Ørjan Matre Lyric Pieces

Da Bergen Filharmoniske Orkester for noen år siden bestilte et verk av Ørjan Matre, lå det som et ønske i bestillingen at musikken skulle være basert på historisk materiale. Hvilket var opp til komponisten å bestemme.

– Det ble Grieg. Det føltes naturlig, forteller Matre, som på den tiden nettopp var flyttet hjem til Bergen. Han plukket fritt fra Griegs Lyriske stykker, startet med det første og sluttet med det siste, og valgte «ulike strategier» for hver av sine fortolkninger.

Lyric Pieces starter med Griegs originale «Arietta» på et piano foran orkesteret. I partituret til Matre står det at pianoet ikke trenger å være helt stemt. Det skal klinge litt av fortid.

– Den noten tror jeg har stått på ekstremt mange pianoer, sier Matre.

Når Griegs «Arietta» toner ut i din versjon, blir den den værende i rommet. Du lar den sive ut i hele orkesteret?

– Jeg smører den utover. Dveler ved de ulike akkordene. Strekker og forlenger dem. Går gjennom hele satsen slik den foreligger hos Grieg.

Det er en så rørende melodi?

– Jeg tror Grieg var fornøyd med den selv, i og med at han henter den frem igjen i det siste lyriske stykket, i «Efterklang», som er en valseversjon av «Arietta». Det er på en måte Grieg som reflekterer over seg selv. I min «Efterklang» bruker jeg opptak av Grieg selv. Så får du meg på toppen som reflekterer over Grieg som reflekterer over seg selv.

La oss ta for oss de andre stykkene også. «Springdans», den høres ut som minimalisme?

– Hva ville skjedd hvis Grieg var født noen år senere? Jeg har egentlig bare tatt små motiver fra «Springdans»-en og repetert dem, laget små looper og lekt meg på den måten.

«Ensom vandrer»?

– Der har jeg prøvd å gjøre den enda mer ensom. Så ensom som mulig. Tynnet ut. Men det jeg egentlig har gjort, er å ta et orkesterstykke som jeg har skrevet selv, Different Stories. Så har jeg lest «Ensom vandrer» gjennom mitt eget orkesterstykke, instrumentert det på akkurat samme måten, med samme gester, samme klang, samme rytmiske motiver som i mitt orkesterstykke.

Det samme som du gjør med Grieg, du bearbeider deg selv?

– Absolutt.

Og «Sommerfugl»?

– Jeg arbeider ofte med klangmasser, svermer av klanger. Jeg leste en artikkel om sommerfugler som spiste seg ruset på gjæret frukt. Jeg tror det var litt av tanken her.

Så «Klokkeklang»?

– Denne satsen til Grieg er utrolig spesiell, skrevet mange år før sin tid. Det er jo bare klang, men han begrenset det til kvinter. Mens når vi jobber med klokkeklang i dag, så er det ofte de spektrale elementene i klangen som er interessant. En klokkeklang har et spesielt spekter, så jeg har analysert klokkelyder. Den første biten av mitt stykke er Griegs instrumentasjon av «Klokkeklang», nøyaktig sitert. Så glir det gradvis over i min instrumentering, basert på klokkespekteret med kvarttoner og mikrotoner og merkelige akkorder. Så tilbake til Grieg.

I «Efterklang» hører vi Grieg selv i opptak fra 1903. Det er interessant, ikke minst fordi han spiller som han gjør, så varierende i tempo?

– Ja, det er ikke lett å følge. Jeg prøver å kompe ham, men det er ikke lett. Jeg har latt orkesteret ligge litt bak og litt foran, fordi Grieg fraserer så fritt. Jeg lar orkesteret svømme litt rundt ham.

Lyric Pieces ble urfremført av Bergen Filharmoniske Orkester i 2019. Året etter ble det nominert til Nordisk råds musikkpris. Det er skrevet for stort orkester, med blant annet celesta, harpe, mye slagverk. Og sandpapir.

– Jeg har brukt veldig mye sandpapir opp gjennom.

Grovt eller fint?

– 120 cirka. Det er veldig fin lyd. Det er bare lyden jeg liker.