Oslo-filharmoniens kammerserie Joseph Haydn
Béla Bartók
Ellen Taaffe Zwilich

Denne konserten henger tematisk sammen med konsertene som spilles 9. oktober.

Olivier Messiaen (1908-1992) komponerte sin ikoniske Quatuor pour la fin du temps (På norsk: Kvartett til tidens ende) da han satt som krigsfange i Tyskland under andre verdenskrig. Han komponerte kvartetten for de instrumentene som var tilgjengelig i Stalag 8A - piano, fiolin, cello og klarinett. I sin kvartett, Abgang & Kaddish, benytter Ellen Taaffe Zwilich (f. 1939) seg av den samme instrumenteringen. Der Messian kunne returnere hjem etter krigen, gir Zwilich en stemme til de krigsfangene som aldri fikk vende hjem. Stykket siterer musikk som ble skrevet i konsentrasjonsleirene.

I løpet av en tolvårsperiode mot slutten av 1700-tallet skrev Joseph Haydn (1732–1809) 27 trioer for klaviatur, fiolin og cello – verk som i stor grad bidro til å etablere pianotrioen som sjanger slik vi kjenner den i dag. På denne tiden var det populære cembaloet i ferd med å vike for det nyere hammerklaveret, forløperen til dagens piano. I motsetning til cembaloet har hammerklaveret trykksensitive tangenter, som gjør det mulig å spille med ulike dynamiske nyanser. Haydns Pianotrio i e-moll ble utgitt sammen med to andre trioer i en samling som opprinnelig bar tittelen “Trois Trios pour le Clavecin ou Piano-Forte, avec Accompagnement de Violon et Violoncelle” – “Tre trioer for cembalo eller hammerklaver, med akkompagnement av fiolin og cello”. Bruken av dynamikkbetegnelser som forte og piano i pianostemmen tyder på at Haydn primært hadde hammerklaveret i tankene ved fremføring.

Tradisjonelt forbindes den hebraiske bønnen «Kaddish» med sorg og minne om de døde, som innholdet er i hovedsak en lovprising av Gud – noe som gir bønnen en dobbelt betydning: som både en bønn for de sørgende og en hyllest til det guddommelige. Stemningen i Béla Bartóks (1881-1945) Kontraster for fiolin, klarinett og piano passer bedre til denne andre, lovprisende betydningen. Klarinettisten Benny Goodman og fiolinisten Joseph Szigeti bestilte Kontraster fra Bartók i 1938. På dette tidspunktet hadde Bartók etablert en særegen stil, sterkt inspirert av ungarsk folkemusikk, men han hadde ennå ikke skrevet et kammerverk med blåseinstrumenter. I Kontraster har pianoet en overveiende akkompagnerende rolle, mens Bartók utforsker de klanglige og tekniske mulighetene i både klarinett og fiolin. Det er ikke uvanlig at klarinettisten benytter to ulike klarinetter, men det er mer uvanlig at fiolinisten trenger to fioliner stemt forskjellig. Kontraster har fått sitt navn både fra de ulike karakterene i fiolin, klarinett og piano, og fra de musikalske kontrastene i selve verket.