George Gershwin (1898–1937) vokste opp på Manhattan i New York, der han hadde en nokså vanlig barndom helt til foreldrene kjøpte piano – til storebroren Ira. Det var imidlertid ti år gamle George som forelsket seg i pianoet – Ira dyrket andre evner og ble en berømt tekstforfatter, ikke minst for brorens sanger.
George Gershwin tjente sine første slanter som musiker da han var 15, og to år senere fikk han utgitt sin første sang. I 1919 skrev han sin første store hit, revyvisa Swanee, og de neste årene skrev han de første av sine mange Broadway-musikaler. Parallelt med låtskrivingen studerte han klassisk musikkteori og orkestrering. I 1922 skrev han på kort varsel Blue Monday – en slags jazzopera som kombinerte elementer fra jazz og klassisk musikk.
En av de som lot seg imponere av Blue Monday var den berømte bandlederen Paul Whiteman. Året etter spurte han Gershwin om han kunne skrive et stykke for piano og jazzorkester. I februar 1924 ble George Gershwins Rhapsody in Blue spilt for aller første gang i New York. Stykket ble en umiddelbar publikumsuksess. Allerede neste dag ble Gershwin kontaktet av dirigenten Walter Damrosch, som ville bestille en pianokonsert av ham.
Gershwin hadde ikke orkestrert verken Blue Monday eller Rhapsody in Blue, men denne gangen gjorde han hele jobben selv. I Pianokonsert i F-dur legger han seg mye tettere opptil sine klassiske forbilder, særlig Claude Debussy, enn i sine tidligere verk. I november 1925 dirigerte Damrosch premieren med New York Symfoniorkester, med Gershwin som solist. Resultatet slo an både hos publikum og kolleger – komponisten William Walton var spesielt imponert over Gershwins orkestrering.
Det finnes flere anekdoter om Gershwins forhold til samtidens mest berømte komponister. Han skal ha spurt både Arnold Schönberg, Nadia Boulanger og Maurice Ravel om å få studere med dem, men alle sa nei – fordi de ikke ønsket å forandre Gershwins unike stil. “Du burde undervise meg,” skal Ravel ha sagt. Og Ravels egne pianokonserter, skrevet noen år senere, bærer preg av innflytelsen fra hans amerikanske venn.
(Tekst: Fred-Olav Vatne)