William Walton (1902–1983) ble født i den engelske byen Oldham, like nordøst for Manchester. Han flyttet som 12-åring til Oxford, der han gikk på katedralskole og var korgutt. Blant vennene han fikk var en ung adelsmann fra London, Sacheverell Sitwell. Etter studiene ble Walton nærmest adoptert av Sitwell-familien, og gjennom dem fikk han tilgang til et stort nettverk og gode lærere.
I 1923 begynte den unge komponisten for alvor å bli lagt merke til. En strykekvartett med moderne tonespråk ble spilt på en festival i Salzburg med komponisten Alban Berg i salen. Han likte kvartetten så godt at han introduserte Walton for sin læremester Arnold Schönberg, samtidens kanskje mest innflytelsesrike komponist. Hjemme i London skapte han furore med sitt viltre verk Façade, et samarbeid med Sacheverell Sitwells søster Edith.
Da Walton i 1929 mottok en bestilling fra BBC på et mindre verk for kor og orkester, var han allment anerkjent som Storbritannias mest løfterike unge komponist. Nok en gang samarbeidet han med et av Sitwell-søsknene: Mellomste bror Osbert foreslo å skrive en kantate basert på bibelske tekster, nærmere bestemt om den babylonske kong Belsasar.
Prosjektet skulle snart vokse fullstendig ut av sine rammer – det krevde både mer tid og flere musikalske ressurser enn det som var lagt opp til i bestillingen fra BBC. Walton var en ekstrem perfeksjonist og fikk skrivesperre flere ganger. «Jeg landet på ordet «gold», og der ble jeg fra mai til desember,» fortalte han senere. Denne utfordringen hadde Walton gjennom hele sin lange komponistkarriere – hans samlede produksjon er relativt liten.
Til slutt sendte BBC hele prosjektet videre til den store musikkfestivalen i Leeds, der Belshazzar’s Feast ble urfremført i 1931. Konserten ble en enorm suksess, og har blitt et av de mest populære verkene i sitt slag fra 1900-tallet, selv om Walton etter hvert mistet sin posisjon som innovativ ledestjerne for britisk musikkliv.
Historien i Belshazzar’s Feast er knyttet til jødenes fangenskap i Babylon. På en overdådig fest får kong Belsasar hentet hellige kar som hadde blitt plyndret fra tempelet i Jerusalem, og bruker dem til å hylle sine egne guder. En hånd viser seg og skriver dommen over Belsasar på veggen – gjengitt på uhyggelig vis i oratoriet – samme natt blir Belsasar drept, og kongeriket faller. Komponisten holder ingen ressurser tilbake når sluttkoret jubler over fiendens fall med et rungende «Alleluia!»
(Tekst: Fred-Olav Vatne)