Skrjabin Symfoni nr. 1
Det var i alle fall ikke noe å si på ambisjonsnivået da den unge Aleksandr Skrjabin (1872−1915) skulle presentere sin første symfoni for verden.
Skrevet av Fred-Olav Vatne
Kom, alle folkeslag!
La oss lovsynge Kunsten!
Ære være Kunsten!
Ære for evig og alltid!
(Teksten i siste sats av Skrjabins ‘Symfoni nr. 1’)
Med hele seks satser, en varighet på snaut en time, en storslått korfinale, et komplekst kromatisk tonespråk og en egenkomponert tekst som hyllet kunstens universelle storhet dundret Skrjabin inn på den symfoniske verdensscenen med sin eiendommelige Symfoni nr. 1. Modellen var trolig Beethovens niende symfoni, men tonespråket står mer i gjeld til Tsjaikovskij og Strauss, og ikke minst til Wagner. For Skrjabin var dette storslåtte symfoniprosjektet bare begynnelsen på et enda større kunstnerprosjekt. Hans ambisjoner strakte seg langt ut over musikkens tradisjonelle grenser og inn i filosofiens domene og videre inn i hele eksistensens vilkår. Målet var i siste instans å forbedre verden med musikken og løfte menneskeheten til et høyere bevissthetsnivå.
Særlig i de to Allegro-satsene, og i deler av den vokale sistesatsen, er det harmoniske og melodiske vendinger som peker i retning av Tristan og Isolde og Wagners andre operamesterverk som mulige påvirkningskilder. Skrjabin beveger seg i det samme senromantiske tonespråket der uttrykket er ekspressivt, kromatikken gjennomgripende og akkordprogresjonene på randen av funksjonsharmonikkens grenser. Men symfonien inneholder også lyriske øyeblikk der Tsjaikovskij kan anes i bakgrunnen, for eksempel i den innledende Lento-satsen som nærmest er for et preludium å regne. Den avsluttende korsatsen er symfoniens mest spesielle og for mange mest gripende øyeblikk, særlig der kunsten hylles og løftes opp både i teksten og i et komplekst fugert parti like før den mektige avslutningen. Hele symfonien gjennom demonstrerer den unge komponisten mesterlige evner innen orkestrering og klangbehandling med mange solistiske og krystallklare partier, men også med tyngde og kraft der det trengs.
Mot Skrjabins vilje ble Symfoni nr. 1 først fremført i 1900 uten finalesatsen, men i 1901 ble symfonien urfremført i sin helhet da Vasilji Safonov dirigerte den i Moskva. Den har aldri klart å etablere seg på det internasjonale standardrepertoaret, men har oppnådd fornyet interesse de siste årene i takt med at Skrjabins produksjon for øvrig har opplevd en økende popularitet også utenfor Russland.
(Tekst: Thomas Erma Møller)