Kan menneske hjelpe kvarandre til å sjå lys når alt synest som mørkast? Kan musikk vere ein slik hjelpar? Viss den viser at den skjønar kva mørke er og samtidig viser at der ligg lys og ventar like attom ein stad?
I så fall vil eg skrive eit slikt stykke … Kanskje eit stykke som startar med eit repetitivt mørke som spinn rundt og rundt seg sjølv, men som sakte blir endra og lyfta av ei melodisk linje ...
(Magnar Åm om sitt verk ‘sjå lys der lys trengst’)
Den norske komponisten Magnar Åm (f. 1952) har lenge vært en viktig og særegen stemme i det norske musikklivet med en stil som gjerne blander folketoner, salmer og klassiske impulser. Åm tenker hele sitt kompositoriske virke som del av en større sammenheng og helhet. Mange av verkene hans har religiøs og eksistensiell klangbunn og Åm gir ofte titler med utelukkende små bokstaver for å fremheve at de nettopp kan inngå i noe større.
Det nye verket ‘sjå lys der lys trengst’ har den samme åndeligheten som Åms øvrige produksjon – denne gangen realisert i messinginstrumentenes klare klangfarger. Verket er et bestillingsverk for messingseksjonen i Oslo-filharmonien og for unge messingblåsende musikere i talentsatsningene Ung filharmoni og Crescendo.
Verket fremføres første gang i Oslo konserthus 27. september 2018.