Anne-Marie Ørbeck Symfoni i D-dur

Skrevet av Hans H. Rowe/Bergen Filharmoniske Orkester

Kristianiafødte Anne-Marie Ørbeck, som etter at hun giftet seg i 1940 bosatte seg i Bergen, var den første kvinnelige norske komponist som skrev en symfoni for stort orkester. Hun fullførte arbeidet i 1945, og ni år senere ble symfonien urframført av Musikselskabet Harmoniens Orkester under ledelse av Carl von Garaguly. Verket sto igjen på programmet i 1971, da Sverre Bruland var gjestedirigent. Ved den anledning skrev Bjørn Kolstad i Bergens Tidende at man «gjennom de tre satser hyppig fylles av beundring over hennes orkestrale håndlag og formale kunnskaper. Temaene lar seg lett gripe, og holdes uten vansker fast i minnet gjennom det som videre skjer. Ofte kan en glede seg over partier der de klanglige virkemidler kjennes riktig og naturlig disponert, og hun kan skrive en polyfon sats som imponerer. Et livlig temperament finner hun også uttrykk for».

Før hun gjorde seg gjeldende som komponist hadde Anne-Marie Ørbeck skapt seg et betydelig navn som konsertpianist. Hun debuterte i Universitetets Aula i 1933, og som nittenåring kom hun til Berlin, hvor hun studerte med den russiskfødte pedagogen Sandra Droucker. Samtidig ble hun undervist i komposisjon av Marc Lothar. Hennes første større komposisjon var en concertino for klaver og orkester som ble framført i Berlin i 1938 med henne selv som solist. Verket «vakte oppsikt med sin friskhet, livlige tematikk og knappe, konsise form» (Cecilie Dahm), og Ørbeck ble tatt opp som medlem av Norsk Komponistforening. Utover i 1930-årene markerte hun seg som en av våre fremste pianister. Et fargerikt innslag i konsertene var hennes egne virtuose klaverarrangementer av Richard Strauss valser fra operaen «Rosenkavaleren», og hun skrev også stilsikre kadenser til Mozarts og Haydns klaverkonserter.

I 1950-årene studerte hun komposisjon med Nadia Boulanger i Paris, og tilegnet seg tolvtoneteknikk hos den radikale Hanns Jelinek i Wien. Denne uttrykksformen ble imidlertid i hennes, for hun holdt seg til «et moderat modernistisk tonespråk på tonal grunn, klassisk i formen og med en varm, frodig melodikk» (Dahm). Verklisten omfatter romanser og viser, salmemelodier og korverk, blant sistnevnte «Ovspel» til tekst av Hans Henrik Holm. Denne komposisjonen ble premiert av Sällskapet Muntra Musikanter i Helsinki. Sangsyklusen «Vonar i blømetid» med tekst av samme dikter ble belønnet med Norsk Komponistforenings pris. Hun tonesatte også tekster av Arnulf Øverland, Tor Jonsson og Aslaug Vaa.

I sangene høres påvirkning fra norsk folkemusikk, men hun siterte aldri fra dette tilfanget. Dahm skriver at komposisjonene «snarere er gjennomstrømmet av en «nordisk tone», som hun selv uttrykte det. Den tok hun bevisst vare på, ofte i et avansert tonespråk, understøttet av dristige klangkombinasjoner». Oppholdet i Paris førte til en mer kontinental stil som særlig kom til uttrykk i «Pastorale og Allegro» for fløyte og strykere.