Det ville være «en gyselig løgn» av en norsk musiker å skrive à la Strauss eller Schönberg, «selv om han kunde», skrev Johan Halvorsen i brev. Han var romantiker og tradisjonalist og anså seg selv som arvtager etter Edvard Grieg og Johan Svendsen.
Da han skrev sine store orkesterverk, to rapsodier og tre symfonier, hadde han allerede en opusliste med langt over hundre verk bak seg. Mye av det var teatermusikk skrevet til oppsetninger på Nationaltheatret i Kristiania, der han hadde vært kapellmester siden teateret åpnet i 1899. Etter et intermesso som dirigent for det nyopprettede Filharmonisk Selskap i 1919, hadde han igjen gått tilbake til orkesteret på Nationaltheatret, som han ledet frem til 1929.
Den første symfonien ble ikke skrevet før han var i slutten av femti-årene. Den ble fremført på Nationaltheatret i 1923, under ledelse av ham selv, med et forsterket orkester på over hundre musikere. Kanskje verket ble uaktuelt på grunn av den tradisjonelle stilen? I hvert fall gikk det mange år før det ble tatt opp igjen av et norsk symfoniorkester.
Da Ole Kristian Ruud var sjefdirigent i Trondheim Symfoniorkester, gjorde han en dag i 1987 en oppdagelse i orkesterets notearkiv. Dette skriver han på nettsiden til Dirigentløftet:
«Der lå et partitur på Johan Halvorsens symfoni nr.1 som var utgitt i 1926. En symfoni jeg hverken hadde hørt eller sett omtalt tidligere. Da jeg åpnet partituret på første side, kom musikken direkte til meg. /…/ Musikken snakker til meg med sin egen skjønnhet og karakter. Det er komponert av en komponist, dirigent og musikant som veit svært godt hva han ønsker av musikerne og dirigent.»
Symfonien har fire satser, alle så innholdsrike at man godt kan forestille seg en egen handling for hver av dem.
Førstesatsen, «med sin friskhet, rytmikk, tydelige linjer, sangbarhet og fargerike orkestrering», som Ruud skriver, har også emosjonelle og varsomme partier.
Andresatsen «har en skjønnhet og følsomhet som vi kan kjenne igjen fra hans teatermusikk», skriver Ruud. Og også bittelitt Gustav Mahler og litt norsk folketone, kan vi legge til.
Tredjesatsen begynner overraskende rolig og hemmelighetsfullt, nesten som en morgenstemning. Ut av dette kommer folkedans og folkeliv, iscenesatt med en gjennomsiktig og lekker orkestrering, full av små kommentarer. På formfullendt vis avsluttes satsen, og festen, i det samme tussmørket som satsen dukket frem fra.
Sistesatsen begynner også dempet, som var det en scene der vi bare venter på at noe kommer til å skje. Ja, inn kommer en gjeng djerve og kantete vesener. Hører vi ikke et snev av Bojarenes inntogsmarsj? Andre scener følger på, fra det romantisk intime til det storslått sveipende. Et sprettent intermesso innleder et siste, svært variert parti der bojarene så vidt stikker hodet frem igjen, men trekker seg skyndsomt tilbake ettersom det er den store, nærmest filmatiske romantikken som avslutter symfonien.