Fartein Valen (1887−1952) strevde med å oppnå anerkjennelse for musikken sin, som i en polarisert musikkpresse gjerne ble omtalt som ‘modernistisk’ og ‘atonal’. Og han ønsket heller ikke å komponere uttalt ‘nasjonal’ musikk slik mange nordiske komponister fremdeles gjorde langt inn på 1900-tallet. Selv om nyere forskning har vist at Valens forhold til tradisjonen og tonaliteten var langt mer sammensatt enn man tidligere har antatt, er det liten tvil om at tonespråket hans står lenger fra 1800-tallets dominerende stilretninger og idealer enn de fleste andre nordiske komponister i hans samtid.
Valen ble inspirert av Schönberg, Reger og mange andre moderne komponister i de første tiårene av 1900-tallet, og skapte en egen og eiendommelig stil preget av et kompromissløst kontrapunkt − en musikalsk vev av melodiske linjer med utradisjonelle tonekonstellasjoner både innad og mellom de ulike linjene. Valens stil ga ham relativt få tilhengere og venner, både i samtiden og ettertiden, men enkelte verk har blitt stående − og kanskje det aller mest berømte er Le Cimetière marin, bedre kjent som Kirkegården ved havet.
Kirkegården ved havet er på mange måter et slags moderne tonedikt – en ensatsig musikalsk komposisjon med en beskrivende tittel og et mer eller mindre uttalt program til å følge, kommentere eller forklare musikken. Til en fremføring av verket i Oslo i 1947, skrev Valen følgende kommentar i programheftet:
Ideen til ‘Kirkegården ved havet’ fikk jeg da jeg under et opphold på Mallorca leste en oversettelse av Paul Valèry’s berømte dikt i den spanske avis El Sol for 8. mai 1933. ‘Le cimetière Marin er Paul Valery’s mesterverk,’ heter det i forordet til oversettelsen, ‘og er blant mesterverkene i nutidens og alle tiders diktning. Det er en filosofisk meditasjon i Parmenides og Zenons manér og gir uttrykk for tilværelsens uforanderlighet og livets flyktighet, en meditasjon ved havets bredd på kirkegården i Cette.’
Dette brakte tanken på en annen kirkegård hjemme i Norge, en gammel nedlagt kolera-kirkegård like ved sjøen på Vestlandet hvor jeg bor. Musikken følger ikke diktet programmatisk, men søker bare å gi uttrykk for de følelser som vekkes overalt når mennesket stilles overfor dødens makt. (Fartein Valen, programkommentar, 10 september 1947)
Siden urfremføringen i Oslo i 1934, er Kirkegården ved havet blitt stående som Valens mest berømte og oftest fremførte orkesterverk, ved siden av Fiolinkonserten.
(Tekst: Thomas Erma Møller)