Dette er Italia! Og nå har det begynt, det jeg alltid har ment er den største gleden i livet. Og jeg elsker det! Dagen i dag var så rik at nå, på kvelden, må jeg samle meg litt, så jeg skriver til dere, kjære foreldre, og takker dere for å ha gitt meg all denne lykken. Den italienske symfonien gjør store fremskritt. Det kommer til å bli det muntreste stykket jeg noen gang har komponert, særlig sistesatsen.
(Felix Mendelssohn om arbeidet med sin Symfoni nr. 4)
Treblåsernes kaklende akkompagnement bobler av lykke før strykerne feier i gang symfoniens livlige åpningstema, formelig sydende av varm middelhavsenergi. Det er liten tvil om at solen skinner over Felix Mendelssohns (1809−1847) musikk i første sats av symfonien med tilnavnet ‘den italienske’. Inspirasjonen til verket fant han primært da han avsluttet sin Europa-turné med et lengre opphold i Italia. Der begynte han i 1832 på arbeidet med symfonien, som ble fullført i Berlin året etter.
Den italienske inspirasjonen har tatt mange former i Symfoni nr. 4. I tillegg til komponistens mer overordnede oppløftede sinnsstemning, som åpenbart skinner gjennom i store deler av verket og som preger det musikalske uttrykket i flere av satsene, er det også konkrete spor av Italia-turen i selve musikken. Den ærverdige andresatsen skal være direkte inspirert av et religiøst opptog komponisten bivånet i Napoli, og i sistesatsen refereres det både til ’saltarello’ og ’tarantella’, to danser med sterk tilknytning til Napoli. Dansereferansene gir den virvlende finalen eksplosiv bevegelsesenergi og et rytmisk særpreg som har gjort den til en av komponistens aller mest populære. Det er verdt å merke seg at satsen, til tross for komponistens euforiske beskrivelser, ender i moll og at dette er en av svært få dursymfonier med en slik utvikling og avslutning. Før Mendelssohn kaster seg ut i de italienske dansene, har han inkludert en god, gammeldags menuett i stilfull klassisk innpakning, men likevel hele tiden med komponistens fintfølende teft for solistisk instrumentasjon og klanglig klarhet og eleganse.
Symfoni nr. 4 ble urfremført i London i 1833 og har siden vært Mendelssohns oftest fremførte symfoni og en av den tidlige romantikkens virkelige godbiter.
(Tekst: Thomas Erma Møller)