Franz Schubert skapte den tyske Lied’en, en treenighet av tekst, menneskestemme og pianostemme. 600 sanger skrev han. Men Schubert synger i alt han skrev, syngespill, operaer, messer, klavermusikk, kammermusikk – og symfonier.
Han påbegynte i alt tretten symfonier. Sju av dem ble ferdigskrevet. Ingen av dem ble utgitt på noter i komponistens levetid. Heller ikke fremført, bortsett fra Symfoni nr. 6 som kan ha blitt fremført i en privat sammenheng i 1825. Kanskje var det kun en gjennomspilling av symfonien, med Schubert selv ved pianoet.
Schubert var en komponist som ikke oppsøkte offentligheten. Han drev ikke PR for seg selv. Han ble verdsatt i musikkretser i Wien, der han fikk fremført mange av sangene og kammermusikken på huskonserter, såkalte Schubertiader. Symfoniene krevde et større apparat for å få fremført, noe Schubert ikke hadde tilgang på.
Symfoni nr. 6 ble ferdigskrevet våren 1818. Da var Schubert tjueen. Den første offentlige fremføringen av symfonien fant sted ti år senere, få uker etter Schuberts død. Arrangøren var selskapet «Musikkens venner» i Schuberts hjemby Wien. En kritiker skrev at det var et fint og velskrevet verk, men at det kanskje kunne kritiseres «for dens overdådige blåseseksjon, som får strykerne til å virke underordnet mye av tiden». Nei, det er ingenting å kritisere symfonien for. Spillet mellom instrumentgruppene er med på å skape en musikkdramatisk fortelling der det er lett å forestille seg handlingen. Det vanlige er jo at teksten foreligger først, og at operakomponisten så skriver musikken. Men her er det omvendt, kan vi tenke: Musikken foreligger. Det er bare å dikte librettoen selv.
I Adagio – Allegro
Satsen har en kontant og kort innledning, som var det Beethoven som hadde kommet inn på scenen. Den fortsetter lett og lystig med omskiftelige stemninger. Kanskje er det ouverturen, eller er vi allerede i første akt i operaen? Blåserne synger i munnen på hverandre, og vi strilytter for å få dem plassert i forskjellige roller. Det er lekent og smilende, med passe dramatiske undertoner som gjør at vi godt kan forvente oss noen forviklinger i de neste aktene.
II Andante
Her starter det rett på en arie, i strykerne først, men etter hvert deler flere instrumenter broderlig og søsterlig på melodien. Plutselig kommer det inn et strengere tema som avbryter og skaper oppstyr. Ideene dytter hverandre rundt på scenen og påvirker hverandre. Hovedtemaet får noe av akkompagnementsrytmen til inntrengeren, blir utadvendt og får større selvtillit – før det finner tilbake til sin opprinnelige karakter igjen.
III Scherzo
Her er igjen Beethoven med i spillet. Schubert leker elegant med Presto-satsen fra Beethovens 7. symfoni. Den var blitt fremført i Wien i 1813, og en seksten år gammel Schubert kan godt ha vært til stede. Schubert holdt selv på med sin første symfoni på den tiden.
IV Allegro moderato
Det høye tempoet fortsetter i sistesatsen, her med en tikkende rytme som driver musikken fremover, med underfundig verdighet. Handlingen forblir litt hemmelighetsfull. Fuglene synger og prøver å avbryte den marsjerende militærmusikken. Av og til lykkes de. Selvfølgelig gjør de det! Antagelig ligger det et poeng akkurat her.
Om Schubert og den tjueseks år eldre Beethoven noen gang møttes, finnes det for øvrig ikke sikkert belegg for. Men de bodde i samme by, og Schubert var fullt på det rene med hvilken gigant Beethoven var. Da Beethoven døde i 1827, var det mange som pekte på Schubert som hans musikalske etterfølger. Schubert så det på samme måte selv. Dobbelt tragisk er det derfor at han overlevde Beethoven med kun ett år.