Dette «diktet» begynner mørkt og melankolsk. Stemningen er skjør. Verket bygges forsiktig opp av instrumenter i fint kammerspill før solisten kommer inn med en folkemusikkaktig melodi alene. Orkesteret kommer snart etter og gir fylde til melankolien. Etter en kadens, mer uttrykksfull enn virtuos, ildner solisten opp sammen med orkesteret i Animato-delen. Intenst syngende linjer prøver å frigjøre seg fra det mørket som ennå henger ved. Tiltro, selvsikkerhet, lykke og kjærlighet kommer frem i romantiske sveip, ensomhet og forlatthet med impresjonistiske farger.
Dette er selvfølgelig fri diktning, men Poème for fiolin og orkester er basert på en novelle av Ivan Turgenjev. Den handler om musikeren Muzio som kommer tilbake fra en lang reise og finner sin gamle venn, Fabio, gift med musikerens store kjærlighet. Når Muzio spiller på den medbragte indiske fiolinen, forstår de alle at dette er «sangen om den triumferende kjærligheten».
Ernest Chausson var en selvkritisk mann. Han etterlot seg relativt få verker, men dog en symfoni, en opera, klaverstykker, sanger og korverk. Poème er det mest kjente av hans verker i dag, urfremført i 1897.