Da Arne Nordheim (1931−2010) entret den norske offentligheten for alvor, på 1950- og 1960-tallet, skapte han stor debatt og ble raskt den fremste representanten for den norske modernismen. Nordheim eksperimenterte med elektronisk musikk allerede på 1950-tallet, men det var særlig på 1960-tallet at han ble en pioner innen elektroakustisk musikk, både nasjonalt og internasjonalt.
Nordheims store gjennombrudd var Epitaffio for orkester og lydbånd, komponert i 1963. Tittelen betyr gravskrift og tar utgangspunkt i diktet ‘Ed è sùbito sera’ [Og plutselig er det kveld] av Salvatore Quasimodo.
Eksistensielle temaer, som liv, død og forgjengelighet, går igjen i hele Nordheims produksjon, og kontrastene mellom væren og ikke-væren, mellom lys og mørke, er et sentralt tema også i Epitaffio. Her bruker Nordheim den såkalte klangflateteknikken − en teknikk som gjør at musikken ikke først og fremst drives av melodiske ideer eller harmoniske vendinger, men der store flater av kontrasterende klanger settes opp mot hverandre.
Den samme teknikken ble brukt av polske komponister som Penderecki og Lutoslawski. Forbindelsene til Polen ble helt avgjørende for Nordheim som tilbrakte lange perioder på 1960- og 1970-tallet i et studio i Warszawa, der de hadde Europas beste utstyr for å utforske elektroakustisk lyd.
Epitaffio ble først spilt i Stockholm og København i 1964 − konsertene ble omtalt som store suksesser i den nordiske musikkpressen − og i januar 1965 satte sjefdirigent Herbert Blomstedt det nye verket på programmet også i Oslo. Til sammen fremførte Blomstedt og Oslo Filharmonien Epitaffio hele seks ganger på 1960-tallet og verken publikum eller pressen var udelt negative, men derimot overveiende interesserte og nysgjerrige på Nordheims nye uttrykk. I tillegg til Epitaffio, ble også Aftonland og Canzona per orchestra fremført av Oslo Filharmonien på 1960-tallet. Siden ble Nordheim en viktig komponist for orkesteret, som også har urfremført flere av hans verker.