‘O Mozart! Udødelige Mozart! Hvilke utallige inntrykk av et lysere og bedre liv du har stemplet i våre sjeler!’, skrev Franz Schubert (1797−1827) ivrig i dagboken sin noen måneder før han komponerte Symfoni nr. 5 i 1816. Symfonien er skrevet for et klassisk orkester av samme størrelse og apparat som i mange av Mozarts symfonier og minner om Mozart i melodier, samklanger, form og uttrykk. Schubert var kanskje ikke et vidunderbarn av Mozarts kaliber, men han var fremdeles tenåring da han komponerte denne ungdommelig friske symfonien. Og selv om den også har ‘schubertsk’ kromatikk i melodiene og romantisk uforutsigbarhet i uttrykket, utstråler den først og fremst samme klassiske klarhet som Mozarts og Haydns symfonier.
Schuberts Symfoni nr. 5 har, tradisjonen tro, fire satser. Første sats er en elegant og klassisk allegro-sats. Også andresatsen begynner i wienerklassisismens ånd, men tar også noen mer romantiske ‘omveier’ i midtdelens harmoniske forløp. Schubert bryter også med den klassiske A-B-A-formen ved å gjenta nesten hele B-delen. Symfonien avsluttes med en galopperende menuett og en feiende festlig finalesats i fullt firsprang. Samtlige satser følger i stor grad 1700-tallets idealer for formoppbygging, klang og melodisk og harmonisk forløp.
Symfoni nr. 5 ble urfremført i Wien i 1816. Den fremføres ikke like ofte som Schuberts sene symfonier, men er likevel en kjærkommen klassisk perle på komponistens rikholdige tidlig-romantiske repertoar.