Mariss Jansons' vei til verdenstoppen

Da Mariss Jansons døde i 2019, var det som en av sin tids ubestridt største dirigenter. Veien dit var lang, og en avgjørende del av reisen fant sted i Oslo. 1980- og 1990-tallet ble en suksessperiode Oslo-filharmonien aldri hadde opplevd maken til. Og det var i løpet av årene som orkesterets sjefdirigent Mariss Jansons ble et verdensnavn innen klassisk musikk.

Født på flukt

Latvia ble en selvstendig stat i 1918, omgitt av to svekkede stormakter. Men gigantene kom grusomt tilbake. Tyskland og Sovjetunionen inngikk en ikke-angrepspakt i 1939, og året etter ble Latvia innlemmet i Sovjetunionen. Sommeren 1941 ble situasjonen snudd på hodet: Tyskland gikk til angrep på Sovjetunionen og tok kontroll over Latvia.

Mariss Jansons ble født i Riga 14. januar 1943, i en tyskstyrt by der den jødiske befolkningen ble forsøkt utryddet. De fleste av Latvias jøder ble drept under den tyske okkupasjonen, deriblant Mariss’ onkel og morfar. I Riga ble de drevet inn i en getto, men Mariss’ mor Erhaida fikk hjelp til å komme seg ut, fødte sin sønn i skjul og fikk senere ny identitet.

Mariss’ far Arvīds Jansons kom fra Liepāja på Latvias vestkyst. I motsetning til kona Erhaida var han ikke jøde, og etter tyskernes innmarsj måtte han gå i dekning for å unngå tysk krigstjeneste. Siden jobbet han som fiolinist i operaorkesteret samtidig som han studerte komposisjon og direksjon ved Rigas musikkonservatorium.

Latvia ble gjenerobret av Sovjetunionen i 1944. Da Mariss var fire år, opplevde han at tanten ble hentet av en KGB-agent og sendt til Sibir. Først i voksen alder fikk han vite om to søskenbarn på farens side som familien aldri snakket om, i frykt for represalier. 50 år gammel møtte han dem i Los Angeles, og fetteren og kusinen ble som søsken for ham resten av livet.

En treårig dirigent

Etter krigen fikk Arvīds ny stilling som dirigent for operaorkesteret, og Erhaida ble fast ansatt som førstesolist ved operaen. I stedet for å skaffe barnepasser tok de Mariss med på jobb, og dermed vokste han praktisk talt opp i Riga-operaen, omgitt av sangere, dansere og musikk.

Alt tyder på at den lille gutten fant seg godt til rette. Men han husket også en ørliten skandale: Da moren spilte hovedrollen som Carmen i Bizets berømte opera, ropte han i et dramatisk øyeblikk fra salen: “Ikke rør moren min!” Da fulgte faren – som tydeligvis ikke var på jobb – gutten bestemt ut fra forestillingen.

Musikken han hørte i operaen levde videre i hodet når han var hjemme. Det finnes et bilde av Mariss Jansons som treåring der han leker dirigent med partitur og dirigentpinne. En kulissesnekker hadde laget en operascene med orkestergrav i miniatyr til ham. Her stilte han opp fyrstikker som musikere i sitt orkester mens han sang musikken han kjente så godt. “I mitt hode var det allerede bestemt at jeg var dirigent,” fortalte han senere.

Faren Arvīds var velvillig til sønnens ønske, men hadde klare prinsipper for hva som krevdes for å lykkes som dirigent. Først måtte en beherske et instrument selv, og da Mariss var seks, begynte han å spille fiolin. Fiolintimer med faren var ikke like morsomt som å dirigere, og selv om han gjorde store fremskritt, dalte musikkinteressen noe.

Det ble god tid til lek – særlig fotball. I tiårsalderen imponerte Mariss en fotballtrener i nabolaget. Treneren oppsøkte foreldrene og foreslo at de burde sende sønnen til en idrettsskole. Det ble kontant avvist: “Han skal bli musiker,” slo faren fast. “Alt i alt hadde jeg en lykkelig barndom,” sa Mariss Jansons senere, uten bitterhet over tapte muligheter.

Forbilder og farsfigurer

Faren var naturlig nok Mariss Jansons’ første store forbilde som dirigent. I 1952 fikk Arvīds Jansons sin store mulighet – å bli assistent for Jevgenij Mravinskij i musikkmetropolen Leningrad. Leningrad-filharmonien var en av Sovjetunionens mest prestisjefylte kulturinstitusjoner, ikke minst under Mravinskij, som skulle bli en av 1900-tallets store dirigentlegender.

Mravinskij ble sjefdirigent for Leningrad-filharmonien i 1938 og beholdt stillingen til sin død 50 år senere. I likhet med enkelte vestlige kollegaer var han kjent for en nokså tyrannisk lederstil overfor orkesteret. Han var også en nær venn og samarbeidspartner av hjembyens store musikalske sønn Dmitrij Sjostakovitsj, og urfremførte mange av hans symfonier.

Årene under Mravinskij ble en avgjørende innflytelse for Arvīds Jansons, som var 37 år da han begynte i stillingen. Mravinskijs stil var preget av enorm grundighet, presisjon og disiplin i forhold til musikken han dirigerte. Han dirigerte med enkle og klare bevegelser, fri for spontanitet og store fakter, men likevel med rom for intensitet og store følelser.

Etter fire år med nesten 600 kilometers avstand til familien fikk Arvīds Janson endelig hentet familien sin til Leningrad i 1956. Og Mravinskij skulle bli et avgjørende forbilde og en farsfigur også for unge Jansons. “Han hadde et ytre av stål, men i sitt indre var han full av kjærlighet og følelse” sa Mariss Jansons siden om sin læremester.

Flyttingen til Leningrad ble en milepæl i den unge dirigentspirens liv på flere måter. Han kunne ikke et ord russisk, var revet opp fra sitt gamle miljø og i utgangspunktet isolert fra omgivelsene. Overgangen vakte til liv en enorm arbeidskapasitetet i gutten, som han bevarte hele livet. Snart snakket han språket flytende og fant seg til rette både på skolen og ellers.

Veier til Vesten

1960-tallet ble for Mariss Jansons preget av intense studier ved musikkonservatoriet i Leningrad. Han ble tidlig bevisst på fallgrubene ved å ha en berømt far og ville ikke ha noen fordeler på grunn av etternavnet. Hver gang faren kjørte ham til skolen i sin Mercedes – på ingen måte allemannseie i Sovjetunionen – bad han om å bli satt av noen kvartaler unna skolen.

Snart var han i stand til å gjøre inntrykk helt på egen hånd. I 1968 var tidens aller største dirigentstjerne på Sovjet-besøk: østerrikeren Herbert von Karajan. Karajan var sjefdirigent for Berlin-filharmonien og var i Leningrad for å holde konsert med sitt orkester. I tillegg holdt han en såkalt mesterklasse der han underviste unge dirigenter.

To av de unge dirigentene gjorde så godt inntrykk på Karajan at han inviterte dem til å bli hans elever i Berlin: Dmitrij Kitajenko og Mariss Jansons. Men tilbudet var uakseptabelt for sovjetiske myndigheter, og det ble blankt avslått. Det hjalp heller ikke at Karajan skrev brev til Sovjetunionens mektigste kvinne, kulturministeren Jekatarina Furtseva.

Året etter dukket det likevel opp et smutthull for å dra til Vesten: Sovjetunionen hadde en utvekslingsavtale med Østerrike som innebar at østerrikske ballettdansere fikk studere i Leningrad og at russiske dirigenter fikk studere i Wien. Gjennom dette programmet fikk Jansons anledning til å studere i Wien hos lærerne Hans Swarovsky og Karl Österreicher.

Stjerner på nært hold

I Wien hadde Mariss Jansons tilgang ikke bare på dyktige lærere, men til verdens gylneste utstillingsvindu for klassisk musikk: Musikverein, den berømte konsertsalen der Wien-filharmonien holder til og spiller sin nyttårskonsert hvert år. Dit kommer også verdens beste orkestre og solister, og Jansons fikk oppleve mange av dem i studietiden.

I begynnelsen opplevde han konsertene fra ståplassene bakerst. Etter hvert fikk han innpass både backstage og på prøver. Da Karajan dirigerte, ventet Mariss etter konserten for å se trafikken bli stanset for dirigentens røde sportsbil. Selv hadde han ikke råd til trikkebillett, og gikk hele veien hjem til hybelen. Mange år senere skulle han selv bli en fast og populær dirigent på Musikvereins podium, blant annet som leder av nyttårskonserten.

Fra Wien var veien betraktelig kortere til Karajans hjemby Salzburg, der Herbert von Karajan arrangerte festspill i sin egen stramme regi hvert år. Jansons ble invitert til å være hans assistent påsken og sommeren 1970. Disse oppdragene innebar å være tilgjengelig for Karajan fra ni om morgenen til elleve om kvelden.

Den unge dirigenten fikk i disse ukene en unik mulighet til å snakke musikk med den ellers utilnærmelige Karajan. Og han fikk observere forbildet i aksjon på nært hold – på godt og vondt. Han så hvordan Karajans brutale lederstil tærte på musikerne og valgte selv en annerledes tilnærming til orkesterledelse – gjerne kompromissløs, men aldri hjerteløs.

Opptur i Oslo

Arvīds Jansons var fra 1965 fast gjestedirigent for Hallé-orkesteret i Manchester og hadde jevnlige oppdrag i vestlige land. I 1970 dirigerte han Oslo-filharmonien for første gang. Året etter fikk Mariss andreprisen i Karajans dirigentkonkurranse i Berlin, og det ble lagt merke til i Vesten. I 1973 tok han over farens gamle stilling som assistent for Mravinskij i Leningrad.

På besøk hos Oslo-filharmonien fortalte Arvīds Jansons ivrig om sin talentfulle sønn. I 1975 stod Mariss for første gang foran orkesteret. Der gjorde han et uutslettelig inntrykk på musikerne. Nesten umiddelbart ble det satt i gang en prosess med tanke på at Mariss Jansons kunne bli ny sjefdirigent når Okko Kamu skulle gå av i 1979.

En delegasjon fra orkesteret reiste til Leningrad for å legge fram forslaget, som ble godt mottatt av dirigenten. Orkesteret hadde gjort inntrykk på ham også, ikke minst med sin dedikasjon og arbeidsinnsats. Møtet i Leningrad ble imidlertid bare starten på en omstendelig diplomatisk prosess som involverte både norske og sovjetiske myndigheter.

Høsten 1979 ledet Jansons sin første konsert som sjefdirigent i Oslo Konserthus. Politisk sett ble den første tiden en krevende balansegang for orkesteret. Faren for at sovjetiske myndigheter skulle trekke tilbake sine tillatelser var overhengende, og det ble inngått noen ubehagelige kompromisser de neste årene. Kunstnerisk sett var en gullalder i gang.

Da himmelen åpnet seg

36 år gammel hadde Mariss Jansons endelig muligheten til å sette ut i livet alt han hadde lært av sine berømte læremestere i dirigentyrket. Han kom til Oslo med kofferten full av ambisjoner og planer. Noen innebar kulturpolitisk engasjement: Fra første intervju argumenterte han for utvidelse av orkesteret, som ble realisert de neste tiårene.

Han klarte også å aktivere orkesterets dugnadsånd: I 1983 spilte de inn en demo av Pjotr Tsjajkovskijs Symfoni nr. 5 – uten betaling. Formålet var å få platekontrakt med et solid klassisk plateselskap. Det tok sin tid, men til slutt fikk de napp hos britiske Chandos Records, som utover 1980-tallet utga alle Tsjajkovskijs symfonier med orkesteret.

Det første Tsjajkovskij-albumet ble en sensasjonell platesuksess på et marked som allerede var oversvømt av innspillinger av verket. Sammen med de neste utgivelsene skapte den en enorm internasjonal interesse både for orkester og dirigent. I 1986 signerte de en historisk platekontrakt med EMI, som ga ut platene deres det neste tiåret.

Parallelt med platesuksessen ble Oslo-filharmonien og Mariss Jansons stadig mer attraktive gjester når de var på turné. “Plutselig åpnet himmelen seg for meg,” sa Thomas Angyan, den senere sjefen i Musikverein, etter Oslo-filharmoniens første besøk i 1985. Konserten ble det første av en rekke besøk i den berømte salen.

Hjertesorg og hjertestans

På turné skulle Mariss Jansons også oppleve et av sine hardeste slag: Mens han var på vei til turné med Oslo-filharmonien i Storbritannia høsten 1984, dirigerte faren Hallé-orkesteret i Manchester. Under en orkesterprøve falt Arvīds Jansons om med hjerteinfarkt og døde. Mariss og Oslo-filharmonien kom til landet samme dag og fikk beskjeden før konserten.

Mariss valgte å gjennomføre både konserten og turnéen. Moren Erhaida var allerede i Storbritannia og ble med orkesteret videre. Det ble også urnen med Arvīds’ aske. Sovjetiske utsendinger fulgte nøye med, og da de skulle hjem, ble urnen til familiens fortvilelse beslaglagt for inspeksjon ved den sovjetiske ambassaden.

Et drøyt tiår senere, i april 1996, var det nær ved at farens skjebne gjentok seg i Oslo Konserthus. Helt mot slutten av en konsertversjon av Giacomo Puccinis opera La Bohéme fikk Mariss Jansons hjerteinfarkt og måtte bæres av scenen. Heldigvis stod livet til å redde. Men det tok sin tid å komme tilbake, og hjerteproblemene skulle følge ham livet ut.

Året etter opplevde Mariss sin største triumf med Oslo-filharmonien, som fikk æren av å være residensorkester i Musikverein med konserter fem kvelder på en uke. På verdens mest prestisjefylte arena for klassisk musikk ble gjestene hyllet for sine prestasjoner kveld etter kveld. Sammen var dirigent og orkester blitt et internasjonalt trekkplaster i konsertsalen.

Håp som brast

På ett viktig område oppnådde ikke Mariss Jansons sine ambisjoner. Han var aldri fornøyd med akustikken i Oslo Konserthus og kjempet en langvarig kamp for en ny og bedre sal for orkesteret. I år 2000 syntes alt håp å være ute, og Jansons erklærte sin avgang som sjefdirigent på en pressekonferanse.

Etter avskjedskonserten i 2002 kom han ikke tilbake til Oslo Konserthus, og han dirigerte aldri Oslo-filharmonien igjen. I 2011 kom han til Operaen med Concertgebouw-orkesteret. Det manglet ikke på oppfordringer om et comeback, og da Oslo-filharmoniens 100-årsjubileum nærmet seg, var håpet om en gjenforening i 2019/20-sesongen sterkt.

Det håpet brast med et NRK-intervju i 2017. Der slo han fast at han ikke ville komme til jubileet. “Jeg har forsøkt å legge fra meg følelsen av å ha mislyktes. Men min kamp for orkesteret ble ikke hørt, og det skjærer meg fortsatt i hjertet. Mitt forhold til Norge er ødelagt,” sa han i intervjuet.

Men la til til at han fortsatt elsket orkesteret og musikerne. Han beskrev Oslo-tiden slik i et intervju noen år tidligere: “Jeg hadde en fantastisk tid. Jeg var ung og orkesteret var ungt, og gløden vi hadde var utrolig. Det er som med den første kjærligheten (...) hele den prosessen var noe som sannsynligvis bare skjer én gang i livet mellom et orkester og en dirigent.”

Nye byer, gamle hus

Det var ikke til å unngå at Mariss Jansons ble et svært attraktivt navn for mange andre symfoniorkestre verden over. Hans første sjefsstilling utenfor Oslo var i Pittsburgh, der han var sjefdirigent fra 1997 til 2004. Hans rolle i den amerikanske industribyen hadde en del fellestrekk med arbeidet i Oslo – han løftet et godt orkester til internasjonal anerkjennelse.

Det største problemet han hadde i Pittsburgh-jobben var jetlag – han hadde vanskelig for å sove i ukesvis etter hver USA-tur. Kombinert med kulturelle utfordringer ble det derfor uaktuelt med nye stillinger i USA da tiden både i Oslo og Pittsburgh nærmet seg slutten. Men det kom flere initiativ fra Europa – blant annet fra Det bayerske radioorkesteret i München.

Da han dirigerte orkesteret i desember 2000, ble han overbevist om at kjemien stemte. Han takket ja til å bli sjefdirigent fra 2003. I München ble det nok en lang og vanskelig kamp for en bedre konsertsal. I 2016 vedtok den bayerske delstatsregjeringen å bygge et nytt konserthus i Werksviertel, et tidligere industriområde i München. I skrivende stund er bygget fortsatt på planleggingsstadiet.

Parallelt med at avtaler ble inngått i München, ble Jansons utsatt for en intens sjarmoffensiv fra Amsterdam. Etter en konsert med Concertgebouw-orkesteret ble dirigentgarderoben oversvømt av orkestermusikere som ville overtale ham til å bli deres neste sjef. Og frieriet lyktes – fra 2004 var han sjefdirigent i to sentraleuropeiske byer.

Et eventyr tar slutt

I Amsterdam tok han over et av verdens beste orkestre i en av verdens beste saler – i konserthuset Concertgebouw. Her ble fokuset i mindre grad å utvikle eller fornye orkesteret – i Amsterdam var han vel så opptatt av å hente fram klangen orkesteret var berømt for. “La meg høre lyden av Concertgebouw,” kunne han si til orkesteret før konsert.

Helsen ble gradvis en større utfordring, og kombinasjonen med et heftig turnéprogram var ikke bærekraftig. I 2015 trakk han seg fra sjefsrollen i Amsterdam. De siste årene var det bare i Det bayerske radioorkesteret han hadde en fast rolle. Mot slutten av livet ble Jansons hedret med en rekke æresbevisninger og ofte omtalt som en av verdens beste dirigenter.

Håpet om et gjensyn i Oslo levde til det siste – sammen med håpet om et nytt konserthus. I 2018 møtte Jansons representanter for orkesteret i et varmt gjensyn i København i forbindelse med en prisutdeling. 30. november 2019 sluknet håpet for godt da Mariss døde i sitt hjem i St. Petersburg.

“Takk for at du gjorde mitt liv som musiker i Oslo-Filharmonien til et eventyr jeg ikke en gang hadde våget å drømme om,” var et av minneordene som ble skrevet i Oslo-filharmoniens kondolanseprotokoll for Mariss Jansons. Minnene lever videre, og navnet hans er skrevet med gullskrift i Oslo-filharmoniens historie.

Hovedkilde: Markus Thiels biografi Mariss Jansons: Ein leidenschaftliches Leben für die Musik (2020). Sitatene er hentet fra boken og oversatt fra tysk av artikkelforfatteren – med mindre annet er angitt.

Marit Gaasland, Mariss Jansons’ mangeårige medarbeider i Oslo-filharmonien, har vært konsulent for artikkelen. Hun er blant annet kilden til Jansons’ opplevelser i Wien og var med på gjenforeningen med familien i Los Angeles.