Et mekanisk orgel som kunne spille åtte melodier og som én gang hadde tilhørt den britiske kongen Georg den 3. Det er utgangspunktet for dette sjokkerende, uhyggelige, forbløffende, poetiske, sørgmodige verket.
Georg den 3. var Storbritannias konge fra 1760 til sin død i 1820. I flere perioder var han psykisk syk, de ti siste årene isolert fra andre, blind og døv og innesperret på Windsor Castle.
Da Randolph Stow, en australsk forfatter, en gang på 1960-tallet fikk se kongens mekaniske instrument, fikk han ideen til et verk der vi både blir med inn i den plagete kongens hode, og ser ham agere og slåss med sine vrangforestillinger. En eksperimentell tekst som spriker i flere retninger, både formmessig og innholdsmessig, var noe som egnet seg godt å legge i munnen på den stakkars kongen. Forfatteren brukte også tekstbrokker fra kongen selv i librettoen.
Den engelske komponisten Peter Maxwell Davies har langt på vei skrevet en illustrerende musikk til denne teksten. 8 Songs for a Mad King er en halvtimes verk som like gjerne kan kalles eksperimentelt musikkteater, som opera, som kammermusikalsk monolog for barytonsolist og seks musikere.
I sin ensomhet prøver kongen desperat å lære dompapene, som han har i bur, å synge de åtte sangene. Det krever uvanlige vokalteknikker av solisten, alt fra tale, sang, skriking, puste-, kvele- ja, mange slags munn- og stemmelyder. Og evne til hyperraske skift. Stemmebruken kan skifte fra stavelse til stavelse.
Komponisten ga uttrykk for at publikum skulle ha sympati med kongen. Vi skal ikke le av ham, men noen steder kan vi nok le med ham, sa Davies, for både tekst og musikk slipper inn gliper av humor. Men først og fremst er stykket ment å skulle gi uttrykk for hva et plaget menneske gjennomgår, skrevet med innlevelse og utforskende bruk av nye musikalske virkemidler.
Dermed har instrumentalistene også fått krevende oppgaver. Ensemblet består av fløyte, klarinett, fiolin, cello, piano og cembalo og et utall slagverksinstrumenter – uten at det skal nevnes hvilket av disse det går hardest ut over.
Til slutt får kongen en plutselig klar tanke, men lite trøst er det i det:
Poor fellow, he went mad.
Poor fellow, I weep for him.
He will die howling,
howling, howling …