Kaija Saariaho er en av sin generasjons mest fremragende komponister. Med inspirasjon fra fransk musikk generelt, og serialisme og spektralisme spesielt, har hun skapt sitt helt eget tonespråk. Det preges gjerne av komplekse teksturer, rik og variert orkesterbehandling og lyse klangøyeblikk, ofte med innslag av elektroniske klanger blandet sammen med de akustiske. Foruten orkesterverkene er hun mest kjent for sine operaer L’amour de loin (2000), Adriana Mater (2005) og Emilie (2010).
Om harpekonserten Trans forteller Kaija Saariaho: "Harpe er et instrument jeg liker svært godt, og som jeg ofte har skrevet for både symfonisk og kammermusikalsk. Å planlegge en harpekonsert er utfordrende, det kan så lett skje at de sarte teksturene forsvinner i orkesterklangen. Dette var jeg klar over, men ønsket samtidig å ha hele orkesterets fargepalett til rådighet i dette verket, og skape musikalske situasjoner der harpen beholder solistrollen sin. Derfor er det få passasjer med fullt orkester, musikken er snarere konsentrert om et utvalg dialoger mellom soloinstrumentet og de forskjellige orkestergruppene. Blant det jeg elsker hos harpen er de store mulighetene til glissando, men også rett og slett å høre fingrenes klimpring på strengene, og den sjenerøse resonansen og det store registeret. Utnyttelsen og variasjonen av disse egenskapene har spesielt inspirert meg i kadensene − det er én i hver sats − og de får av og til forsiktig følge av andre instrumenter.
I første sats, Fugitif, presenterer solisten de kontrasterende karakterene og teksturene i musikken, og dialogene med de forskjellige orkestergruppene. I harpens åpningsfigur sås det for eksempel frø som skal spire i kadensene.
Andre sats, Vanité, peker mot en form for stilleben (stille liv) og maner frem både menneskets liv og dets flyktige natur. Objektene i slike malerier symboliserer menneskers aktiviteter, studier, penger, gleder, rikdom, makt, vist mot elementer som maner frem tiden som går, skjørheten og ødeleggelsen. Jeg kom på denne tittelen fordi musikken i denne satsen er som et stilleben. Den er basert på forskjellige tolkninger av symmetri, og musikkens elementer – noen mørke, andre skjøre – blir behandlet som objekter sett i forskjellig slags lys.
Message, siste sats, er hurtig og energisk. Det musikalske budskapet bæres av harpen og orkesteret etter tur, og underveis gjennomgår materialet stadige forvandlinger."
Trans er bestilt av Suntory Foundation of Arts, Finland Radios Symfoniorkester, Sveriges Radios Symfoniorkester, Tonhalle Orchester Zürich, Radio France og Hessischer Rundfunk Sinfonieorchester. Det er skrevet for Xavier de Maistre, som uroppførte det I Tokyo I 2016 og siden har spilt det med de andre oppdragsgiverne.
(Tekst: Marit Gaasland)