William Walton (1902–1983) ble født i Oldham nordøst for Manchester, gikk på skole i Oxford og flyttet siden til London. Utover 1920-tallet vakte han oppsikt med friske temavalg og et innovativt tonespråk, og med sin Bratsjkonsert (1929) og oratoriet Belshazzar’s Feast (1931) oppnådde han en enestående posisjon i britisk musikkliv.
Walton begynte på sin første symfoni i 1932, på oppfordring fra den irske dirigenten og komponisten Hamilton Harty. Harty hadde et sterkt ønske om å dirigere urfremførelsen av et mulig storverk fra Storbritannias unge komponisthåp, men det skulle bli et frustrerende prosjekt for dirigenten. Walton hadde ingen deadline siden det ikke var et bestillingsverk, og brukte mye lengre tid enn planlagt.
Urfremførelsen var opprinnelig avtalt til april 1933, men bare noen måneder i forveien satt Walton helt fast. Symfonien ble flyttet til neste sesongs konsertprogram, men ett år senere var fremdeles bare tre satser ferdig. Høsten 1934 fikk Harty presset gjennom å spille de tre fullførte satsene. I november 1935 kunne han omsider lede BBC Symfoniorkester i den komplette symfonien. Symfoni nr. 1 fikk en fantastisk mottakelse og befestet komponistens posisjon i hjemlandet.
Ludwig van Beethoven og Jean Sibelius’ symfonier er blant inspirasjonskildene til Waltons Symfoni nr. 1. Verket er blitt kalt «et vulkanutbrudd av mørk, sanselig lidenskap», med referanse til Waltons turbulente kjærlighetsliv i årene han skrev symfonien. Et langvarig forhold tok slutt og et nytt begynte – både kjærlighetssorg og forelskelse satte nok sitt preg på musikken. Den stormfulle symfonien avsluttes i hvert fall med en jublende sistesats!
I løpet av det neste tiåret ble Waltons stjernestatus overskygget av yngre komponister, blant andre Benjamin Britten. Han fortsatte å jobbe langsomt, og selv om han komponerte helt inn i sine siste år, er ikke verklista hans særlig lang. Walton underviste aldri selv, og hadde liten innflytelse på yngre komponister. Men hans mest kjente verk har beholdt sin plass på orkesterrepertoaret, og Symfoni nr. 1 regnes som en av de flotteste engelske symfoniene.
(Tekst: Fred-Olav Vatne)