Europaturné
Klaus Mäkelä
Vilde Frang Georges Enescu
Igor Stravinskij
Pjotr Tsjaikovskij

George Enescu (1881–1955) ble født nordøst i dagens Romania, den gang i Østerrike-Ungarn. Ti år senere var han det mest omtalte vidunderbarnet i Wien. Multitalentet ble en av sin tids mest anerkjente fiolinister og dirigenter – og Romanias mest berømte komponist.

Enescu bodde i Paris da han skrev sine to rumenske rapsodier i 1901, som fortsatt er hans mest spilte verk. Han åpner Rumensk rapsodi nr. 1 mykt med en munter folketone fra hjemlandet spilt på klarinett. Innledningen vokser til en virvelvind av rumenske melodier.

Igor Stravinskij (1882–1971) ble verdensberømt med ballettene Ildfuglen, Petrusjka og Vårofferet i årene 1910–1913. Hans Fiolinkonsert fra 1931 ble også brukt som ballettmusikk, men høres helt annerledes ut, inspirert av kammermusikk og 1700-tallets musikkformer.

Stravinskij skrev konserten for fiolinisten Samuel Dushkin. Han tok utgangspunkt i én akkord som han skrev ned på en serviett og viste Dushkin under en lunsj. Fiolinisten trodde den var uspillelig, men i praksis var den nokså enkel. Akkorden ble den røde tråden i de fire satsene.

“Innledningen er kimen til hele symfonien og utvilsomt det sentrale temaet. Det er Skjebnen, den skjebnesvangre kraften som hindrer impulsen til lykke (...) en uovervinnelig kraft som aldri kan beseires,” skrev Pjotr Tsjajkovskij (1841–1893) vinteren 1878.

Ordene beskriver hans nyskrevne Symfoni nr. 4 og er hentet fra et brev til hans nære venn og støttespiller Nadezhda von Meck. Året før hadde Tsjajkovskij vært gjennom et alvorlig sammenbrudd, og symfonien han skrev etterpå har blitt kalt hans Skjebnesymfoni.

Om ikke Skjebnen kunne overvinnes, fant komponisten gjennom musikken en måte å utholde den på. Slik beskriver han fjerde og siste sats: “Hvis du i deg selv ikke finner grunn til glede, så se på andre. Gå ut blant folk. (...) Juble over andres jubel. Å leve er fortsatt mulig.”