Giuseppe Verdi Requiem

Historien om Verdis Requiem begynner med komponisten Gioachino Rossinis død i 1868.

Like etter sendte Verdi et brev til sin forlegger i Milano og foreslo et rekviem skrevet av de fremste italienske komponistene, et verk han ønsket fremført på årsdagen for Rossinis død.

En slik komposisjon ville naturlig nok mangle en «musikalsk enhet», skriver han, noe Verdi ellers var svært opptatt av. Men her skulle nettopp de enkelte bidragene vitne om den ærefrykten hver enkelt av komponistene hadde for denne mesteren som nå «hele verden sørger over».

Verdis tanke var at rekviemet skulle fremføres i San Petronio-kirken i Bologna, og kun én gang. Deretter skulle partituret forsegles og ikke tas frem igjen – med mindre et spesielt ønske skulle oppstå en gang i fremtiden.

I brevet ber Verdi om at noen med større kirkelig troverdighet enn ham, skulle be paven om tillatelse til at også kvinner kunne ta del i fremføringen. Dermed ville komponistene kunne skrive for kvinnestemmer og også for bestemte kvinnelige sangere de hadde i tankene som solister.

En komite ble nedsatt, tretten komponister valgt ut, tonearter og tempi bestemt. Verdi ble tildelt den siste satsen, «Libera me». Prosjektet ble stoppet like før fremføring. Hundre år senere ble materialet tatt frem igjen. Messe for Rossini ble fremført på en festival i Stuttgart i 1988, og er fremført flere ganger siden. Men det er en annen historie.

Da forfatteren Alessandro Manzoni døde i mai 1873, ble ideen om et rekviem igjen vekket i Verdi. Rossini og Manzoni sto for Verdi som de betydeligste ledestjernene i samtiden. Et rekviem til minne om Manzoni ville være å hedre en hel generasjon og en kamp som hadde ledet frem til Italias samling.

Verdi orket ikke å være til stede i begravelsen. Han besøkte graven alene noen dager senere. Allerede dagen etter skriver til forlaget at han vil komponere en Messe for Menzoni, et rekviem som skulle fremføres på årsdagen for hans død. Messen ville ha store dimensjoner, stort orkester, stort kor og fire eller fem solister. For å sikre en oppføring lovet han å lede prøver og konserter og få stemmene skrevet ut for egen regning.

Det halvannen times verket ble skrevet fra juni 1873 til april 1874. «Libera me» fra Rossini-messen ble beholdt med noen justeringer.

Messen til minne om Alessandro Manzoni ble urfremført i San Marco-kirken i Milano, i mai 1874. Presten hadde fått tillatelse til at kvinner kunne delta i fremføringen, under forutsetning av at de var skjult «bak et gitter eller annet», ut mot siden av «scenen», kledd i sort og med sørgeslør. Få dager senere var det tre fremføringer på La Scala-operaen i samme by, der kvinnene kunne plasseres slik det passet i lydbildet.

Verket fikk storartet mottakelse. I løpet av få år var Verdis Requiem fremført i flere italienske byer og i en lang rekke land. Mange av dem var spektakulære fremføringer med utvidete kor og orkestre. Rekorden ble satt i Royal Albert Hall i London i 1875, med 1200 korsangere og 120 musikere.

Det vanlige i dag er å fremføre verket uten opphold og uten applaus mellom satsene. På Verdis tid var det gjerne pause før Offertorium-delen, og Verdi satte pris på applaus underveis. Han gjentok gjerne hele sekvenser og satser før han gikk vi dere. Slik kunne fremføringene variere fra gang til gang. En interaktiv kommunikasjon med publikum, vil man vel kalle det i dag.

Diskusjonen har fulgt verket fra start: Er dette en opera i geistlige gevanter, eller et religiøst verk i til dels upassende musikalsk drakt? Standpunktene kommer vel litt fra den samme kant.

Verdi var ikke særlig religiøs. Antagelig var han agnostiker eller ateist, man vet ikke sikkert. Men rekviemet handler om liv og død, om møtet med døden og forestillinger om hva som skjer når livet er slutt. Man trenger ikke å være troende for å forholde seg til det. For Verdi var det nok å være musikkdramatiker.

Teksten er den romersk-katolske messen for de døde. Den synges på latin, av fire solister og dobbeltkor. Verket har sju hovedsatser.