Thomas Adès Three-piece suite fra Powder her face
Ouverturen starter på energisk vis, og vi blir dratt rett inn i 60-tallets kabaret. Man kan forestille seg Margaret Campbell i en scene med en elsker.
Skrevet av Maren Ohm Ballestad
Den britiske komponisten Thomas Adès (f. 1971) ble for alvor kjent da kammeroperaen Powder Her Face ble urfremført i 1995. Handlingen er inspirert av livet til sosietetskvinnen Margaret Campbell. Hun var en av de største kildene til sladder og skandaler på 1960-tallet i Storbritannia. I dag kan hun riktignok ses på som en foregangskvinne for likestilling og ytringsfrihet.
Hertuginnen og sosietetskvinnen Margaret Campbell var hovedpersonen i en av Storbritannias største sexskandaler på 1960-tallet. Hertuginnen skilte seg fra hertugen av Argyll i 1963 - noe som på den tiden ikke skjedde uten kritikk og diskusjon. Hennes ekteskap med hertugen var hennes andre, men det skal påpekes at det var hertugens tredje. Oppmerksomheten var likevel på hertuginnen, etter at det ble spredd nakenbilder av henne kun iført perler og i selskap av en naken mann.
Three-piece suite er en av Adès’ egne arrangementer av kammeroperaen. Her utvider han både besetning og musikalske ideer til fullt symfoniorkester. Adès har elegant kombinert sin egen personlige stil med karakteristiske trekk fra både kabaret, tango og populærmusikk. Er du kjent med Piazzollas musikk kan du tydelig høre hvor Adès har fått inspirasjon fra. Det korte verket er innholdsrikt, lekent, dramatisk og ekspressivt.
Suiten består av tre korte dansesatser: Ouverture, Waltz og Finale. Ouverturen starter på energisk vis, og vi blir dratt rett inn i 60-tallets kabaret. Man kan forestille seg Margaret Campbell i en scene med en elsker. Hør særlig hvordan klarinettene flørter seg i mellom, et uttrykk som sprer seg utover orkesteret.
Valsen er røff i kantene, de ulike rytmiske elementene gir en motor for satsen, mens soloene har en improvisert karakter. Disse bidrar til å gi satsen et kaotisk uttrykk. Satsen beskriver noen av de mange stormene Margaret Campbell stod i, det er ingen lystig vals.
Finalen blåser ut det som er igjen av lys i livet til Campbell. Her leker komponisten med rytmiske motiv, på en måte som gjør at man som lytter kan føle seg litt desorientert - et fint bilde på hovedpersonens egne følelser.
Adès' særegne stil og smarte instrumentering er med på å skape musikalske bilder i stykket, noe som gjør det lett, også i suiten, å forstå Margaret Campbells personlighet. På 1960-tallet var hennes liv sett på som en skandale, men sett fra nåtiden var Margaret Campbell på sitt vis en stemme for likestilling.