Wilhelm Stenhammar (1871–1927) vokste opp i Stockholm og fikk sin første musikkutdannelse der. Hans største forbilder i ungdomstiden var de tyske komponistene Richard Wagner og Anton Bruckner, og han dro til Berlin for å fortsette studiene. I 1894 debuterte han som solist med Berlin-filharmonien i sin egen Pianokonsert nr. 1 med selveste Richard Strauss som dirigent.
De neste årene Stenhammar reiste han mye som konsertpianist og kammermusiker, fra 1897 også som dirigent. I 1903 fullførte han sin første symfoni, sterkt inspirert av Bruckners mektige musikk. I de neste årene oppdaget han for fullt musikken til to litt eldre nordiske komponister, Carl Nielsen og Jean Sibelius. Stenhammar valgte etter hvert å trekke tilbake symfonien og revurdere sin musikkstil.
Verket som gjorde sterkest inntrykk på Stenhammar var Jean Sibelius’ Symfoni nr. 2, som ble urfremført i Stockholm i sin endelige versjon i 1903. Sibelius hadde begynt på sin andre symfoni i Italia, under et opphold i Firenze. Italia var på denne tiden et slags mytisk drømmeland for Stenhammar og mange andre nordboere. I 1906 fikk også Stenhammar muligheten til å reise til Firenze, og det var han begynte på sin Serenade i F-dur.
Stenhammar skrev til en komponistkollega hjemme at han ville skrive «en dityrambe til våren» – en dityrambe var en en slags jubelhymne fra det gamle Hellas – «den slags vakker poesi om Syden som bare en nordfra er i stand til å skape». Det skulle gå noen år før han realiserte ideen. Første versjon ble urfremført i 1914, men etter en lunken mottakelse skrev Stenhammar den om. Den omarbeidede serenaden fra 1919 ble en stor suksess.
Tekst: Fred-Olav Vatne