Robert Schumann Symfoni nr. 4

Robert Schumann var en av romantikkens mest betydningsfulle komponister, og skrev musikk i en rekke sjangere – fra intime lieder og pianostykker til større orkesterverk. Med sine fire symfonier er den siste, Symfoni nr. 4 i D-moll, et sterkt bevis på hvordan Schumann var en pioner innen romantikken.

Symfonien ble først komponert i årene 1840-1841, og urfremført i desember 1841. Mottakelsen av symfonien var blandet blant publikum, da flere mente formen på symfonien virket forvirrende, mens flere kritikere roste symfonien. Schumann ønsket å få verket utgitt, men utgiveren avslo av frykt for at det ville konkurrere med salget av hans første symfoni fra samme år. Symfonien ble dermed lagt på is, og ble tatt opp igjen ti år senere, i 1851. Da hadde Schumann rukket å komponere to andre symfonier, og symfonien ble dermed omtalt som hans fjerde symfoni. Denne gangen reviderte og omorkestrerte Schumann symfonien omfattende, og fremførte den nye versjonen i 1853.

Fremføringen i Düsseldorf, der Schumann selv var musikkdirektør, fant sted under åpningen av Das Niederrheinische Musikfest 15. mai 1853, og ble en stor suksess. Åpningssatsen, Ziemlich langsam — Lebhaft, bærer preg av alvor og lidenskap, noe som preger hele symfonien. I andresatsen, Romanze: Ziemlich langsam, videreføres tematiske ideer fra førstesatsen med en roligere og mer sangbar, melankolsk karakter. Scherzo: Lebhaft-satsen er kraftfull, energisk og dramatisk. Uten pause leder musikken videre inn i finalen, Langsam – Lebhaft, der tidligere temaer samles og videreutvikles. Et heroisk motiv står sentralt, og symfonien drives frem mot en triumferende avslutning i D-dur.

De fire satsene er tett knyttet sammen, både tematisk og strukturelt. Som en av få komponister i sin samtid identifiserte Schumann seg bevisst som romantiker. Han hentet inspirasjon fra litteratur og andre kunstformer, og musikken hans preges av lidenskap, fantasi og dramatikk. Verket regnes ofte som det mest gjennomført romantiske blant hans symfonier.

Ni måneder etter premieren forsøkte komponisten, som lenge hadde slitt med hørselforstyrrelser og alvorlige psykiske plager, å ta sitt eget liv ved å kaste seg i Rhinen. Noen fiskere reddet ham, og han tilbrakte resten av livet sitt på et sanatorium utenfor Bonn, hvor han døde i 1856, 46 år gammel.