Samuel Barber Fiolinkonsert

Skrevet av Bodil Maroni Jensen

Man kan godt tenke seg at Samuel Barber har sunget frem mye av musikken sin. Ikke bare fordi han angivelig hadde en nydelig stemme, og i tillegg til komposisjon og piano også studerte stemmebruk. Men fordi musikken er så styrt av melodiske linjer, så båret av melodisk flyt. Vokalmusikken utgjør da også en betydelig del av produksjonen, selv om det er instrumentalmusikken som er mest kjent hos oss. Aller mest kjent er Adagio for strykere, en bearbeiding av annensatsen i strykekvartetten han skrev i 1936, 26 år gammel.

Barbers musikalske utgangspunkt er 1800-tallets romantiske musikk. Uten å være særlig opptatt av nye stilistiske impulser beholdt sin melodiske sans gjennom hele det modernistiske 1900-tallet. Musikken falt i smak hos det amerikanske hjemmepublikummet. De tok ham til sitt hjerte og definerte ham nærmest som en nasjonalkomponist. Men en gang gikk det riktig galt, for ham selv. Han skrev operaen Antony and Cleopatra på bestilling til åpningen av Metropolitan Opera House i Lincoln Center i 1966. Han mente selv den var noe av det beste han hadde skrevet, men operaen ble dårlig mottatt. Etter dette stoppet det opp i flere år før han kunne fortsette å komponere.

Fiolinkonserten ble bestilt av en fiolinistvenn via en sponsor i 1939. Til urfremføringen i 1941 skriver den musikalsk emosjonelle komponisten en ganske nøktern programkommentar. Om førstesatsen sier han kun at den begynner med et lyrisk hovedtema som blir introdusert med én gang, uten noen introduksjon i orkesteret. Han nevner ikke det kantete sidetemaet som kommer i klarinett etter en stund, og som preger resten av satsen i et vekselspill med de lange melodiske linjene i åpningstemaet. En slags dialog der sidetemaet kanskje vinner over hovedtemaet? Eller blir de enige om å dele på plassen? Annensatsen blir introdusert av en obo-solo, skriver Barber. Og fiolinen kommer inn med et kontrasterende tema og gjentar så oboens tema, fortsetter han. Men han nevner ikke at satsen er langsom, sørgmodig, nærmest sakral i uttrykket. Om den siste skriver han at det er en perpetuum mobile-sats som utnytter alt av fiolinenes briljante og virtuose karakter. Til det er det ikke noe å tilføye.