Giovanni Antonini Wolfgang Amadeus Mozart
Joseph Martin Kraus
Joseph Haydn

I Wien, Stockholm og London skapte tre komponister verk som har bevart sin kraft gjennom århundrene. Mozarts Gran Partita fikk (i alle fall om vi skal tro filmen Amadeus) komponisten Salieri til å høre «Guds stemme». Kraus' Olympie-ouverture viser en komponist som våget å la følelsene få fritt spillerom. Og Haydns avskjedssymfoni er et prakteksempel på hvorfor han i dag kalles symfonienes far.

Mozart: Gran Partita KV. 361

Wolfgang Amadeus Mozarts serenade for blåsere og kontrabass, Gran Partita, ble komponert i 1781. Det var underholdningsmusikk, et type verk som var høyt etterspurt på slutten av 1700-tallet, skrevet for å underholde eliten. Serenaden består av syv satser og den tredje er særlig kjent. I den Oscar-vinnende filmen Amadeus får vi se komponisten Antonio Salieri mimre tilbake til sitt første møte med Mozarts musikk, som er denne satsen. Han blir svært overrasket og sier «det var som at jeg hørte Guds stemme.»

Serenaden veksler mellom partier med virtuost samspill og vakre soloer fra de ulike instrumentene. Musikken er melodiøs, leken og ekspressiv.

Kraus: Olympie ouverture

«Kraus var det første geniet jeg møtte» skal Joseph Haydn ha sagt, etter å ha hørt Joseph Martin Kraus’ (1756-1792) symfoni i c-moll. Kraus’ musikk er brennende lidenskapelig, noe som også gjelder overturen til operaen Olympie.

Olympie ble skrevet for det svenske hoffteateret på slutten av 1700-tallet. Overtyren etablerer forventningene til det som skal skje i operaen. Kraus komponerer i streng klassisk form, men med en mer emosjonelt ladet stil enn Haydn og Mozart. Noen mener derfor at Kraus gir klare frampek til romantikkens kjennetegn. Olympie-ouverturen er ikke så mye spilt, men er et dramatisk og fengende verk.

Haydn: Symfoni nr. 104 «London»

Da Joseph Haydn (1732-1809) kom til London på starten av 1790-tallet ble han tatt imot som en rockestjerne. Han skrev tolv symfonier for publikummet i London. Den siste av dem, nr. 104 har fått tilnavnet «London» og ble fremført i 1795, som del av Haydns avskjedskonsert som komponist i London. Den ble tatt i mot med stormende jubel og entusiasme.

Haydn kalles i dag symfoniens far, fordi han ga dem en form, struktur, dramatikk og musikalsk humor. Symfoni nr. 104 er et prakteksempel på hva Haydn gjorde for symfonien.