De små bekkene sildrer lekent i treblåserne og flyter etter hvert sammen til en stor elv i det deilige strykertemaet når Bedřich Smetana (1824−1884) portretterer Vltava [Moldau] i det andre symfoniske diktet i samlingen ‘Má Vlast’ [Mitt land]. I Smetanas toner kan man flyte nedover elven og se det bøhmiske landskapet gli forbi på begge elvebredder. Underveis hører man hvordan elven flyter forbi et jaktlag, et bondebryllup og vann-nymfenes dans i måneskinnet − alt malt i Smetanas rike klangfarger og oppfinnsomme melodier.
Smetana var en stor musikalsk ordmaler, melodiker og orkestrator og lyktes særlig godt med å skrive symfoniske dikt der han skulle portrettere en handling, en karakter eller et naturlandskap i toner. Sjangeren ble oppfunnet av Franz Liszt rundt 1850 og ble umåtelig populær i de fleste hjørner av Europa i andre halvdel av 1800-tallet. Særlig kastet komponister med en forbindelse til nasjonalromantiske ideer og/eller tonespråk seg over denne sjangeren, akkurat slik Smetana gjorde da han skrev musikk til fedrelandet i ‘Má Vlast’ på 1870-tallet. De symfoniske diktene i ‘Má Vlast’, og Moldau spesielt, er blitt Smetanas desidert mest berømte verk.
I det tredje av i alt seks symfoniske dikt i ‘Má Vlast’ har Smetana byttet pittoresk natur med tsjekkisk kulturarv. Temaet for det dramatiske tonediktet er legenden om Sárka − den kvinnelige krigeren som binder seg fast i et tre, lokker til seg sine motstandere og doper dem ned. Med et hornsignal tilkaller hun medsoldatene som lister seg innpå mennene og dreper dem mens de sover. Her viser Smetana frem sin evner som musikalsk historieforteller og symfonisk dramatiker når han forteller hele hendelsesforløpet i toner. Når Sárkas horn klinger i orkesteret er det ingen tvil om hvilken grufull skjebne som venter de neddopede soldatene.
De to symfoniske diktene ble urfremført i henholdsvis 1875 og 1876.
(Tekst: Thomas Erma Møller)