Skrjabin Petrenko Gerstein

Vasilly Petrenko og Oslo-Filharmonien fyrer opp Skrjabins fremsynte ideer om fargeorgelet på denne multimodale fremføringen av hans gnistrende og eksistensielle Prometheus. Gnistrende og fargerikt blir det også i Stravinskijs Fyrverkeri – en fest av et orkesterverk i beste russiske klangtradisjon. Og så spiller vi den rikeste orkestermusikken 1800-tallets operakomponister kunne fremmane når symfoniske skatter fra Wagners siste store mesterverk Parsifal klinger i Leinsdorfs suite.

Operaregissører har store utfordringer når de skal sette opp Richard Wagners (1813-1883) Parsifal (1882). Dens politiske og religiøse kontroverser er like sterke som dens musikalske nyvinninger. Vi ønsker likevel å vise frem Wagner som mesterlig orkesterkomponist, og i Parsifal finnes hans mest harmonisk dristige, klanglig fargerike og symfonisk storslagne orkesteravsnitt.

I den mangfoldige modernismen Wagner beredte grunnen for, er Aleksandr Skrjabin (1871-1915) blant de underligste. I mer ekstrem form enn Wagner, trodde Skrjabin på å fusjonere alle kunstarter og sanseinntrykk i et stort mysterium som kunne foredle menneskeheten. Et ledd i dette var ’fargeorgelet’, som får sin fysiske form i Oslo Konserthus. Og det er ikke bare salen som flommer av farger – også musikken er fargerik. I Prometheus (1910) baserer Skrjabin seg på uvanlige skalaer og på sin såkalte ’mystiske akkord’. Verket følger menneskeheten fra mystikkens urmørke til bevissthetens ekstatiske opplysning.

Som Skrjabin, tok også Igor Stravinskij (1882-1971) ikke bare Wagner, men også den russiske nasjonale skolen som utgangspunkt. Fyrverkeri (1909) er fremdeles i tradisjonen etter Rimskij-Korsakov der musikken spraker av farger, klanger og eventyrlig melodisk magi, men med modernismen ventende rundt neste sving.

(Tekst: Thomas Erma Møller; På bildet: Kirill Gerstein; Foto: Marco Borggreve)