Franz Schubert Der Tod und das Mädchen

Skrevet av Amadea Donaji Reksterberg

Franz Peter Schubert (1797-1828) var bare 20 år da han satte musikk til diktet “Der Tod und das Mädchen” (døden og piken) av poeten Matthias Claudius (1740-1815), for sang og piano. Diktet er skrevet som en dialog mellom en ung kvinne og døden:

JENTA
Over, å, over!
Gå, ville beinmann!
Jeg er fortsatt ung, gå, kjære!
Og ikke rør meg.

DØDEN
Gi hånden din, din vakre og delikate skapning!
Jeg er en venn og jeg vil ikke straffe deg.
Vær ved godt mot! Jeg er ikke vill.
Du skal sove mykt i armene mine!

Til tross for sin unge alder, hadde Schubert allerede erfaring med døden. Han var det tolvte barnet i en søskenflokk på fjorten, hvor bare tre overlevde spedbarnsalderen. Hans mor, Maria Elisabeth, døde da Schubert var 15 år gammel.

Schuberts sang over Claudius’ dikt er en høytidelig begravelsesmarsj i d-moll. En langsom introduksjon i klaveret antyder dødens tilstedeværelse, som blir besvart med jentas desperate utrop av frykt. Døden svarer henne med mildhet, ro og forsoning. Diktet tegner et trøstende og beroligende bilde av døden, og antyder at det ikke er noe å frykte. Schubert gjenskaper dette i musikken ved å skifte tonalitet fra moll til dur mot slutten av sangen; med denne tilsynelatende enkle vekslingen blir stemningen forvandlet, og jentas frykt for død og mørke forvandles til aksept.

Syv år senere merker Schubert selv dødens tilstedeværelse. Årene 1823 og 1824 er tøffe, tynget av dårlig helse og trange økonomiske kår. I et brev til sin venn skriver han:

“Tenk på en mann hvis helse aldri kan gjenopprettes, og som av ren fortvilelse gjør saken verre i stedet for bedre. Tenk, sier jeg, på en mann hvis lyseste håp er blitt til ingenting, for hvem kjærlighet og vennskap er bare tortur, og hvis entusiasme for det vakre raskt forsvinner; og spør deg selv om en slik mann ikke er virkelig ulykkelig.”

I sitt kompositoriske arbeid forvandler Schubert depresjon og sykdom til vakker musikk. Han vender tilbake til sangen “Der Tod und das Mädchen” og skriver Strykekvartett nr. 14 i d-moll, hvor han gjenbruker begravelsesmarsjen i verkets andre sats. Verket kan tolkes som en musikalsk billedliggjøring av en dans med døden. Strykekvartetten er gjennomgående preget av plutselige dramatiske skift fra svakt til sterkt, fra det lyriske til det voldsomt dramatiske. Til tross for verkets dystre tematikk, skaper Schubert lys i mørket med vakre og uttrykksfulle melodier.

Fire år senere, i 1828, dør Schubert i en alder av 31 år. I løpet av sitt korte liv komponerte han over 1500 musikkstykker. Verdsettelsen av Schuberts musikk mens han levde var begrenset til en relativt liten krets av beundrere. I tiårene etter hans død, økte interessen for hans arbeid betraktelig. I dag regnes Schubert blant de største komponistene innen vestlig klassisk musikk.

Strykekvartett nr. 14 i d-moll ble arrangert for strykeorkester av Gustav Mahler i 1896. Mahler fullførte derimot aldri arbeidet, og moderne gjenoppførelser er revidert av David Matthews og Kenneth Woods.

Strykekvartetten har rekorden som den mest spilte strykekvartetten i Carnegie Hall, med 56 fremføringer. “Death and the Maiden” ble fremført i Fridtjof Nansens begravelse i 1930.