Når man snakker om barokkens største komponister er det naturlig å inkludere Antonio Vivaldi (1678-1741) blant navn som Johann Sebastian Bach og George Friedrich Händel. Der Bach sin Air fra Orkestersuite Nr. 3 og Händels Hallelujakor fra Messias er blant deres mest kjente verk, er De fire årstider definitivt Vivaldis aller mest kjente verk.
Likevel er det fortsatt knyttet en del mysterier og usikkerheter til verket. Det er eksempelvis usikkert når det ble ferdigskrevet. Et mulig årstall er 1723, vi vet med sikkerhet at det ble publisert i Amsterdam sammen med åtte andre konserter i 1725, men arbeidet kan ha begynt allerede i 1717-1718.
Strukturmessig består De fire årstider av fire korte fiolinkonserter som hver for seg representerer en årstid – våren, sommeren, høsten og vinteren. Hver av de fire fiolinkonsertene – eller årstidene – består av tre satser. Typisk for barokkens solokonserter åpner hver årstid med en rask sats, etterfulgt av en langsom sats, før den avsluttes med nok en rask sats.
Dette er kanskje det største mysteriet ved De fire årstider: Det er usikkert om Vivaldi skrev disse sonettene selv, og det er usikkert om hva som ble skrevet først - musikken eller sonettene.
Til tross for mysteriet så gjør sonettene De fire årstider til et av de første eksemplene på programmusikk - musikk som også har en fortelling. Hvis du ønsker å lese om hva Vivaldi ønsket å fortelle med musikken, kan du lese en oversettelse her:
Våren
1. sats
Våren er her.
Fuglene feirer hennes tilbakekomst med livlig sang,
og susende bekker blir ømt kjærtegnet av vindens pust.
Tordenstormene, valgt som hennes sendebud,
kaster sitt mørke teppe over himmelen,
og så, når de dør hen i stillhet, gjenopptar fuglene sin lokkende sang på nytt.
2. sats
Og så, på behagelig, blomsterstrødd eng,
til den velkomne raslingen av blader og trær,
sover sauegjeteren med sin trofaste hund ved siden av ham.
3. sats
Til feststemt lyd fra en sekkepipe,
danser nymfer og gjetere,
ved det gledelige gjensynet av våren.
Sommeren
1. sats
Under den varme årstiden med solens hete,
Mennesket lider, dyrene likeså, og furutrærne blir svidd;
vi hører gjøkens stemme, og så snart den høres,
synger turtelduen og stillitsen også.
En behagelig bris blåser, før nordavinden plutselig
starter en strid med sin nabo;
og gjeteren gråter, for han frykter
at en voldsom storm truer.
2. sats
Redselen for lyn og voldsomt torden
og den rasende svermen av fluer og klegg
nekter hyrdens slitne lemmer hvile.
3. sats
Åh, hans frykt er dessverre altfor sann.
Himmelen tordner og brøler, og med hagl
kutter hodene av bondens kornavlinger.
Høsten
1. sats
Bøndene feirer med dans og sang
gleden av den rike avlingen,
og, oppildnet av drikke fra Bacchus' horn,
faller mange i søvn
2. sats
Luften, som nå er friskere,
og årstiden som inviterer så mange
til den store gleden av livgivende søvn,
gjør at sangen og dansen ebber ut.
3. sats
Ved det nye daggryet drar jegerne på jakt
med jakthorn, våpen og hunder.
Det ville dyret flykter, og de følger sporet,
allerede forvirret, og utmattet av den store støyen
fra våpen og hunder, såret
truer den svakt med å unnslippe, før det utmattet dør.
Vinteren
1. sats
Skjelvende, forfrossen, i den iskalde snøen,
med den bitende vindens kalde ånde,
å løpe, og stampe føttene for hvert skritt,
med tenner som klaprer på grunn av den intense kulden
2. sats
Å tilbringe dagene med ro ved peisen
mens regnet utenfor hundre andre gjennomvåte;
3. sats
Å gå på isen, og med sakte skritt
bevege seg forsiktig av frykt for å falle;
Å gå fort, skli, falle til bakken;
reise seg igjen og løpe fort før isen sprekker opp;
Å høre, når de drar ut gjennom pansrede porter,
Sønnavind, Nordavind, og alle de andre vindene som er i krig.
Dette er vinteren, men av en type som bringer glede.