Stravinskij Vårofferet Barber

Det er bare å holde seg fast når Joshua Weilerstein dirigerer den brutale offerseremonien. Weilerstein har også med seg amerikansk musikk til vårfesten − Caroline Shaws lekne og utforskende Entr’acte, inspirert av et helstøpt Haydn-øyeblikk, og Samuel Barbers melodiøse og vårlig drømmende Fiolinkonsert med den norske Virtuos-vinneren og CRESCENDO-talentet Sonoko Miriam Welde som solist.

Da komponisten Caroline Shaw (f. 1982) hørte Brentano-kvartetten spille Joseph Haydns strykekvartett, op. 77 nr. 2, ble hun så betatt av overgangen til trioen i menuetten at hun måtte skrive et verk bygget på dette ene øyeblikket. Resultatet ble Entr’acte, urfremført av Brentano-kvartetten ved Princeton University i 2011. ‘Jeg elsker hvordan noe musikk (som menuettene i op. 77) plutselig tar deg til andre siden av Alices speil, i en slags absurd, subtil, ‘technicolor’ overgang,’ har Shaw uttalt, og det er nettopp denne overgangen hun utforsker i sitt lekne, nysgjerrige og smakfulle verk, her i en versjon for strykeorkester.

Selv om amerikansk musikk ikke alltid har hatt like lett for å få fotfeste i europeiske konserthus, har Samuel Barbers (1910-1981) Fiolinkonsert (1939) fått en plass i mange lytteres hjerter også i Europa. Den er riktignok ikke like berømt som hans klassiske ‘monsterhit’ Adagio for Strings, men den melodiøse og lyriske stilen har gjort tonespråket attraktivt for mange. Blant fiolinkonserter fra 1930-tallet er den i hard konkurranse med Bergs og Bartoks mer åpenbart modernistiske bidrag, men Barbers Fiolinkonsert er snarere et klingende argument for at de lange linjene, de virtuose solokonsertene og den glødende romantikken enda ikke var død i mellomkrigstiden. Vidunderlig vakker er den i alle fall, og den er blitt ofte fremført siden suksessen ved urfremføringen i Philadelphia i 1941.

Suksess ble det derimot på ingen måte for Igor Stravinskij (1882−1971) da det nærmest brøt ut opptøyer under urfremføringen av hans nye ballett Vårofferet i Paris i 1913. Et hedensk plott, halvnakne dansere og sensasjonelt moderne musikk var nok til å få pripne parisere til å tenne på alle pluggene. Skandalen har imidlertid gradvis blitt snudd til sensasjon − og sensasjon til dyp respekt og anerkjennelse. I dag er de fleste enige om at samarbeidet mellom Stravinskij og Sergej Diaghilevs kompani ‘Ballets Russes’, anført av Vaslav Nijinskij, resulterte i et av 1900-tallets mest spektakulære komposisjoner og største mesterverk.

Vårofferet åpner med en melankolsk melodi i solo fagott, presset så høyt i leie at instrumentet knapt er gjenkjennelig. Motstemmer og nye klanger kommer til og jorden hylles med et så rikt, sammensatt og fargesprakende kor av melodilinjer og klangfarger at det knapt finnes maken i musikkhistorien. Men råskapens krefter venter på å bli sluppet løs. Ungjentenes brutale dans forbereder menneskeofringen med hamring av tette, bitonale akkorder i strykerne og blåserstøt med voldsomme aksenter. Stravinskijs musikk, med mange melodilinjer, rytmiske lag og attpåtil flere tonearter samtidig, representerer på samme tid menneskets kompleksitet og primitive urkraft. Folkloristiske elementer er til stede, men fullstendig forvandlet i det sterke, suggererende og sydende uttrykket.

Det blir ikke villere og vakrere enn dette!

(Tekst: Thomas Erma Møller; På bildet: Joshua Weilerstein; Foto: Felix Broede)