Karol Szymanowski (1882−1937) må kunne sies å ha bidratt til musikkhistorien med en helt særegen form for musikalsk modernisme. Szymanowski slo sammen impulser fra polsk folkemusikk, tysk senromantikk, Debussys fargerike impresjonisme og Skrjabins dristige atonalitet og utviklet en helt egen stil, gjerne preget av lyriske melodier i et uvanlig harmonisk landskap. Adrian Corleonis har beskrevet Szymanowskis stil, særlig i de sene verkene, som ‘sofistikert primitivisme’, nettopp på grunn av blandingen av det folkelige og tilsynelatende enkle med komplekse kunstmusikalske klangverdener og strukturer.
Få verker viser tydeligere denne tvetydigheten enn Fiolinkonsert nr. 2. Ut av den vuggende og ubestemmelige åpningen utvikler konserten seg til å bli et briljant verk med store melodiske buer, gnistrende energiutladninger og triumferende høydepunkter. Solisten opptrer både med felespillerens direkte og ufravikelige intensitet og med virtuosens tekniske overlegenhet og briljans – alt mens orkesteret maler farger og klanger som like gjerne kunne kommet fra Bartoks, Ravels eller Skrjabins komponistpenn. Bartoks fiolinkonserter og andre verker kan godt ha vært en modell for Szymanowski, selv om denne konserten utvilsomt bærer preg av å være sitt helt eget musikalske univers.
Fiolinkonsert nr. 2 ble skrevet for Paweł Kochański som urfremførte verket i Warszawa i 1933. Det skulle vise seg å bli Szymanowskis siste store verk før han døde av tuberkulose i 1937.
(Tekst: Thomas Erma Møller)