Arne Nordheim (1931-2010) slo for alvor gjennom som komponist med orkesterverket Canzona per orchestra. Nordheim var aller mest opptatt av internasjonale musikalske strømninger og av å eksperimentere med klang.
I Canzona lar han et enkelt motiv, bestående av åtte toner, danne grunnlaget for eksperimentene med orkesterets klangfarger og harmoniske klangflater. I Canzona gikk Nordheim omtrent så langt han kunne gå før han i sitt neste store verk, Epitaffio, supplerte orkesterklangen med lydbånd og elektronisk lyd.
Samtidig var Nordheim også opptatt av sine musikkhistoriske røtter – av romantiske uttrykksformer og tradisjonelle virkemidler. Canzona befinner seg akkurat i brytningen mellom det romantiske og nærmest nostalgiske på den ene siden og det moderne på den andre. Verket skulle vise seg å være begynnelsen på en av de mest oppsiktsvekkende karrierene i moderne norsk musikkhistorie.