Johan Halvorsen (1864−1935) var en av bærebjelkene i norsk musikkliv tidlig på 1900-tallet. Han gjorde seg først bemerket som fiolinsolist og siden som konsertmester og dirigent. På 1890-tallet fikk han et stort gjennombrudd som komponist − også internasjonalt − med orkesterstykket Bojarenes inntogsmarsj.
Fra 1899 ledet Halvorsen orkesteret ved Nationaltheatret i Kristiania, som på den tiden var hovedstadens største orkester. Da Oslo-Filharmonien ble stiftet (som Filharmonisk Selskaps Orkester) i 1919, ble Halvorsen innsatt som én av tre sjefdirigenter, en stilling han hadde i ett år før han gikk tilbake til Nationaltheateret.
I løpet av sin tid ved Nationaltheatret skrev Halvorsen musikk til over 30 teaterstykker, med Reisen til Julestjernen fra 1924 som et av høydepunktene. Mye av scenemusikken ble siden skrevet om til suiter for konsertsalen, blant annet Fossegrimen for orkester og hardingfele.
Som komponist identifiserte Johan Halvorsen seg med den nasjonalromantiske tradisjonen etter Edvard Grieg og Johan Svendsen. Det hindret ham ikke i å ta i bruk andre stilistiske virkemidler når oppgaven tilsa det − som når han imiterte 1700-tallsstil i musikken til en Holberg-komedie.
Johan Halvorsens 2 norske rapsodier er skrevet i 1919. Rapsodiformen ble populær gjennom de ungarske rapsodiene Franz Liszt skrev fra 1840-tallet og utover, først for klaver og senere for orkester. Johan Svendsen skrev fire norske rapsodier på 1870-tallet, som Johan Halvorsen senere lot seg inspirere av.
Norsk rapsodi nr. 1 består av tre deler, alle basert på norske folkemelodier som bearbeides med kreativ og effektfull orkestrering. Etter en kort innledning presenterer en solofiolin den muntre springaren som første del bygger på. Så skifter stemningen brått når den sorgtunge folkevisen Jeg lagde meg så silde introduseres i en cellosolo. Kontrasten er like stor til tredje del, der en halling er springbrettet inn i den forrykende avslutningen.
(Tekst: Fred-Olav Vatne)