Richard Strauss Vasily Petrenko Lise Davidsen

Strauss mente metamorfosen – den langsomme forvandlingen – var svaret på tonalitetens oppløsning omkring år 1900. Det ga ham ufortjent rykte som konservativ og verden usedvanlig storslagne, gripende og assosiasjonsrike orkesterverk og sanger. Stravinskij, på sin side, gikk for helt nye løsninger – to eller flere tonearter samtidig for eksempel – og hva passer vel bedre til å portrettere Petrusjka, som er dukke og menneske, eller det yrende livet på markedsplassen der lyden av lirekasser, kjøpmenn og karuseller myldrer sammen.

Richard Strauss (1864-1949) ga aldri noe klart svar på hva han mente med tittelen Metamorphosen (1945), men komposisjonstidspunktet har ledet mange til å spekulere i om krigens grusomme forvandlinger kan ha vært en avgjørende inspirasjonskilde. Det gripende verket er skrevet for 23 selvstendige strykerstemmer – en helt særegen besetning som gir en helt spesiell effekt i konsertsalen. Det samme gjør hans klangfulle og mektige orkestersanger, særlig når de klinger fra strupen på en superstjerne som Lise Davidsen.

Langt mer konkret og direkte, men ikke mindre subtil, var Igor Stravinskij (1882-1971) da han satte musikk til fortellingen om dukken Petrusjka, som i likhet med Ballerinaen og Maureren, kommer til liv og innleder et rystende trekantdrama. Balletten fra 1911, revidert i 1947, er blitt stående som en milepæl i russisk ballettradisjon. Stravinskijs genistrek var å bruke to tonearter samtidig for å vise dobbeltheten i Petrusjka som dukke og menneske, og ikke minst i den nyskapende og fantasifulle orkesterbehandlingen verket i gjennom. Det er ikke vanskelig å forestille seg handlingen eller omgivelsene, selv i en ren konsertversjon.

(Tekst: Thomas Erma Møller; På bildet: Lise Davidsen; Foto: Charlotte Gundersen)