Et kort, men innholdsrikt stykke. Det begynner energisk og hurtig. Det er som om komponisten har liten tid før hun bråstopper og bestemmer seg for å dvele i langsomt, melankolsk linjespill – før hun rusher av gårde igjen. Tempoforandringene mellom partiene er noe av karakteren i stykket. Kanskje hun følte det slik, Julia Perry, at hun måtte være nøye med hvordan hun fylte tiden, til studier, komponering, fremføringer, undervisning, oversetterarbeid – og til refleksjon.
Julia Perry var afrikanskamerikaner. Hun vokste opp i byen Akron i Ohio, i en musikalsk familie. Hun spilte fiolin og piano fra barnsben av og fortsatte med universitetsstudier i piano, sang, komposisjon og dirigering. Etter en mastergrad fortsatte hun studier i sang og komposisjon i New York. Her ble hun introdusert for den italienske komponisten Luigi Dallapiccola, som ble en lærer og mentor de neste ti årene. Med to Guggenheim-stipend oppholdt hun seg sammenlagt sju år i Europa, der hun studerte dirigering i Siena og komposisjon med Dallapiccola i Firenze og Nadia Boulanger i Paris. Med Stabat Mater for altstemme og strykere i 1951 og Short Piece for Orchestra året etter opplevde hun suksess som komponist før hun var tretti. Hun fikk også oppmerksom som dirigent i Europa, gjennom en konsertserie støttet av Det amerikanske informasjonssenteret.
Hun ble mer og mer produktiv med årene, men erfarte at musikken hun skrev på 1960- og 1970-tallet, ble sjelden fremført. Hun skrev tolv symfonier, tre operaer, en fiolinkonsert, to klaverkonserter, korverker, kammermusikk. Ja, ufattelig mye, og lite av dette ble utgitt. I 1970 fikk hun slag, ble delvis lam og måtte lære seg å skrive med venstre hånd. Håndskriften ble vanskelig å lese, men i dag er det et arbeid i gang for å få oversikt over verkene og få dem utgitt. Perrys interesse for den afroamerikanske kulturen kommer til uttrykk i noen verker, men stort sett er det neoklassisisme og serielle komposisjonsprinsipper som preger musikken hennes.