Hun skrev to ouverturer, til uskrevne operaer, kan vi si. Hun ønsket å skrive opera, men fikk aldri noen bestilling fra de to operahusene i Paris. Det kunne ha toppet karrieren hennes og også gjort at hun ikke ble glemt så fort. Operasjangeren var den som førte til mest oppmerksomhet i hennes aktive år som komponist, fra 1820-tallet til 1859. Hun stoppet brått da hennes eneste datter døde. Det var først på slutten av det neste århundret at den generelle interessen for kvinnelige komponister brakte navnet Louise Farrenc frem igjen. På relativt kort tid er det aller meste av musikken hennes blitt innspilt: De tre symfoniene, de to ouverturene, to variasjonsverk for klaver og orkester, kammermusikk, korverk og en stor mengde klaverstykker.
Hun ble født i Paris, i en frilynt kunstnerfamilie med god råd. Kombinasjonen gjorde at interessen hennes for musikk ble oppdaget, og ikke minst, at hun fikk undervisning. Først på klaver og fra hun var 15 år gammel også i komposisjon, av Anton Reicha, som underviste på konservatoriet. Antagelig ble denne undervisningen gitt hjemme, for kvinner hadde ikke adgang komposisjonsstudiet før langt senere.
Louise Farrenc ble derimot ansatt den eneste kvinnelige klaverlæreren ved det samme konservatoriet, i 1842. Her underviste hun i over tretti år, og kun kvinnelige studenter. Flere av dem var prisvinnere i konkurranser, og Farrencs pedagogikk og klaverstil var anerkjent og er beskrevet i litteraturen. En av dem som har studert Louise Farrencs musikk gjennom et doktorgradsarbeid på College of Music i Manchester, er den greske pianisten Maria Stratigou. I fjor ga hun ut Volum 1 av Farrencs samlede klaververk. Her hører vi lette, rapide, klare anslag, og samlingen fra Farrencs hånd består blant annet av «enkle», «krevende» og «briljante» etyder. En samling som derfor kan benyttes av både amatører og profesjonelle.