Thomas Adès Asyla

Thomas Adès er en av dagens mest betydningsfulle orkesterkomponister. Asyla ble skrevet på bestilling av Birmingham symfoniorkester og dirigent Sir Simon Rattle. Det er skrevet for fullt symfoniorkester og ble urfremført i oktober 1997.

Asyla er flertallet av det latinske ordet «Asylum», som i denne settingen både betyr sanatorium og galehus. Tidligere ble asyl brukt som et ord for psykiatriske sykehus. Adès utnytter tittelens tvetydige betydning og bruker det som et aktivt virkemiddel i musikken.

Asyla er et kompakt symfonisk verk som utforsker spenningen mellom tradisjonens trygghet og den skremmende friheten. I tillegg til tradisjonell symfonisk besetning, kreves det to pianister og seks slagverkere. Med nesten 30 ulike instrumenter oppnår Adès flere interessante lag i lydbildet. Dette kan man høre allerede i åpningen av verket, der kubjeller og andre perkusjonsinstrumenter får utfolde seg. Kubjellens melodi kan høres ut som et spirituelt rituale.

Åpningssatsens tema presenteres deretter av horngruppen. Det er en sangbar melodi som forflytter seg rundt i orkesteret i løpet av satsen. Under melodien ligger derimot en konstant uro, noe Adès oppnår med sin kreative bruk av perkusjonsinstrumenter. Første sats har en gjennomgående rastløs og energisk karakter, og særlig trompetens utsagn gir et klart frempek til det som kommer i tredje sats.

Andre sats er en melankolsk og klagende sats. Ett av pianoene er stemt en kvarttone ned, som tilfører et forstyrrende element i lydbildet. Satsen avsluttes brått når orkesteret når både toppen og bunnen av sitt mulige register, tubaens dypeste toner og fiolinens lyseste.

Adès har kalt tredje sats «Ecstasio», og er den eneste satsen som har fått en tittel. «Ecstasio» betyr i denne sammenhengen både følelsen av ekstase og dopet ecstasy. Denne satsen har kommet ut av komponistens utforskning av teknomusikk og rave. Han sier selv dette om satsen: «Jeg skjønte at i tekno, så må man repetere motiv og figurer 32 eller 64 ganger. Så, jeg prøvde å gjøre det samme for orkester.»

I den siste satsen blir vi tatt med på en kronglete reise gjennom ulike følelser og sinnsstemninger. Musikken bygger seg opp mot en felles akkord i orkesteret, som kan oppfattes som et gjennombrudd i verket. Akkorden bringer oss tilbake til starten av stykket, når motiver fra første sats repeteres. Sirkelen blir komplett når stykket avsluttes der det starter.