En rundtur i russiske symfonier

Pjotr Tsjajkovskij dro på sin første utenlandsreise som 21-åring som sekretær og oversetter for en venn av familien. Reisen gikk innom Berlin, Hamburg, Antwerpen, Brüssel, London og Paris. Turen må ha gitt mersmak, for det skulle bli den første av mange reiser for komponisten.

Tsjajkovskij ble født i Votkinsk, men flyttet til St. Petersburg som tiåring for å gå på skole. I 1862 begynte han i første kull ved St. Petersburg musikkonservatorium, og etter utdannelsen flyttet han til å Moskva for å undervise ved det nye konservatoriet der. Han trivdes dårlig med å undervise, men fikk etter hvert stadig større anerkjennelse som komponist, blant annet med sine tre første symfonier.

I 1876 kom Tsjajkovskij i kontakt med den velstående forretningskvinnen Nadezhda von Meck, en innflytelsesrik velgjører som var svært begeistret for hans musikk. Fra 1877 finansierte hun en kunstnergasje for Tsjajkovskij slik at han kunne si opp jobben og komponere på fulltid.

Sommeren 1877 giftet Tsjajkovskij seg nokså spontant med en tidligere student. Ekteskapet ble en katastrofe for komponisten, og noen forsøk på å få det til å fungere munnet ut i et mentalt sammenbrudd tidlig på høsten. Han tok ut på en lengre reise for å roe nervene, og etter opphold i Sveits og Paris reiste Tsjajkovskij til Italia på senhøsten.

23. november mottok han i Roma en etterlengtet pakke: skissene til sin nye symfoni, som han hadde begynt på om våren. I desember jobbet han som besatt på symfonien. 23. desember skrev han ferdig førstesatsen i Venezia. Den 24. begynte han på den andre, med håp om å skrive Symfoni nr. 4 ferdig innen nyttår.

Da en avtale om et oppdrag truet med å avbryte arbeidet, skrev han til en venn: “"Jeg kan ikke se mennesker, jeg må isolere meg fra alt kjas og mas [...] Fred, fred, fred og arbeid − dette er de eneste to tingene jeg trenger nå.” 7. Januar 1878 fullførte han symfonien i San Remo.

Arbeidet med symfonien var en kjærkommen flukt fra komponistens turbulente familie- og følelsesliv. Selve reisingen og omgivelsene ga tydeligvis ikke Tsjajkovskij større fred i sjelen. Han skrev i et av sine brev: “... hver gang jeg er i utlandet er det deilig med det samme, men for meg mister det fort sjarmen, og så kommer melankolien snikende …”

De neste årene førte Tsjajkovskij en nokså rotløs tilværelse, han tilbrakte mesteparten av året på reise i Europa og somrene i Russland. I 1885 roet han ned reisingen og bosatte seg i landlige omgivelser utenfor Moskva. Nå var han blitt internasjonalt berømt og rakk å oppleve publikums begeistring som dirigent på konsertturneer både i Europa og USA før sin død i 1893.

(Sitatene er hentet fra nettstedet tchaikovsky-research.com og fra Roland John Wileys biografi om Tsjajkovskij, og er oversatt av artikkelforfatteren.)

Et forfriskende frirom i Dresden

Sergej Rachmaninoffs familie tilhørte det russiske aristokratiet, og han ble født på et av familiens gods. Men de økonomiske pilene pekte nedover, og da han var ti år, flyttet familien inn i en liten leilighet i St. Petersburg. Siden ble han sendt til Moskva for å gå på skole, og der la han grunnlaget for en enestående karriere som pianist, dirigent og komponist. Musikken skrev han for det meste på Ivanovka, landstedet til hans onkel og tante som lå ca. 50 mil sørøst for Moskva.

Rachmaninoffs evner som pianist var udiskutable − han regnes fortsatt blant tidenes beste. Å bli anerkjent som komponist satt lenger inne. I 1897 ble hans Symfoni nr. 1 spilt for første gang i St. Petersburg, og den ble slaktet av kritikerne. Rachmaninoff ble deprimert og klarte ikke å skrive musikk de neste årene. Først i 1901, etter lange perioder med terapi, kom han tilbake på banen med Pianokonsert nr. 2, som ble en kjempesuksess og et internasjonalt gjennombruddsverk.

Fem år senere hadde komponisten Rachmaninoff kjørt seg fast igjen − denne gangen nærmest i sin egen suksess. Han hadde et akutt behov for å slippe unna det hektiske konsertlivet i hjemlandet og få fred til å komponere. Løsningen ble å flytte til Dresden sammen med familien i tre års tid. I Dresden hadde Rachmaninoff hatt fantastiske konsertopplevelser tidligere, og i nabobyen Leipzig var musikklivet på like skyhøyt nivå.

En annen tiltalende egenskap ved Dresden var at de knapt kjente en sjel der. Rachmaninoff skriver i et brev til en venn:

"Vi lever som eneboere her: vi møter ingen, vi kjenner ingen, og vi drar ingen steder. Jeg jobber en hel del."

Ensomheten bar frukter − selv om den også åpnet døra på gløtt til tunge tanker og tvil på egne evner som komponist. Rachmaninoff fullførte Symfoni nr. 2 i 1907 og dirigerte selv urfremførelsen i St. Petersburg i januar 1908. Symfonien ble en ny triumf for komponisten, og er til dags dato den desidert mest populære av hans symfonier.

Resten av livet tilbrakte Sergej Rachmaninoff langt mer tid på reise enn han skulle ønske. Etter den russiske revolusjonen ble han drevet i eksil, og bodde siden i USA mesteparten av året. Han var ekstremt ettertraktet som konsertpianist og reiste mye helt inn i sine siste leveår. Hans siste store orkesterverk, Symfoniske danser fra 1940, ble for en stor del skrevet mens han var på turné.

(Sitatet er hentet fra Max Harrisons biografi om Rachmaninoff og oversatt av artikkelforfatteren.)

Glødende toner blant kjølige alper

Sergej Prokofjevs første barneår ble tilbrakt i landlige omgivelser i den ukrainske landsbyen Sontsovka. Som åtteåring tok han toget til Moskva for første gang sammen med foreldrene, og var over seg av begeistring. Han elsket systemer av alle slag, og jernbanens tabeller, ruter og utstyr ble en livslang lidenskap for ham. To år senere flyttet han sammen med moren til St. Petersburg for å gå på skole. Etter hvert som Prokofjev ble eldre, begynte han å gå lange turer i og rundt St. Petersburg, gjerne sammen med venner.

I 1918 flyttet Prokofjev til USA og siden til Paris, og livnærte seg som pianist og dirigent ved siden av å komponere. De første årene var vanskelige økonomisk, men utover 1920-tallet ble det bedre tider. I 1927 tok han seg råd til å kjøpe egen bil, og etter endeløse sammenligninger falt valget på en brukt Ballot. Bilkjøring ble en ny lidenskap for komponisten − han planla detaljerte ruter og kjørte lange turer nesten hver dag.

Sommeren 1928 leide han og kona Lina et feriehus nær den franske grensen til Sveits sammen med noen venner, og det ble utgangspunktet for spektakulære bilturer til Chamonix, Lausanne, Montreuz, Lugano og flere andre byer. Kona omtalte reisen slik:

"Noen ganger gikk veien gjennom høye fjelloverganger, for eksempel Furkapasset, der vi møtte Sanktbernhardshunder med små tønner festet til kragen. Noen ganger gikk vi ned i daler like vidunderlige som i et eventyr, for så å stige opp igjen til isbreene på Rhône. Vi tilbrakte nettene på de forskjelligste steder − en gang overnattet vi på en høy topp i en liten hytte som vendte ut mot en fabelaktig utsikt."

Sergej Prokofjev gledet seg med de andre − men tok ikke fri fra å komponere. I løpet av sommerferien skrev han ferdig sin Symfoni nr. 3, som ble urfremført i Paris våren etter. Symfonien bygde på musikk fra operaen Den brennende engelen, som Prokofjev aldri fikk se oppført.

(Sitatet er hentet fra Harlow Robinsons biografi om Prokofjev og oversatt av artikkelforfatteren.)

Med symaskin og potte på perrongen

Dmitrij Sjostakovitsj skrev også en av sine mest kjente symfonier på reise, men en langt mørkere og mer traumatisk tur enn de andre som er omtalt her. Sommeren 1941 beleiret tyskerne Sjostakovitsj’ hjemby Leningrad, en beleiring som skulle vare i nesten 900 dager.

Sjostakovitsj var så nærsynt at det ikke var aktuelt med krigstjeneste, men han bidro med graving av skyttergraver og som frivillig brannmann. Komponisten var på dette tidspunktet verdensberømt, og bildene av ham i brannhjelm gikk sin seiersgang verden over. De sovjetiske myndighetene var selvsagt bevisste hans internasjonale status og bestemte seg for å evakuere ham og familen.

1. oktober 1941 gikk Sjostakovitsj med kone og to små barn om bord i et lite militærfly på vei til Moskva. Den treårige sønnen Maxim spurte om hva lysglimtene på himmelen rundt dem var for noe, og fikk vite av soldatene at det var tyske fly som prøvde å skyte dem ned. Blant de få essensielle eiendelene de hadde med i bagasjen, var skissene til Symfoni nr. 7.

Sjostakovitsj hadde knapt landet i Moskva før han oppsøkte sine komponistvenner i byen, med Aram Khatsjaturjan i spissen, for å spille fra den nye symfonien. Et par uker senere reiste begge komponistene videre østover. Khatsjaturjans niese Karen observerte Sjostakovitsj like før avreise på togstasjonen:

“Jeg fikk plutselig øye på Dmitrij Dmitrijevitsj på perrongen. Han så helt fortvilet ut. Han holdt en symaskin i den ene hånden og en barnepotte i den andre, mens kona Nina Vasilijevna sto ved siden av barna og et fjell med ting.”

Det store diskusjonstemaet blant de reisende var hvor de skulle gå av toget. Alle hadde sine meninger om hvor Sjostakovitsj burde slå seg ned. Etter sju dager i toget gikk de av i Kuibychev, byen som i dag heter Samara. Der bodde de først på en skole der atten personer måtte bo i hvert klasserom. Etter en uke fikk familien flytte inn i et eget soverom, og komponisten fikk et piano til rådighet. Han reflekterte over sine opplevelser sammen med en venn:

“... da jeg kom inn i den mørke vogna sammen med barna i Moskva, føltes det som om jeg var i paradis! Men etter sju dager på reise føltes det som om jeg var i helvete. Da vi hadde tatt inn på klasserommet på skolen, fikk et teppe og var omgitt av kofferter, føltes det som paradis igjen, men etter tre dager var jeg lei …”

Familien fikk etter hvert bo i en leilighet med tre soverom og eget bad, som snart ble et samlingspunkt for intelligentsiaen i byen. Sjostakovitsj fullførte Symfoni nr. 7 i Kuibychev 27. desember, og den ble urfremført i byen i mars 1942. Om sommeren ble den spilt i New York, og 13. august ble den spilt i krigsherjede Leningrad − en enorm bragd i seg selv. Symfonien ble et symbol på patriotisme og kampvilje, og tok Sjostakovitsj til høyden av sin berømmelse.

(Sitatet er hentet fra Elizabeth Wilsons biografi om Sjostakovitsj og oversatt av artikkelforfatteren.)