Camille Saint-Saëns Symfoni nr. 3
Camille Saint-Saëns sa om sin tredje symfoni: «Jeg ga til den alt det jeg var i stand til å gi. Det jeg har oppnådd her, vil jeg aldri oppnå igjen.»
Skrevet av Fred-Olav Vatne
Saint-Saëns (1835−1921) fikk rett: verket har en unik posisjon både blant hans musikk og blant 1800-tallets symfonier.
Saint-Saëns viste som barn utrolige musikalske evner, men moren ville ikke at han skulle bli berømt for tidlig. Han debuterte som konsertpianist som tiåring. I 1851 vant han en pris for sitt orgelspill, og utover 1850-tallet begynte han å gjøre seg bemerket som komponist.
I 1871 besøkte Saint-Saëns England for første gang, der han blant annet spilte for dronning Victoria. Han ble etter hvert svært populær i England både som pianist, dirigent og komponist, og han ble æresdoktor ved universitetene i Cambridge og Oxford.
Symfoni nr. 3 «med orgel» ble bestilt av Filharmonisk Selskap i London, og komponisten dirigerte selv urfremførelsen der 19. mai 1886. I juli samme år døde komponistens venn og forbilde Franz Liszt, og Saint-Saëns valgte å tilegne symfonien til Liszt. Påvirkningen fra Liszt er svært tydelig i symfonien, særlig i hvordan Saint-Saëns utvikler sine temaer. En av Liszts viktigste nyvinninger var såkalt tematisk transformasjon, der et musikalsk tema bearbeides og benyttes på ulike måter gjennom verket.
Symfoni nr. 3 består av to satser som hver består av to deler, slik at verket fremstår som en symfoni med fire satser. De sentrale musikalske byggesteinene bearbeides fra en neddempet, nervøs begynnelse til en mektig og magisk fjerdesats der orgelet og pianoet skinner om kapp med orkesteret.