Tsjaikovskij Debussy Saraste Andsnes

Tsjaikovskijs skjebne var fylt av lengsel og lidelse, og like etter at hans undertrykkede legning ble forseglet i et ulykkelig ekteskap, komponerte han en skjebnesymfoni som med sin ufravikelige trompetfanfare alltid gjør et uutslettelig inntrykk. Også Debussys atmosfæriske og klangfulle ’Fantaisie’ fikk en vanskelig skjebne, men hentes nå frem fra glemselen av Leif Ove Andsnes.

Pjotr Tsjaikovskijs (1840-1893) tre siste symfonier er på samme tid en triumf og en tragedie av de sjeldne. Ulykkelig og deprimert komponerte han tre av musikkhistoriens mest briljante og berømte symfonier som skinner av blendende russisk orkestreringskunst og de deiligste melodier du kan tenke deg. Men han komponerte også inn biter av seg selv, og i Symfoni nr. 4 (1878) har han gitt den ubarmhjertige skjebnen musikalsk drakt i form av en trompetfanfare som stadig vekk forstyrrer den symfoniske flyten og melodiske drømmen.

Også Claude Debussys (1862-1918) klangverden og melodier er en drøm å lytte til, og det unike tonespråket har gjort musikken hans verdensberømt og udødelig. Likevel finnes det fremdeles sjeldne perler i Debussys produksjon. Hans Fantaisie for piano og orkester (1890) er et slikt verk, som av ulike grunner falt ut av kanon og inn i glemselen. Det er ikke komponistens mest typiske, eller impresjonistiske, og det er heller ingen klassisk pianokonsert, men bærer likevel preg av fransk finesse og finurlige klanger, trolig inspirert av kollega César Franck.

(Tekst: Thomas Erma Møller; På bildet: Leif Ove Andsnes; Foto: Özgür Albayrak)

Jukka-Pekka Saraste hopper inn på kort varsel for Michael Tilson Thomas, som dessverre har måttet melde sykdomsforfall.