Sjostakovitsj og Stalin – symfonier, skrekk og suksess

Dmitrij Sjostakovitsj ble født i 1906 i St. Petersburg, hovedstaden i Det russiske imperiet. Foreldrene Sofija og Dmitrij var født og oppvokst ulike steder i Sibir, men utmerket seg tidlig med gode evner og dro til St. Petersburg for å studere – Sofija studerte piano, Dmitrij fysikk og matematikk. I sin nye hjemby etablerte de et varmt, livlig og musikalsk hjem der de tok godt vare på sibirske tradisjoner, omgitt av en stor vennekrets der mange hadde sibirsk bakgrunn.

De sibirske røttene var kortest på farssiden. Komponistens farfar Boleslav hadde polske aner og deltok i en av de revolusjonære gruppene som var aktive i Russland på 1860-tallet. Han ble sendt i eksil til Sibir i kjølvannet av et attentatforsøk mot tsar Alexander II. Der gjorde han etter hvert suksess som bankmann. Komponistens foreldre var ikke selv politisk aktive, men tok imot og beskyttet gjester med svært sprikende politiske oppfatninger i sitt hjem.

Et ungt vitne til revolusjonen

En av de mest kontroversielle gjestene hjemme hos Sjostakovitsj var Maksim Kostrykin, komponistens onkel (gift med farens søster). Han deltok i den første russiske revolusjonen i 1905, som begynte med et blodbad ved Vinterpalasset i St. Petersburg. Kostrykin ble sendt til fangeleir i Sibir, men klarte å flykte. Siden gjemte han seg i perioder hos familien Sjostakovitsj, og under falskt navn lyktes han med å ta opp igjen studiene og bygge opp et nytt liv.

I april 1917 vendte Vladimir Lenin hjem til Russland etter 17 år i eksil. Hjemkomsten skjedde på Finlandskij-stasjonen i St. Petersburg, tre-fire kilometer nord for Sjostakovitsj’ leilighet. Der holdt han en tale som ble et vendepunkt i russisk historie, foran et stort og entusiastisk publikum – visstnok med en ti år gammel Dmitrij blant de fremmøtte. Hvis han virkelig var til stede (noe som er umulig å vite sikkert), var det trolig sammen med sin bolsjevikske onkel.

Historien om å “ha vært der” passet fint i det bildet av sin oppvekst Sjostakovitsj ble nødt til å kultivere i senere år, da det var viktig å kunne dokumentere korrekte politiske sympatier. Men revolusjonen og borgerkrigen som fulgte fikk mange ofre, og mye tyder på at unge Dmitrij snart fikk motvilje mot det nye regimet. Det var harde tider i vente, og i 1922 ble ble nøden for familien Sjostakovitsj enda større da faren døde etter en iskald togtur på leting etter mat.

En rampete, kulturinteressert korgutt

Josef Stalin ble født Josef Vissarionovitsj Dzjugasjvili i den georgiske byen Gori i 1878 – han var like gammel som Sjostakovitsj’ mor og tre år yngre enn faren. Området var en del av Det russiske imperiet, men Josef snakket bare georgisk til han lærte russisk i sjuårsalderen. Faren jobbet som skomaker, men etter en rekke vanskeligheter fikk han alkoholproblemer og skal ha vært voldelig overfor kona og sønnen. Han forlot familien da Josef var fire år.

I skoleårene fikk Josef rykte som klassens flinkeste, men også mest rampete elev. Han ble med i en guttegjeng som ofte slåss med andre gjenger. Samtidig ble hans svært kulturinteressert. Han viste talent både for maleri og teater, og han begynte å skrive dikt på georgisk. Han sang også i kor, og han bevarte sanggleden gjennom livet – det var mange som fikk høre statslederen synge med en fin tenorstemme. Livet ut bevarte han en lidenskapelig kulturinteresse – særlig for film og musikk.

Som 15-åring flyttet han til storbyen Tbilisi for å gå på presteskole. Kort tid etter at han kom til Tbilisi, oppdaget unggutten det som skulle bli hans hovedinteresse: marxistisk litteratur og teori. Han mistet interessen for studiene og viet de neste tiårene til en mangslungen revolusjonær virksomhet. I 1913 ble han arrestert og sendt til Sibir, i 1917 vendte han tilbake og ble redaktør i partiavisen Pravda. I tiden som fulgte ble han en av landets mektigste menn. Etter Lenins død i 1924 ble han gradvis den ubestridte leder for Sovjetunionen.

Kometkarriere i en krisetid

Sofija Sjostakovitsj ventet til barna var ni år før hun ga dem pianoundervisning. Da hun begynte å undervise Dmitrij, forstod hun umiddelbart at hun hadde et enestående talent mellom hendene. Han oppfattet notene lynraskt, og i løpet av noen dager spilte de firhendige stykker sammen. I årene som fulgte blendet han de fleste på sin vei, helt til han som 19-åring skapte sensasjon i hjembyen med sin første symfoni. Året etter ble den fremført av Berlin-filharmonien.

Det sensasjonelle talentet forhindret ikke at Sjostakovitsj i perioder etter farens død manglet både mat, klær og oppvarming, og det gikk hardt utover både kroppsvekt og helse. Moren og de to søstrene gjorde alt de kunne for å beskytte Dmitrijs utdannelse, men han måtte jobbe mye selv også, som pianist på byens kinoer. Heldigvis hadde han fått sine første beundrere og støttespillere i musikklivet, og de hjalp ham på ulikt vis gjennom de tøffeste årene.

Det truet imidlertid mørke skyer fra en annen kant: Kulturlivet ble i økende grad politisert. Det ble startet en rekke nye organisasjoner med formål å styre kulturlivet bort fra borgerskapets dekadanse og mot de revolusjonære idealene. På 1920-tallet stod riktignok de mest innflytelsesrike byråkratene – i første rekke forfatteren Anatolij Lunakarskij – for en åpen innstilling til moderne tendenser i kunsten, og eksperimentell musikk ble akseptert.

De første anklagene

Dmitrij Sjostakovitsj holdt seg utenfor de politiske organisasjonene, men ikke nødvendigvis helt borte fra politiske temaer. I 1927 mottok han en bestilling på et verk til tiårsmarkeringen av oktoberrevolusjonen fra statens departement for progapanda. Verket fikk tittelen Til Oktober, som senere ble endret til Symfoni nr. 2. I 1930 skrev han sin Symfoni nr. 3 med undertittel Første mai. Begge symfoniene er for kor og orkester, skrevet til patriotiske tekster.

På 1920-tallet kunne Sjostakovitsj gjøre seg kjent med musikken til toneangivende europeiske komponister som Béla Bartók, Arnold Schönberg og Paul Hindemith. Og om han ikke var blant de mest ytterliggående russiske modernistene på denne tiden, lot han seg utvilsomt inspirere av impulsene vestfra. Han støttet, i hvert fall på papiret, ideen om at musikken skulle ta del i det sovjetiske samfunnsprosjektet, men han var motvillig til å la seg begrense musikalsk.

I 1930 var det premiere på Sjostakovitsj’ opera Nesen, som bygger på en absurd fortelling av den russiske forfatteren Nikolaj Gogol. Nesen skapte begeistring med sin viltre historie og lett kaotiske sjangerblanding, men den mektige politiske musikkorganisasjonen RAPM, Det russiske forbundet av proletarmusikere, rettet hard kritikk mot verket. En av kritikerne mente operaen var preget av vestlig dekadanse og at den slett ikke kunne betraktes som en sovjetisk opera.

På toppen av verden

De neste årene skrev Sjostakovitsj mye musikk for film og teater. Den største suksessen var musikken han skrev til filmen Motplanen (russisk Vstretsjnyj) i 1932, en slags propagandafilm om noen heroiske fabrikkarbeidere. En av sangene fra filmen, Sangen om motplanen, ble enormt populær både i Sovjetunionen og internasjonalt, og ble en av Stalins favorittsanger. Stalin elsket film, og det var trolig på filmlerretet han først ble oppmerksom på Sjostakovitsj.

26 år gammel var Sjostakovitsj nå en av Sovjetunionens mest berømte komponister. Men han hadde ennå ikke skrevet noe stort, seriøst verk som kunne få en varig plass i konsertsalen eller operaen – med et mulig unntak av Symfoni nr. 1. Han satte seg fore å skrive en opera i stort format og tok utgangspunkt i en novelle av den russiske forfatteren Nikolaj Leskov. Operaen fikk samme tittel som novellen: Lady Macbeth fra Mtsensk.

Lady Macbeth fra Mtsensk fikk sin premiere 22. januar 1934 i komponistens hjemby, som nå hadde fått navnet Leningrad. To dager senere hadde den premiere i Moskva under den alternative tittelen Katarina Ismajlova. Operaen ble eventyrlig suksess og slo an både hos publikum, musikere og kritikere. Den ble satt opp over 50 ganger bare i Leningrad, og i løpet av 1935 ble den satt opp på Metropolitan-operaen i New York og i flere andre land.

Katastrofen

To år og to dager etter premieren fikk Sjostakovitsj telefonbeskjed om at han måtte være til stede ved kveldens forestilling av Lady Macbeth fra Mtsensk i Bolsjoiteatret i Moskva. Da han kom dit, forstod han grunnen: Josef Stalin var på plass i sin losje. Bare en uke i forveien hadde Stalin sett Ivan Dsersjinskijs opera Stille flyter Don, invitert komponisten opp til losjen og siden utropt operaen til et sosialrealistisk mønsterverk. Kunne en lignende ære bli Sjostakovitsj til del?

Da han kom til teatret, merket han til sin forskrekkelse av messingseksjonenen var utvidet, og de spilte de sterkeste partiene med ekstra stor kraft. Stalin satt like over messingblåserne sammen med sine medarbeidere Andrej Zjdanov og Vjatsjeslav Molotov – Stalin satt tildekt av et forheng så han ikke kunne ses fra salen. Sjostakovitsj kunne se de to andre grøsse og le når lyden var som sterkest. Og mest latter ble det i boksen under den mest erotiske scenen i operaen.

To dager senere stod det en anonym artikkel på trykk i Pravda. Under overskriften “Kaos i stedet for musikk” går den til hardt angrep på Sjostakovitsj og Lady Macbeth fra Mtsensk. Den slår fast at musikk har en viktig rolle for sovjetiske fremskritt, men at dette verket ikke fyller oppgaven. Operaen er grov, primitiv og vulgær, og musikken en jungel av musikalsk forvirring. Sjostakovitsj blir beskrevet som en talentfull komponist, men uten evne til å lage musikk for folket.

Den dag i dag vet ingen hvem som førte i pennen nedsablingen av Sjostakovitsj’ suksessopera. Men alle forstod hva den innebar. Komponisten var blitt utpekt som et offentlig skrekkeksempel på hvordan en ikke skulle skrive – åpenbart med støtte fra Stalin, kanskje var det til og med han som skrev artikkelen. Mange som tidligere hadde uttalt seg positivt om verket fikk det nå travelt med å revidere sin oppfatninger. Heldigvis fikk Sjostakovitsj også støtte fra sine mest trofaste venner og kollegaer.

Det er ikke godt å vite sikkert hva som provoserte frem den kraftige reaksjonen. Stalin var ikke bare glad i film, han var lidenskapelig opptatt av musikk og hadde en stor platesamling, med blant annet 93 operaer. Men han var nokså konservativ i sin musikksmak – Mozarts Klaverkonsert nr. 23 skal ha vært en hans absolutte favoritter – og Lady Macbeth ble trolig altfor sterk kost. De erotiske og voldelige innslagene gjorde trolig vondt verre.

Nå er det slett ikke sikkert at fordømmelsen av Sjostakovitsj var et utslag av et spontant utbrudd fra rikets mektigste mann. En av redaktørene for Pravda uttalte senere til en journalist at de gikk etter Sjostakovitsj fordi “de måtte begynne med noen”, og siden han var den mest berømte komponisten, ville et angrep på ham bli lagt merke til av alle. Dessuten hadde de tiltro til “hans grunnleggende sunnhet” – de trodde han ville tåle sjokket.

En symfoni for skrivebordskuffen

Det rådende politiske klimaet ga all grunn til bekymring. Josef Stalin hadde i årevis arbeidet målrettet for å rydde av veien alle sine politiske motstandere. Denne kampen var på sitt mest intense i årene fra 1936 til 1938, med en bølge av arrestasjoner og henrettelser som blir kalt Den store terroren. Sjostakovitsj mistet selv flere nære familiemedlemmer: Onkelen Maksim døde i løpet av disse årene, og svogeren og svigermoren ble arrestert.

I de følgende ukene kom det flere angrep på trykk i Pravda. Sjostakovitsj tok vare på alle skriveriene om ham og studerte dem nøye. Han prøvde å få tak i Stalin på telefon, men fikk ikke noe svar. Dermed var han overlatt til den samme gnagende usikkerheten og frykten som utallige andre sovjetborgere disse årene. Men forfølgerne fikk rett i at angrepet ikke var nok til å knekke ham totalt. Han var godt i gang med sin Symfoni nr. 4 og fortsatte arbeidet utover våren 1936.

Symfoni nr. 4 tegnet til å bli et storverk i samme gate som Lady Macbeth, et langt større og mer ambisiøst verk enn de tre første symfoniene. “Selv om de kutter av meg hendene, vil jeg fortsette å komponere – om jeg så må holde pennen mellom tennene,” sa han til vennen Isaak Glikman. Urfremførelsen var planlagt til desember 1936, men etter sterkt press avlyste ledelsen i Leningrad-filharmonien i siste liten. Det skulle gå 25 år før symfonien ble spilt offentlig.

Opplev Symfoni nr. 4 på konsert med Oslo-Filharmonien: Sjostakovitsj' fjerde symfoni

Omvendelsen

Våren 1937 begynte Sjostakovitsj arbeidet på sin Symfoni nr. 5. Symfonien var ferdig tidlig på høsten, og urfremførelsen ble planlagt til 21. november, nok en gang med Leningrad-filharmonien. Det knyttet seg stor spenning til konserten. Både Sjostakovitsj, hans nærmeste krets og musikklivet ellers regnet med at hans skjebne hvilte på hvordan myndighetene tok imot det nye verket. I hvor stor grad hadde han latt seg påvirke av kritikken?

Sammenlignet med den fjerde symfonien var Symfoni nr. 5 et tydelig steg i konservativ retning. Melodiene er mer fremtredende og formen mer tradisjonell. Samtidig opplevde mange i salen at symfonien – særlig tredjesatsen Largo (se video under) – ga uttrykk for de undertrykte følelsene Sjostakovitsj og mange andre satt med under Stalins terrorregime. Urfremførelsen ble en enorm suksess, og etter konserten ble komponisten hedret med over en halvtimes applaus.

Også regimets representanter satte pris på symfonien. Særlig falt det i god jord at den siste satsen munner ut i en heroisk, triumferende avslutning. I januar 1936 kom det på trykk i en Moskva-avis en kommentar fra Sjostakovitsj der han omtaler symfonien som “en sovjetkunstners kreative respons på berettiget kritikk.” Det er usikkert om det var komponisten selv som skrev teksten. Uansett ble Sjostakovitsj’ “svar” godtatt – han var inne i varmen igjen.

Opplev Symfoni nr. 5 på konsert med Oslo-filharmonien: Sjostakovitsj' femte symfoni

Symfonisk krigføring

Sommeren 1941 invaderte Hitlers Tyskland Sovjetunionen, og gjorde raske fremskritt. I begynnelsen av september nådde troppene utkanten av Leningrad, og en nesten 900 dagers beleiring begynte – en av de lengste i historien. Sjostakovitsj hadde for dårlig syn til å gjøre krigstjeneste, men meldte seg frivillig til å grave skyttergraver og ble innrullert som brannmann. Bildene av den tapre komponisten i hjelm og uniform gikk sin seiersgang verden over.

Allerede 1. oktober bestemte myndighetene seg for å evakuere Dmitrij Sjostakovitsj, kona Nina og deres to barn. Etter en dramatisk reise etablerte de seg i industribyen Kujbysjev ved Volga (byen heter i dag Samara), der Stalin og hans regjering også oppholdt seg etter invasjonen. I desember fullførte Sjostakovitsj sin Symfoni nr. 7, og i mars 1942 ble den urfremført i Kujbysjev. Kort tid etter ble den spilt i Moskva, og i løpet av sommeren nådde den London og New York.

Les mer om Sjostakovitsj' dramatiske reise: En rundtur i russiske symfonier

Hjemme i beleirede Leningrad var bare 14 profesjonelle orkestermusikere tilbake etter ett års beleiring. Men etter en intens rekruttering av militære og andre gjenværende som kunne spille, lyktes det 13. august 1942 å fremføre symfonien med fullt orkester i Leningrad. Konserten fikk stor symbolsk betydning og symfonien ble kjærkommen krigspropaganda for Stalin. Og i de allierte landene i Vesten nådde Sjostakovitsj’ berømmelse og popularitet uante høyder.

Gode gaver fra det høye

Sommeren 1943 deltok Sjostakovitsj i en konkurranse om å skrive en ny sovjetisk nasjonalsang sammen med sin nære venn Aram Khatsjaturjan – uten å vinne. Stalin var til stede under konkurransen, og ved to anledninger ble komponistene kalt inn til ham. Første gangen fikk de høre Stalin forelese om hvordan nasjonalsangen burde være. Andre gangen slo han av en liten prat om musikk med komponistene. Dette var første og siste gang Sjostakovitsj møtte Stalin personlig.

Etter krigen bestemte familien Sjostakovitsj seg for å flytte til Moskva, der komponisten ble boende resten av livet. Han skrev til den høytstående politikeren Lavrentij Berija med forespørsel om hjelp til å skaffe seg en større leilighet. Snart fikk han telefon fra Berija, som kunne fortelle at Stalin selv hadde beordret at Sjostakovitsj skulle få en stor ny leilighet, et feriehus, en bil og i tillegg 100.000 rubler!

Sjostakovitsj skal først ha protestert mot de ekstra gavene – han hadde allerede en bil, og tjente godt nok til å dekke familiens utgifter. Berija – for øvrig en av Sovjetunionens mest beryktede ledere – rådet han til å ta imot med takknemlighet, ikke minst fordi han kom til å trenge pengene til vedlikehold av eiendommene. Sjostakovitsj fikk ikke alle pengene han ble lovet, men skrev i 1946 og 1947 to varme takkebrev til Stalin for hjelpen de hadde fått.

Tilbake i gapestokken

Slike velsignelser fra oven skulle vise seg å ikke være noen garanti mot nye angrep. Sjostakovitsj’ stjernestatus og spesialbehandling styrket trolig misunnelsen fra komponistkollegaer som ikke hadde tilgang til slike privilegier. I 1947 og 1948 brygget det opp til en ny storm mot de mest berømte og innovative komponistene i Sovjetunionen, og denne gangen var representanter for komponistene selv blant de ivrigste forfølgerne.

Hjernen bak undertrykkelsen av kulturlivet var Andrej Zjdanov, som etter andre verdenskrig ble ansett som en mulig etterfølger for Stalin. I januar 1948 inviterte han 70 komponister til en tredagers konferanse i Kreml der han belærte dem om hvordan sovjetisk musikk burde lages. Nøkkelen i den såkalte Zjdanov-doktrinen var å unngå formalisme – et vagt definert skjellsord som omfattet alt myndighetene oppfattet som vestlig og i konflikt med sosialrealismens idealer.

Zjdanov-doktrinen gikk hardest utover mest berømte komponistene – Dmitrij Sjostakovitsj, Sergej Prokofjev og Aram Khatsjaturjan. I fordømmelsen av komponistene ble det hevdet at de var pessismister som ikke reflekterte landets storslåtte triumfer. Sjostakovitsj skrev sin Symfoni nr. 8 i 1943 – et nokså mørkt verk. Krigen var i ferd med å snu til Sovjetunionens fordel, og musikken var dermed i utakt med tidsånden. Symfoni nr. 9 ble urfremført høsten 1945. Denne lette og humørfylte symfonien fylte heller ikke behovet for festmusikk etter seieren over Hitlers Tyskland.

Særlig Sjostakovitsj’ åttende symfoni ble kritisert fra mange hold. Mange av verkene hans ble forbudt, og det gikk hardt utover inntektene. På et tidspunkt skal han ha vært på selvmordets rand. I årene frem til 1953 skrev han filmmusikk for å overleve og la de seriøse komposisjonene i skuffen til etter Stalins død. Da var Zjdanov helt ute av bildet – han falt i unåde hos Stalin og døde i august 1948.

Opplev Sjostakovitsj' Symfoni nr. 8 med Oslo-Filharmonien: Sjostakovitsj' åttende symfoni

Den siste samtalen med Stalin

Vinteren 1949 takket Sjostakovitsj ja til å delta på en internasjonal fredskongress i New York. Det skulle bli den første av flere slike anledninger, der komponisten ble nødt til å uttale seg støttende til sovjetregimets politikk. Forholdet hans til kommunistregimet forble problematisk helt frem til hans død i 1975, selv om livet ble en del enklere etter Stalins død i 1953. Sjostakovitsj’ pliktoppfyllende oppførsel gjorde også mye skade på hans omdømme i Vesten.

I forkant av reisen til New York ble han oppringt av Josef Stalin, som spurte ham ut om helsen. Sjostakovitsj tok mot til seg og spurte om hvordan han kunne representere landet når musikken hans var forbudt. “Hva mener du med forbudt? Forbudt av hvem?” Sjostakovitsj fortalte at den var blitt forbudt av statens repertoarkomite. Stalin forsikret ham om at det måtte ha skjedd en feil, at musikken hans ikke var forbudt, at den kunne spilles fritt.

Stalin var svekket de siste årene, og hadde nok større distanse til deler av forvaltningen enn tidligere. Kjente han virkelig ikke til forbudet? Komponisten visste ikke hva han skulle tro, men samme dag kom det en uttalelse signert Stalin som opphevet forbudet mot de “formalistiske” verkene. I tillegg fikk den ansvarlige komiteen en reprimande for sitt feilgrep. Sjostakovitsj fikk tilsynelatende oppreisning for angrepene han var blitt utsatt for.

Frem fra glemselen

I praksis gjorde ikke uttalelsen all verdens forskjell. Motviljen mot Sjostakovitsj hadde uansett fått fotfeste. Men han fortsatte å komponere. Etter 1953 slapp han gradvis verkene han ikke våget å publisere under Stalin. 1961 ble Symfoni nr. 4 urfremført i Moskva. Samme år ble forbudet mot Lady Macbeth fra Mtsensk opphevet. I 1962 reviderte Sjostakovitsj operaen, og helt på tampen av året ble den nye versjonen urfremført med tittelen Katarina Ismajlova i Moskva.

Sjostakovitsj’ musikk har blitt gjenstand for utallige diskusjoner og tolkninger. Det samme har hans forhold til sovjetregimet og kommunistpartiet. I 1960 takket han ja til å bli medlem i kommunistpartiet, til mange yngre komponisters og regimekritikeres bestyrtelse. Selv skal han ha vært fortvilet over å ikke lenger klare å stå imot presset. Frykten for å når som helst kunne bli arrestert eller henrettet, som stammet fra de første forfølgelsene, slapp aldri helt taket.

Sjostakovitsj overlevde de brutale Stalin-årene og det relative tøværet som fulgte etterpå ved en nervepirrende balansegang. Han kunne fremstå som en nikkedukke for regimet, men i ettertid kunne mange fortelle om hvordan han i det skjulte brukte sin posisjon til å hjelpe venner, kollegaer og studenter, ofte med stor risiko for seg selv. Og i sin musikk uttrykte han i koder og kryptiske vendinger, men med stor emosjonell kraft og dybde, hva han og hans landsmenn og -kvinner gikk gjennom under Stalin.

Hovedkilder:
Elisabeth Wilson: Shostakovich – A Life Remembered
Oleg V. Khlevniuk: Stalin – New Biography of a Dictator
Alex Ross: The Rest is Noise