Einojuhani Rautavaara Symfoni nr. 7 – Angel of Light
Skrevet av Fred-Olav Vatne
Einojuhani Rautavaara (1928–2016) begynte sine komposisjonsstudier i hjembyen Helsinki. Etter å ha vunnet en komponistkonkurranse i 1954 fikk han stipend til Juilliard School i New York på selveste Jean Sibelius’ anbefaling. Rautavaara regnet selv sin tid på Manhattan som en avgjørende livserfaring. Siden studerte han videre i Sveits og Tyskland før han flyttet hjem til Finland.
Rautavaara brukte lang tid på å utforske ulike stilretninger innen moderne musikk. Musikken han skrev på 1950-tallet var inspirert av Jean Sibelius’ og Carl Nielsens nyklassisisme. På 1960-tallet eksperimenterte han som en av de første i Finland med tolvtoneteknikk. Siden gikk han helt andre veier, og både nyromantikk, mystisisme og postmodernisme har blitt brukt som merkelappper på musikken hans.
Et av verkene som gjorde ham berømt var «Konsert for fugler og orkester», Cantus Arcticus fra 1972, der lydopptak av fuglesang fra Nord-Finland spilles av sammen med orkesteret. Han skrev også musikk i en rekke andre sjangre og fortsatte å komponere helt til det siste – hans siste verk (to serenader for fiolin) ble urfremført i 2019.
I 1978 skrev Rautavaara orkesterverket Angels and Visitations, det første verket i det som skulle bli hans «Engleserie». I 1980 kom kontrabasskonserten Angel of Dusk, og i 1985 Symfoni nr. 5, som hadde «Monolog med engler» som arbeidstittel.
Symfoni nr. 7 – Angel of Light ble skrevet på bestilling til Bloomington Symfoniorkesters 25-årsjubileum i 1994. Symfonien ble nominert til Grammy-pris da den ble utgitt på plate noen år senere, og har blitt stående som et av komponistens mest populære verk.
Da symfonien skulle gis ut, utlyste plateselskapet en konkurranse om å male den mest passende engelen til omslaget. Rautavaara kommenterte i et intervju at engelen på omslaget var fin, men at engelen han selv hadde hatt i tankene minnet mer om englene dikteren Rainer Maria Rilke beskriver – «skremmende».
(Tekst: Fred-Olav Vatne)