Vasily Petrenko
Bertrand Chamayou Sergej Prokofjev
Maurice Ravel
Igor Stravinskij

I løpet av noen tiår, fra senromantikkens siste dager til etterkrigstiden, skjer noen av de største forandringene i musikkhistorien. Komponister bryter med tradisjonen, utforsker nye verdener, og skaper verk som fortsatt føles friske i dag. Dette er musikk som springer ut av revolusjoner, storbyens sus og jazzens fristende rytmer.

Konserten byr på tre verk som hver på sitt vis tok et oppgjør med fortiden. Prokofjev lekte seg med klassisismen, Ravel lot Manhattan og jazzen sive inn i pianokonserten sin, og Stravinskij tok et definitivt farvel med det romantiske orkesteret.

Prokofjev: Symfoni nr. 1

Sergei Prokofjev (1891-1953) sin første symfoni har fått kallenavnet «klassisk». Den korte symfonien, som rundt et kvarters tid, er Prokofjevs reinterpretasjon av stilen til Haydn og Mozart.

Symfonien ble skrevet i 1917 og urfremført året etter. Det regnes som et av Prokofjevs mest populære verk og er både optimistisk og fengende. Med tiden ble musikken til Prokofjev mer og mer alvorspreget, men Symfoni nr. 1 er helt bekymringsløst og fylt av ungdommelig glede.

Ravel: Pianokonsert i G-dur

Maurice Ravel (1875-1937) var en fargerik komponist, pianist og dirigent. Han lot seg ofte inspirere av stedene han reiste, og i 1927 og 1928 var han på turné i Nord-Amerika. Allerede året etter begynte han arbeidet med sin Pianokonsert i G-dur og man kan høre det raske tempoet og dramaet han møtte i USA.

Ravel lot seg også inspirere og påvirke av den amerikanske jazzmusikken. Dette kan man høre både rytmisk og melodisk. Pianokonserten i G-dur er leken og kvikk.

Stravinskij: Petrushka (1947)

Igor Stravinskijs (1882-1971) ballett Petrushka ble først urfremført i 1911. Balletten var en stor suksess og var et av de første verkene hvor Stravinskij utforsket en vei vekk fra senromantikken og turde å utforske helt nye måter å komponere på.

I den reviderte utgaven, som hadde premiere i 1947, er denne stilen veletablert. Musikken er fargerik, kontrastfull og rytmisk utfordrende. Konsertversjonen av Petrushka er et verk som virkelig viser Stravinskijs særegenhet.