Lytt til verkomtalen
Kan et enkelt feilgrep kaste skygge over et musikalsk livsverk og føre en komponist ut i kulden og inn i glemselen?
1938. I sitt siste leveår sier Franz Schmidt ja til et offisielt oppdrag fra naziregimet, å skrive en kantate med tittelen Deutsche Auferstehung (Den tyske oppstandelsen), med tekst som hyller Anschluss – Tysklands maktovertakelse i Østerrike. Mye tyder på at Schmidt ikke har noe reelt valg når han får oppdraget. Han skal selv ha omtalt bestillingen som et overgrep som «sannsynligvis kom til å ta livet av ham» – en spådom som kan sies å bli virkelig når han dør i 1939 og etterlater verket uferdig. Kantaten blir senere fullført av eleven Robert Wagner og urfremført 24. april 1940. Verket blir aldri spilt igjen, men for ettertiden er skaden likevel gjort. Bare det at Deutsche Auferstehung finnes, svekker Schmidts rykte etter krigen.
Bildet er sammensatt. Som mange østerrikere støtter Schmidt tanken om en politisk samling mellom Tyskland og Østerrike, men han tar klart avstand fra nazistenes jødehat. Han har nære vennskap med jødiske kolleger, som Arnold Schönberg, og skriver sent i livet verk for den jødiske pianisten Paul Wittgenstein; samtidig som nazistene forsøker å bruke ham som representant for sin tidsånd. Regimet rammer også hans nærmeste. I 1943, fire år etter hans død, blir hans første kone, Karoline Perssin, drept i nazistenes «eutanasi-program» på grunn av sin psykiske sykdom.
Mot dette mørke bakteppet står et liv preget av usedvanlig musikalsk begavelse. Franz Schmidt blir født i 1874 i Pozsony (dagens Bratislava), i det daværende dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn. Som ung flytter han til Wien, der han studerer ved konservatoriet og utmerker seg både som en svært virtuos pianist, cellist og komponist. Han blir ansatt som cellist i Wienerfilharmonikerne og spiller under Gustav Mahler, ofte med ansvar for viktige solistpartier. Erfaringen i orkestergraven gir ham god kjennskap til klangen, balansen og dynamikken i et stort symfoniorkester – en innsikt som senere preger alle hans verk.
Parallelt trer han fram som en dyktig pedagog. Ved Wien-konservatoriet underviser han i piano, cello og komposisjon. I 1925 blir han direktør og senere rektor. I over et tiår er han en sentral skikkelse i byens musikkliv, med stor innflytelse på neste generasjons utøvere og komponister.
Den kanskje viktigste grunnen til at Schmidt aldri får en trygg plass på musikkens verdenskart henger sammen med den urolige tiden han lever i. I Wien på begynnelsen av 1900-tallet må musikken hans kjempe om oppmerksomheten med en hel rekke betydningsfulle komponister, som Richard Strauss, Gustav Mahler og Max Reger, side om side med ekspresjonistene Franz Schreker og Alexander von Zemlinsky, samt Arnold Schönberg – tolvtonemusikkens «gudfar» – samt det usedvanlig tidlig modne talentet Erich Wolfgang Korngold.
Franz Schmidt står midt i en brytningstid. Rundt ham formes modernismen, tolvtonemusikken og nye, mer utfordrende musikkuttrykk. Selv velger han å videreføre og foredle den senromantiske tradisjonen. For noen blir han derfor for gammelmodig, for andre for moderne, og musikken hans havner i et slags ingenmannsland. Men verkene hans rommer både teknisk raffinement og en sterk personlig stemme, ikke minst symfoniene.
Symfoni nr. 2 i Eb-dur er et av de klareste eksemplene på denne stemmen. Symfonien blir urfremført i Wien av Wienerfilharmonikerne under Franz Schalk i 1913, og får en varm mottakelse. Den er skrevet for et stort orkester, og er særlig krevende for strykerne.
Symfonien består av tre satser. Første sats har tempoanvisningen Lebhaft, som betyr livlig, og åpner nettopp slik, med en livlig og dansende melodi spilt av treblås og stryk. Musikken er melodiøs, leken og fortellende. Orkesterklangen er fyldig og fargerik. Schmidts evne til å skape musikalske bilder kan i dag gi oss assosiasjoner til filmmusikk. Man kan høre Schmidts kvaliteter som en dyktig organist i de brede, nesten orgellignende klangflatene, og hans innsikt som cellist i de varme, sangbare strykelinjene. Messingen klinger i kraftfulle fanfarer, mens treblåserne fletter inn detaljer som gir verket liv og letthet.
I Finalen, merket Langsam, overrasker Schmidt ved å senke tempoet. Etter de raske og sprudlende avsnittene åpner det seg et roligere, ettertenksomt rom. Her får musikken en nesten meditativ karakter.
Franz Schmidts andre symfoni er på mange måter et portrett av komponisten selv: forankret i tradisjon, men med en egen vilje til å forme materialet fritt. Teknisk krevende, men alltid med en tydelig sangbarhet og menneskelig varme.