Klaus Mäkelä Dmitrij Sjostakovitsj

«Det var umiddelbart klart at denne første symfonien av Sjostakovitsj var det levende, individuelle og slående verket til en komponist med en original innfallsvinkel,» sa Nikolaj Malko, som dirigerte urfremførelsen av Sjostakovitsj’ Symfoni nr. 1 i Leningrad.

Selv feiret Dmitrij Sjostakovitsj (1906–1975) 12. mai 1926 som sin andre fødselsdag, dagen han for første gang fikk høre sin symfoni i konsertsalen. Symfonien ble en enorm suksess og fikk snart et internasjonalt gjennombrudd – året etter ble den spilt av Berlin-filharmonien.

En kan høre glimt fra inspirasjonskilder som Mahler og Stravinskij i symfonien, men det er en ny og umiskjennelig komponiststemme som skinner gjennom med sterke kontraster, vakre partier og voldsomme utbrudd, humor, groteske innfall og i alle ting et glitrende håndverk.

“Jeg vet ikke helt selv hvorfor sitatene er der, men jeg kunne ikke, kunne ikke, ikke inkludere dem,” sa Sjostakovitsj gåtefullt om de musikalske sitatene i sin Symfoni nr. 15. Symfonien er et overflødighetshorn av referanser både til musikkhistorien og til komponistens egne verk.

Sjostakovitsj skrev Symfoni nr. 15 sommeren 1971. I løpet av de 45 årene siden hans første symfoni hadde de sovjetiske myndighetene i perioder gjort livet svært vanskelig for ham. Mot slutten av livet uttalte han seg gjerne forsiktig og tvetydig, også om sin egen musikk.

Sjostakovitsj har beskrevet første sats som en leketøysbutikk med minner fra barndommen, og som en protest mot døden. Tredje sats er kvikk og humørfylt som den første, andre og fjerde sats har et mer melankolsk og innadvendt preg, som et vemodig farvel til symfoniene.