denne tiden er det i ettertid konkludert med at noen av utgangsdørene er låst, både for å forhindre at arbeiderne tar ulovlige pauser og for å stoppe tyveri. Da kan alles vesker sjekkes når de forlater fabrikken ved arbeidsdagens slutt. Etter brannen nekter Blanck og Harris for at de låste dørene, og Harris sier at dersom de låste dørene så var det for å hindre arbeidere å snike seg inn dersom de kom for sent på jobb.

Uansett er det nå full panikk i åttende etasje. På bare noen få minutter har brannen utviklet seg fra en liten ild under et bord til et flammehav som er i ferd med å spise opp hele åttende etasje. Trappen innendørs er smal, med dører som åpner innover i lokalet. Når store mengder personer samler seg foran dørene går det ikke an å åpne dem, og flere dør uten mulighet til å rømme. Noen blir også klemt ihjel imot døren i panikken.

Når hun nå endelig forstår alvoret gir sentralbordoperatøren beskjed til Blanck og Harris, som umiddelbart får en av personheisene opp til tiende etasje. Blanck fyller heisen med paniske arbeidere og ber operatøren kjøre direkte til første etasje. Heisen kommer tilbake for å plukke opp flere, men dette blir også siste turen. Livredde arbeidere bryter opp heisdøren etter at heisen har gått ned og kaster seg ned i heissjakten og døden. Dermed er det ikke mulig å gjennomføre flere redningsforsøk med heisen ned fra tiende. Det som gjør vondt verre er at de åpne dørene i kombinasjon med selve heissjakten gir oksygen til brannen, som nå begynner å jobbe seg oppover i etasjene.

Men det finnes flere heiser. Heisene på sørvest-siden av bygget kjører flere turer, først fra åttende og ned, og til slutt fra niende etasje. Etter ulykken estimeres det at disse to heisoperatørene, Joseph Zito og Gaspar Mortillalo, redder om lag 150 arbeidere fra brannen.

Det går ingen direkte telefonforbindelse mellom åttende og niende etasje - alt rutes gjennom sentralbordet i tiende. Når det nå ikke er noe sentralbordoperatør til stedet blir de i niende først varslet om brannen idet flammene sprer seg fra etasjen under. Noen rømmer via trappene opp til taket, men snart er dørene ut enten låst, blokkert av brann eller blokkert av folkemengden.

Røyken som strømmer ut av Asch-bygningen tiltrekker seg nysgjerrige nede på gaten. Brannvesenet ankommer nå stedet med hest og kjerre. Tilskuerne på bakkeplan blir vitne til at noe stort og mørkt faller ned fra det brennende bygget, og en tilskuer bemerker at noen må være i bygningen siden de forsøker å redde stoff. Når dette gjentar seg forstår de raskt at det er mennesker de ser hoppe fra bygningen.

Hopper i døden

På denne tiden er New Yorks brannvesen kjent som landets beste. Samtidig er det nå klart at de ikke har holdt tritt med den enorme utbyggingen i byen, og brannstigene når ikke lenger opp enn syvende etasje på det brennende bygget. Brannmennene holder ut nett for å ta imot hoppende arbeidere. Disse er verken designet for hopp fra denne høyden eller at arbeidere hopper to og to, og går raskt i stykker. Etter hvert hopper så mange at de to nettene ikke er nok til å forsøke å ta imot arbeiderne.

Branntrappen som henger på utsiden av bygget er så smal og bratt at den nærmest er for en stige å regne. Vinduene som leder ut til branntrappen har en luke foran seg. Når man åpner denne blokkerer den trappen for dem over eller under, og luken må foldes pent og henges på utsiden av veggen. Det går en liten stige fra trappen opp til taket og nederst ender branntrappen på et vindu ned til kjelleren av bygget.

I panikken setter luken fra åttende etasje seg fast og blokkerer all rømming nedover. Samtidig er luken fra tiende etasje også åpen og hindrer rømming til taket. Branntrappen blir nå mer og mer full av redde arbeidere som nå ikke kan rømme noen vei. Den dårlige trappen blir overbelastet og kollapser. Flere faller i døden, enten ned i kjelleren, fortsatt brennende og starter en brann her, eller på bakken foran de nå sjokkerte forbipasserende.

I alt hopper eller faller 62 personer ut av vinduene fra bygget. 36 personer dør i heissjaktene. 49 personer enten brenner ihjel eller dør av røyken i åttende, niende og tiende etasje. Totalt dør 146 personer i det som er New Yorks dødeligste ulykke på en arbeidsplass frem til to fly blir kjørt inn i World Trade Center 11. september 2001.

Nekter for å ha låst dørene

Etter brannen blir eierne, Blanck og Harris, siktet for uaktsomt drap, men blir frifunnet. De nekter begge for å ha låst dørene, men to år senere, i 1913, blir Blanck bøtelagt 20 dollar for å ha låst dørene på en annen fabrikk. Blanck og Harris blir også saksøkt av 23 etterlatte og blir dømt til å betale 75 dollar i erstatning til familiene som hadde saksøkt dem.

I forkant av ulykken hadde det vært flere store streiker i klesindustrien med mål om å forbedre arbeidsforholdene på fabrikken. Streikene ble til slutt avblåst etter harde forhandlinger, men dette var forhandlinger Blanck og Harris verken ville delta i eller tilslutte seg når en avtale var på plass.

Etter brannen etablerer New York en kommisjon som skal inspisere forholdene ved fabrikkene i byen. I arbeidet finner de ut at over 200 andre fabrikker i byen har potensial til en lignende ulykke, og funnene fører til en rekke nye regler ved arbeidsplasser i New York. Tragedien bidrar også til å øke styrken til fagforeninger som International Ladies Garment Workers Union, som jobber for å forbedre arbeidsforholdene for klesarbeidere.