Kort & klassisk
Giovanni Antonini Joseph Martin Kraus
Joseph Haydn

I Stockholm og London skapte to komponister verk som har bevart sin kraft gjennom århundrene. Kraus' Olympie-ouverture viser en komponist som våget å la følelsene få fritt spillerom, mens Haydns avskjedssymfoni er et prakteksempel på hvorfor han i dag kalles symfonienes far.

Kraus: Olympie ouverture

«Kraus var det første geniet jeg møtte» skal Joseph Haydn ha sagt, etter å ha hørt Joseph Martin Kraus’ (1756-1792) symfoni i c-moll. Kraus’ musikk er brennende lidenskapelig, noe som også gjelder overturen til operaen Olympie.

Olympie ble skrevet for det svenske hoffteateret på slutten av 1700-tallet. Overtyren etablerer forventningene til det som skal skje i operaen. Kraus komponerer i streng klassisk form, men med en mer emosjonelt ladet stil enn Haydn og Mozart. Noen mener derfor at Kraus gir klare frampek til romantikkens kjennetegn. Olympie-ouverturen er ikke så mye spilt, men er et dramatisk og fengende verk.

Haydn: Symfoni nr. 104 «London»

Da Joseph Haydn (1732-1809) kom til London på starten av 1790-tallet ble han tatt imot som en rockestjerne. Han skrev tolv symfonier for publikummet i London. Den siste av dem, nr. 104 har fått tilnavnet «London» og ble fremført i 1795, som del av Haydns avskjedskonsert som komponist i London. Den ble tatt i mot med stormende jubel og entusiasme.

Haydn kalles i dag symfoniens far, fordi han ga dem en form, struktur, dramatikk og musikalsk humor. Symfoni nr. 104 er et prakteksempel på hva Haydn gjorde for symfonien.