Varmt møte med Mariss

I helgen var jeg i Operaen i København for å hedre Oslo-Filharmoniens tidligere sjefdirigent, Mariss Jansons, da han mottok en av de virkelig store internasjonale musikkprisene: Sonnings musikkpris. Den ble aller første gang tildelt komponisten Igor Stravinsky i 1965. Senere har både Leonard Bernstein, Dmitri Sjostakovitsj, Pierre Boulez, Daniel Barenboim og Simon Rattle mottatt den.

Fredag var det altså Mariss' tur. I løpet av et kvart århundre løftet denne mannen Oslo-Filharmonien opp mange divisjoner. Som sjefdirigent fra hele 1979 til 2002 preget han utviklingen av norsk musikkliv på så mange måter. Mariss ble til og med kåret til Årets Leder av bladet Økonomisk Rapport i 1992, året etter at Statoil-sjef Harald Norvik hadde fått samme tittel …

Etter konserten med Mahler 2. symfoni, flott fremført av Det Kongelige Kapel, tok en hel delegasjon fra Oslo-Filharmoniens Venner varmt imot vår mangeårige kunstneriske leder − med gave, hyllest og blomster. Så fikk Mariss plutselig øye på vår mangeårige klippe i administrasjonen i Oslo-Filharmonien, Marit Gaasland, i mengden av mennesker. Henne har han knapt møtt siden han forlot Oslo i 2002. Det er vanskelig å hevde at noen er en dirigents høyre hånd, men Marit var i alle fall det nærmeste noen har kommet å være nettopp det. Mariss ble åpenbart overveldet, åpenbart rørt, og brøt ut − med den aller største varme: ”Å, Maarit, Maarit!”

For en kunstner og for en personlighet! Å oppleve Mariss Jansons gjøre "Oppstandelsessymfonien”, en 90 minutters koloss av et verk, gjør det i stunden lett å kjenne at egentlig, egentlig er det bare dette − denne musikken og denne inderligheten − som alt handler om.